Persona non grata

Persona non grata, eller persona ingrata, latin for uønsket person,^[2] betegner innenfor diplomatiet det forhold at mottakerstaten ifølge Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem til enhver tid og uten begrunnelse kan meddele utsenderstaten, at representasjonsjefen (oftest en ambassadør) eller et hvilket som helst medlem av representasjonens diplomatiske personale er uønsket, eller at et hvilket som helst annet medlem av representasjonens personale er uønsket. I slike tilfeller skal utsenderstaten enten hjemkalle den gjeldende eller bringe vedkommendes tjeneste ved representasjonen til opphør. En person kan erklæres non grata eller uønsket før ankomsten til mottakerstatens territorium.^[3][4]

1. Mottakerstaten kan når som helst, uten plikt til å angi grunnen for sin avgjørelse, meddele senderstaten at stasjonssjefen eller hvilken som helst person som tilhører stasjonens diplomatiske personale er persona non grata, eller at hvilken som helst annen person tilhørende stasjonens personale ikke er akseptabel. I slike tilfelle skal senderstaten etter omstendighetene enten tilbakekalle angjeldende person, eller bringe hans tjenestegjøring ved stasjonen til opphør. En person kan erklæres non grata eller ikke akseptabel før vedkommende ankommer til mottakerstatens territorium.

2. Hvis senderstaten nekter eller unnlater innen rimelig tid å oppfylle sine plikter ifølge punkt 1 i denne artikkel kan mottakerstaten nekte å anerkjenne angjeldende person som medlem av stasjonen.

Fra Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem, artikkel 9.^[5]

Et kjent eksempel på personer erklært persona non grata, er Kurt Waldheim (1918–2007), FNs generalsekretær 1972–1981. I forbindelse med valgkamp til president i Østerrike kom det frem dokumentasjon på hans tjeneste under andre verdenskrig, og han ble erklært «uønsket» av USA i 1987 og av en rekke andre land.^[1]

Spørsmål om å erklære en diplomat persona non grata kan for eksempel oppstå, hvis en diplomat begår en straffbar handling i mottakerstaten, som han ikke kan straffes for etter Wien-konvensjonens immunitetsregler. I langt de fleste tilfeller vil utsenderstaten foregripe at en diplomat erklæres persona non grata, ved selv å hjemkalle vedkommende før mottakerstatens beslutning foreligger.^[4]

Personer som begår spionasje, eller «handlinger som ikke er forenlig med rollen og statusen som diplomat»,^[6] blir også gjerne erklært persona non grata.^[7] Diplomater har full anledning til å følge med på politiske forhold i mottakerlandet, mens innsamling av informasjon på ulovlig måte er spionasje. Det er brudd på folkeretten dersom diplomater blander seg inn i mottakerstatens indre forhold for eksempel ved å støtte revolusjonære bevegelser.^[8] Under den kalde krigen ble et stort antall spioner fra østblokken i Vest-Tyskland avdekket og deretter hentet hjem i stillhet av avsenderlandet uten at Vest-Tyskland erklærte dem for person non grata.^[9]

Når norske myndigheter erklærer en diplomat for persona non grata er det ikke en utvisning etter utlendingsloven.^[10]

Se også

• Utvisning
• Eksklusjon
• Yrkesforbud
• Svartelisting
• Bannlysning, ekskommunikasjon, utelukkelse fra et kirkesamfunn
• Eksil, landflyktighet eller landsforvisning
• Fredløshet, å fratas samfunnets rettsbeskyttelse
• Damnatio memoriae («fordømmelse av minne»)
• Æresstraff

Referanser

1. Politico om USAs erklæring av Kurt Waldheim som uønsket i 1987
2. «persona grata» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 21. august 2020 fra https://snl.no/persona_grata
3. «Persona non grata». Collins dictionary. Besøkt 23. januar 2019. «a diplomatic or consular officer who is not acceptable to the government or sovereign to whom he or she is accredited»
4. «Persona Non Grata». Oxford Public International Law. Besøkt 23. januar 2019. «Article 9 has proved in practice to be a key provision which enables the receiving State to protect itself against numerous forms of unacceptable activity by members of diplomatic missions and forms an important counterweight to the immunities conferred elsewhere in the Convention.»
5. 1.The receiving State may at any time and without having to explain its decision, notify the sending State that the head of the mission or any member of the diplomatic staff of the mission is persona non grata or that any other member of the staff of the mission is not acceptable. In any such case, the sending State shall, as appropriate, either recall the person concerned or terminate his functions with the mission. A person may be declared non grata or not acceptable before arriving in the territory of the receiving State.
   2.If the sending State refuses or fails within a reasonable period to carry out its obligations under paragraph 1 of this article, the receiving State may refuse to recognize the person concerned as a member of the mission. Fra Wienkonvensjonen, paragraf 9
7. «Persona Non Grata». Oxford Public International Law. Besøkt 23. januar 2019. «In the early years of the operation of the Vienna Convention, suspicion of spying was the most common reason for declaring a diplomatic agent persona non grata or ‘requesting his recall’—the euphemistic expression standard in diplomatic usage.»
8. Fleischer, Carl August (1966). Hovedpunkter i folkeretten. Oslo: Universitetsforlaget. s. 63.
9. Heradstveit, Per Øyvind (1973). Hemmelige tjenester: etterretning, spionasje og overvåking. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203059422.
10. Fisknes, Eli (1994). Utlendingsloven: med kommentarer. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200214826.

Kilder

• «Persona Non Grata», fra Oxford Public International Law
• «Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem», fra Lovdata