From Wikipedia, the free encyclopedia
Pietisme, avledet av latin pietas som betyr «fromhet»[1] der det legges vekt på personlig fromhet og livsførsel (praxis pietatis) heller enn dogmatisk tilslutning til en bestemt lære.
Pietismen oppstod i Tyskland i siste halvdel av 1600-tallet. Philipp Jacob Speners (1635–1705) skrift Pia Desideria («Fromme ønsker»), utgitt i Frankfurt am Main i 1675,[2] var egentlig skrevet som forord til en nyutgivelse av Johann Arndts bok Den sanne kristendom, besørget av Spener selv. Pia Desideria regnes gjerne som pietismens programskrift, men det legges vekt på at Spener langt på vei sammenfattet tanker i tiden og dermed representerte den Zeitgeist (tidsånd) som hersket i Europa, særlig Tyskland som hadde vært spesielt utsatt for tredveårskrigens ødeleggelser. Pietismens fremvekst tolkes oftest som en reaksjon på tidens teologiske dogmatikk og vanefromhet.
Pietismen kom til Danmark-Norge i moderat form under Frederik 4.s styre. I Christian 6.s tid 1730-46 utviklet det seg til en statskirkelig reform med innføring av obligatorisk konfirmasjon i 1736, Erik Pontoppidans forklaring i 1737 og opprettelse av folkeskolen i 1739.[1] Speners pietisme lå til grunn for Pontoppidans Sandhed til gudfrygtighed som ble lærebok ved konfirmasjonsforberedelsene. Her vektlegges nødvendigheten av anger og omvendelse, og at den troende avstod fra dans, kortspill og teater.[3]
Påvirkning fra pietismen avtok etter 1750 med opplysningstidens fremvekst, men styrket seg betydelig i 1800-tallets Norge gjennom frikirkebevegelser som haugianerne og indremisjonen.[1] I dag betegner «pietisme» ofte sneversynt, livsfiendsk kristendom.[4]
Historisk sett knyttes pietismen til borgerskapets fremvekst med sin hjemlige privatsfære, der det kunne arrangeres konventikler (oppbyggelsesmøter). Samtidig var pietistene aktive utad, med veldedighetsarbeid og fattigforsorg, samt misjonsvirksomhet blant ikke-kristne.[5] Thomas von Westen som var opptatt av å misjonere for samene, var blant de syv prestene i Romsdal som utgjorde det pietistiske fellesskapet de kalte «Syvstjernen».[6]
Pietismen er blitt kalt den første kristne retning der moral kommer foran lære. Den tar til orde for å gjenopplive Luthers begrep om «det allmenne prestedømme» ved å oppfordre til et aktivt lekfolk, som med autoritet til å tolke Bibelen, sprer dens budskap gjennom et liv i fromhet (praxis pietatis). Ved eksempelets makt, den virkekraftige tro, skal de kristne arbeide for rikets komme.
Denne betoningen av fides efficax som er overtatt fra kalvinismen, var det Max Weber identifiserte som det paradokset som sikret kapitalismens fremvekst. På den ene siden fordret protestantismen flid og arbeid som moralsk plikt, med en påfølgende akkumulering av verdier som ut fra før-reformasjonens etikk ville være en synd. Men samtidig fordret protestantiske bevegelser som kalvinisme, metodisme, baptisme og pietisme en asketisk livsstil som fordømte pengebruk.[7]
Unio mystica, den mystiske forening med guddommen, peker mot pietismens karakter av å være en vekkelsesbevegelse. I pietistiske kretser var det vanlig å nøyaktig tidfeste øyeblikket for sin vekkelse, og vi vet derfor at Hans Nielsen Hauge opplevde sin «kallelse» den 5. april 1796, mens han gikk og pløyde i åkeren og sang salmen «Jesus, din søte forening å smake».
Brorson oversatte flere salmer fra tysk pietismetradisjon, der uttrykk som «i troens favnetag saa sød» fikk foreningen med gudddommen til å minne om en erotisk forening. Mystikeren Johannes Scheffler (Angelus Silesius) uttrykte seg i Brorsons oversettelse slik: «Deg min søte skatt å møte med mitt kyss og favnetak; og å skue deg, min drue, er min lengsel natt og dag.» Også originalteksten i Brorsons egen julesalme «Her kommer dine arme små» er omskrevet, for den lød opprinnelig slik: «Vi kysser deg med sukk og bønn, du himmelsøte jomfrusønn.» En annen av Brorsons julesalmer, «Mitt hjerte alltid vanker», måtte av samme grunn få siste verset omskrevet.[8]
Pietismen hadde klare millenarianistiske trekk, og forventningen om gudsrikets komme – og forberedelsen av denne hendelsen – er en sentral del av den pietistiske forkynnelse.
Både som teologisk retning og religiøst opprør regnes pietismen vanligvis med å ha nådd sin kulminasjon i løpet av første halvdel av 1700-tallet. Etter dette avtar pietismens innflytelse, men dens betydning fortsetter likevel å være sterk. På tross av at opplysningstidens religionskritikk og fornuftsreligion utover på 1700-tallet svekket den pietistiske vekkelsen over Europa, fortsatte likevel mange av dens ideer og virksomheter, slik som skolesystemet, misjonsarbeidet og fattigomsorgen, å ha betydning for det religiøse liv – ikke minst i Norge. Pietismens påvirkningskraft varer helt inn i nåtiden, og mange senere vekkelsesbevegelser videreføre de tanker og ideer som pietismen virkeliggjorde.
Om Norge er det blitt sagt at landet ikke ble virkelig protestantisk før det ble pietistisk. Den pietistiske vekkelsesfromheten sto uansett sterkt i Norge fra begynnelsen av 1700-tallet. Fra 1735 regnes den såkalte «statspietismens» tid i Danmark-Norge under Christian VI, og denne strakk seg frem til hans død i 1746. Denne perioden er blitt omtalt som «en kontrollert vekkelse av folket», og kom til uttrykk først og fremst gjennom statlige lover og forordninger. Eksempler på slike er: helligdagsforordningen, konfirmasjonsforordningen (med innføringen av Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme), lov om allmueskolen og latinskoleforordningen, og konventikkelplakaten. Disse ulike forordningene viser en spenning mellom ønske om å vekke folket til sann kristendom, og å motvirke utskudd og radikale forsamlinger.
I Norge har kirken siden den gang vært preget av ulike og vekslende tendenser. Likevel har vekkelser etter pietistisk mønster fortsatt å oppstå både på innsiden og utenfor den offisielle kirken i løpet av de 200 år som har gått. Den pietistiske vekkelsen har derfor blitt omtalt som «et kulturelt paradigme i Norge». Mest kjent av disse er Haugebevegelsen i begynnelsen av 1800-tallet, men også senere vekkelser har klart pietistisk preg.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
