Pedro I av Brasil (portugisisk: Dom Pedro I do Brasil, født 12. oktober 1798 i Queluzpalasset i Queluz nær Lisboa, død 24. september 1834 i Queluz) erklærte Brasil selvstendig i 1822 og ble landets første keiser.[8][9] Han var en kort tid også konge av Portugal (1826, som Peter IV).[10]
 | Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. |
| Pedro I av Brasil | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 12. okt. 1798[1][2][3][4] Palácio Nacional de Queluz Queluz[5] | ||
| Død | 24. sep. 1834[1][2][3][4] (35 år) Palácio Nacional de Queluz Queluz[5] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, komponist, lyriker, monark | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Maria Leopoldina av Østerrike (1817–1826)[6] Amélie av Leuchtenberg (1829–1834)[6] | ||
| Partner(e) | Domitila de Castro, Marchioness of Santos Maria Benedita de Castro Canto e Melo Henriette Josephine Clémence Saisset | ||
| Far | Johan VI av Portugal | ||
| Mor | Carlota Joaquina av Spania | ||
| Søsken | 8 oppføringer
Infanta Ana de Jesus Maria, Marchioness of Loulé
Miguel av Portugal Infanta Maria Francisca of Portugal Infante Francisco António, Prince of Beira Infanta Maria da Assunção of Portugal Queen Maria Isabel of Spain Infanta Isabel Maria of Portugal Maria Teresa de Bragança | ||
| Barn | 14 oppføringer
Maria II av Portugal
Infante Miguel of Portugal Prince João Carlos, Prince of Beira Princess Januária, Countess of Aquila Princess Paula of Brazil Princess Francisca of Brazil Pedro II av Brasil Princess Maria Amélia of Brazil Isabel Maria de Alcântara, Duchess of Goiás Rodrigo Delfim Pereira Maria Isabel de Alcântara Brasileira Pedro de Alcántara Brasileiro Maria Isabel de Alcântara, Countess of Iguaçu Pedro de Alcántara Brasileiro | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Portugal Keiserdømmet Brasil | ||
| Gravlagt | Monument to the Independence of Brazil | ||
| Medlem av | Academia Brasileira de Música[7] | ||
| Utmerkelser | 34 oppføringer
Ridder av den Hellige Ånds orden
Ridder av Sankt Mikaels orden Tancredo Neves Pantheon of Fatherland and Freedom (1999) Ridder av Det gyldne skinns orden Storkorset av Isabella den katolskes orden Andreasordenen Roseordenen Storkors av Tårn- og sverdordenen Storkors av Den nederlandske løves orden Storkorset av Karl IIIs orden Hubertusordenen Den kongelige Sankt Mikaels fortjenstorden Storkors av Sankt Stefans orden Sankt Ludvigsordenen Det gyldne skinns orden Sankt Mikaels orden Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Order of Pedro I Den keiserlige Kristusordenen Storkors av Ordenen vår frues ubesmittede unnfangelse av Vila Viçosa Storkors av de tre ordeners ordensbånd Storkors av Sydkorsordenen Sankt Stefans orden Tårn- og sverdordenen Ordenen vår frues ubesmittede unnfangelse av Vila Viçosa Sydkorsordenen Karl IIIs orden Isabella den katolskes orden Den Hellige Ånds orden Den nederlandske løves orden Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Imperial Order of Aviz Imperial Order of Saint James of the Sword De tre ordeners ordensbånd | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
.svg) | |||
Liv og virke
Bakgrunn
Han stammet fra Huset Bragança og var sønn av tronarvingen Johan (portugisisk João), den senere Johan VI av Portugal. Hans fulle navn ved dåpen var Pedro de Alcântara Francisco António João Carlos Xavier de Paula Miguel Rafael Joaquim José Gonzaga Pascoal Cipriano Serafim.
I 1809, da han var ni år gammel, måtte den portugisiske kongefamilien rømme til Brasil for å slippe unna Napoleonskrigene.[11] Deres tilstedeværelse gjorde Rio de Janeiro til de facto hovedstad for Portugal, og som følge av dette ble Brasil sett på som likestilt med moderlandet. Han skulle ikke betre sitt fødeland Portugal igjen før i 1832, altså etter et fravær på 24 år.
I 1815 ble Brasil etter Wienerkongressens bestemmelser gjort til et eget kongedømme, knyttet til Portugal ved personalunion. Dermed opphørte Brasil å ha kolonialstatus. Peters bestemor, dronning Maria I, fikk dermed ved siden av sine portugisiske titler også verdighet som dronning av Brasil.
Tronfølger
|
I 1816 døde Maria I, og hennes sønn Johan VI besteg den portugisiske og den brasilianske trone. Peter ble slik tronfølger av begge riker.
I Portugal hadde britiske styrker allerede fått slutt på den franske okkupasjon. Men ettersom kongen til å begynne med ikke ønsket å vende tilbake til Portugal, ble landet regjert av den britiske øverstkommanderende William Carr Beresford som militærdiktator. I 1821 kom det til en liberal revolusjon. Beresford ble styrtet, en liberal forfatning forkynt, og kongen fikk av parlamentet (Cortes) et ultimativt krav om å vende tilbake.
Johan VI bestemte seg for å forlate Brasil og vende tilbake til Portugal. Også Peters mor, dronning Charlotte Joachime og hans yngre bror prins Mikael forlot Brasil.
Peter ble derimot i Rio de Janeiro og ble utnevnt til regent av Brasil av sin far.
Den portugisiske Cortes var ikke tilfreds med dette arrangement. Der var det mange som bestrebet seg mot å gjeninnføre kolonialstatus over Brasil, og få også kronprinsen til å vende tilbake til Portugal. Det ville ikke Peter.
Keiser av Brasil
Peter utropte derfor den brasilianske uavhengighet den 7. september 1822, under en reise til São Paulo i nærheten av elven Ipiranga med ordene «uavhengighet eller død» (Indepêndencia ou morte!), det såkalte «Ipiranga-ropet» (o grito do Ipiranga). Kronprins Peter av Portugal ble den 12. oktober utropt til Keiser Peter I av Brasil, og kronet 1. desember 1822.
Det er ting som tyder på at dette var skritt som han hadde avtalt med faren, den portugisiske konge, i forkant. På denne tid skylte det en revolusjonær bevegelse over Latin-Amerika. Den ene etter den andre av de spanske kolonier som lå rundt Brasil erklærte seg uavhengige og ble republikker. Den portugisiske konge fryktet muligens at dersom Cortes fikk gjennom sin vilje og gjeninnførte kolonistatus i Brasil, ville det føre til en lignende utvikling der som i de spansktalende områdene rundt. En uavhengighetserklæring foranlediget av Pedro ville gjøre det mulig å bevare Brasil, den rikeste av de portugisiske kolonier, for huset Bragança. Uavhengigheten var også en mulighet å unndra landet helt fra det portugisiske parlaments innflytelsessfære. Riktignok kunne ikke den portugisiske konge straks anerkjenne Brasils uavhengighet, det skjedde først i 1825 – men han straffet heller ikke sin sønn på noen måte; han beholdt sin arverett til Portugal.
I 1824 forsøkte konservative krefter i Portugal under dronningens og prins Mikaels ledelse å reversere den liberale revolusjonen og gjeninnføre absoluttisme. Ettersom kongen ikke var med på disse bestrebelser, ble han holdt praktisk talt som fange av sin hustru og sønn. Han kom seg tilslutt fri, og med britisk hjelp kunne han atter overta regjeringsmakten. Peters bror Mikael ble tvunget i landflyktighet til Wien.
Konge av Portugal
Johan VI døde i mars 1826. Dermed arvet Pedro den portugisiske kronen som Pedro IV av Portugal, i tillegg til at han allerede var blitt keiser av Brasil. Han vegret seg imidlertid mot å forlate Brasil og returnere til Portugal. Portugal fikk dermed regentstyre; regenten ble hans søster Isabella Maria. Etter oppstanden i 1824 hadde Portugal ikke lenger noen forfatning, ettersom den liberale forfatning av 1821 var blitt opphevet allerede av Johan VI. Peter gav landet en ny forfatning i 1826, den såkalte Charta. Den portugisiske regent og de politikere hun var omgitt av var imidlertid absoluttistisk innstilt og mente at landet kunne klare seg uten forfatning. Hun forsøkte dermed å forhindre at forfatningscharteret ble satt i kraft. Det var ført etter den senere hertugen av Saldanha engasjerte seg kraftig at charteret til slutt ble innført.
Abdikasjon fra Portugals trone
Peter IV klarte ikke å gjenforene dine to riker. Det slo feil fordi det viste seg praktisk umulig å regjere både Brasil og Portugal samtidig. I Portugal var man ikke lenger villig til å forholde seg til nok en konge som ikke residerte i landet. I Brasil vokste den kritikk at keiseren brukte mer og mer tid og energi på løsningen av de portugisiske problemer. Monarken måtte bestemme seg; Brasil eller Portugal.
Han valgte Brasil. Dermed takket han av som konge av Portugal i mai 1826, til fordel for datteren.
For før dette regulerte han sin etterfølgelse: I Portugal skulle hans eldste datter Maria II følge ham på tronen, i Brasil skulle tronen etter hans død gå til en av hans sønner. Ettersom det var åpenbart at han søster Isabella Maria ikke var oppgaven som regent voksen, innsatte han sin bror Mikael, som var i Wien i sitt eksil, til regent for den mindreårige datteren, Maria II. Han planla at broren senere, når Maria var blitt eldre, skulle gifte seg med henne, og regjere Portugal i fellesskap. Slik skulle de to grenene av huset Braganza føres sammen i vennskap igjen.
I Wien ble det til og med gjennomført et bryllup ved stedfortreder. Maria, som frem til da hadde oppholdt seg ved farens hoff i Rio de Janeiro, reiste til Wien, der hun skulle fullføre sin oppfostring ved det keiserlige hoff. Mikael reiste, ryyrt st han hadde sverget troskap til din bror og niese som dronning og respekrt for forfatningscharteret, til Lisboa, der han overskap regentskapet fra Isabella Maria.
Krig mellom de to brødre
Men Peter hadde forregnet seg hva gjeldt broren: Så snart Mikael var tilbake i Lisboa trakk han seg fra de lødter han hadde avgitt. Han allierte seg med de reaksjonære kretser rundt Isabella Maria, oppløste tokammersparlamentet kalte sammen det tradisjonelle Cortes (Trestenderrådet, Conselho dos três Estados), og lot seg utrope av det til kong Mikael I (1828). Dermed ble den rettmessige sronning, hans mindreårige niese og brud Maria II, som han skulle føre regjeringen for, avsatt. Den legalistiske begrunnelsen for dette kuppet var at Peter IV, da han lot seg kåre til keiser av Brasil i 1822, var blitt en utenlandsk monark (Johan VI hadde jo året før sin død anerkjent Brasils uavhengighet), og dermed kunne han ikke oppretthold noen krav for seg selv etter sine etterkommere på den portugisiske trone.
Peter var ikke rede til å finne seg i dette tillitsbruddet fra broren, og ville beholde sin datter på den portugisiske trone. Slik begynte «de to brødres krig» (miguelistkrigen) (1832–1834).
I Brasil hadde Peter fått tiltagende innenrikspolitiske vanskeligheter å stri med. Der kritiserte man også sterkt keiserens innblanding i portugisiske vanskeligheter. Peter I takket derfor av som keiser i 1831 til fordel for sin sønn Peter II, for dermed å kunne konsentrere seg helt om de portugisiske problemer. Han antok på nytt tittelen som hertug av Bragança, proklamerte sntt regentskap over Portugal (for sin datter Maria II) og reiste til Frankrike, der han fikk den nye konge Ludvig Filips (borgerkongens) fulle støtte.
Ved Asorene hadde imens den senere hertugen av Terceira beseiret en flåtestyrke utsendt av Mikael, og dermed ble Asorene liggende utenfor Mikaels innflytelsesområde. Peter landet den 3. mars 1832 på Asorene og betrådte da for første gang det portugisiske hjemlands grunn siden 1807, da han som niåring sammen med sin far hadde flyktet for Napoleons til Brasil. Der organiserte han en hær som han senere samme år bragte til det portugisiske fastland.
I 1834 klarte han å nedkjempe Mikael. Han måtte så igjen begi seg i eksil til Østerrike. Dronning Maria II var allerede i 1833 kommet tilbake til Lisboa, og var blitt mottatt der med begeistring.
Portugals regent
Peter var dermed atter Portugals regent, og Maria II atter dronning. Peter forsøkte å komme til en minnelig ordning med sin bror, ved å la ham beholde tyittel som Portugals infante og bevilge ham en god apanasje som han kunne leve godt på utenlands. Men den portugisiske Cortes var ikke med på det - de husket de grusomheter som Mikael hadde begått og ville ikke komme ham imøte.
Sykdom og død
Peter, da allerede dødssyk, trakk seg derfor tilbake fra portugisisk politikk. Datteren ble erklært som myndig av Cortes, slik at Peters regentskap kunne avsluttes offisielt. Kort etter døde Peter i Queluz utenfor Lisboa.
Hans levninger ble overført til Brasil, og hviler nå ved uavhengighetsmonumentet i Ipiranga, en forstad til São Paulo.
Litteratur
- Walther L. Bernecker, Horst Pietschmann, Rüdiger Zoller: Eine kleine Geschichte Brasiliens (= Edition Suhrkamp 2150). Suhrkamp, Frankfurt am Main 2000, ISBN 3-518-12150-2.
- Pedro Calmon: Historia do Brasil. Olympio, Rio de Janeiro 1959;
- Delgado de Carvalho: Historia diplomatica do Brasil (= Biblioteca do espírito moderno. Série 3: História e biografia 65. Companhia Editora Nacional, Sao Paulo 1959.
- George Edmundson: Brazil and Portugal. I: The Cambridge Modern History. Volume 10: The Restoration. Cambridge University Press, Cambridge 1907. OCLC 22666836 (opptrykk 1969)
- Heinrich Handelmann: Geschichte von Brasilien. Julius Springer, Berlin 1860. (digital vesjon)
- Florian Kienzl: Kaiser von Brasilien. Herrschaft und Sturz Pedros I. und Pedros II. Propyläen-Verlag, Berlin 1942. OCLC 2465050
- Manuel de Oliveira Lima: Dom Pedro e Dom Miguel. A querela da successão (1826–1828). Cayeiras, São Paulo 1927. OCLC 2011788
- João Ribeiro: Historia do Brasil. 18. edição revista e completada. F. Alves, Rio 1964. OCLC 3692231
- Manfred Wöhlcke: 500 Jahre Brasilien. Die Entstehung einer Nation. Vier-Viertel-Verlag, Strasshof 2000, ISBN 3-9500908-6-X.
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
