Bonifatius VIII, opprinnelig Benedetto Caetani (født ca 1235 i Anagni, død 11. oktober 1303 i Roma), var pave fra 1294 til 1303. Han kjempet for å hevde pavens plass over den verdslige makt. I kampen mot Filip IV av Frankrike utstedte han bullen Unam Sanctam, regnet som et landemerke i historien om pavens krav på verdensherredømme.[6] Han måtte etter hvert se seg slått av Filip, og døde i kongens fangenskap.
| Bonifatius VIII | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Benedetto Caetani ca. 1235[1][2]  Anagni[3] | ||
| Død | 11. okt. 1303[1][2] Roma[4] | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, skribent | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Bologna | ||
| Far | Roffredo I Caetani[5] | ||
| Mor | Emilia Patrasso[5] | ||
| Nasjonalitet | Kirkestaten | ||
| Gravlagt | Grotte Vaticane | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Liv og virke
Bakgrunn
Bonifatius ble født inn i en ansett ridderfamilie i Anagni i Lazio i Italia. Anagni er mest kjent som fødested for fire paver: Innocens III (1198–1216), Gregor IX (1227–41), Alexander IV (1254–61) og Bonifatius VIII (1294–1303).[7]
Reformer
Hans fromme og asketiske forgjenger, pave Cølestin V, ønsket mest av alt å tilbringe resten av sitt liv i en eneboerhytte, og Bonifatius overtalte ham til å overlate seg pavestolen. Men for å være på den sikre siden, fikk Bonifatius ham arrestert og dømt til livsvarig fengsel, kort etter at han selv var blitt pave.[8]
I Bonifatius' pavetid inneholdt Vatikanbiblioteket «mellom 483 og 645 bind». Da han døde, ble dette biblioteket, opprinnelsen til dagens Vatikan-bibliotek, flyttet til Avignon.[9]
Han opprettet Romas universitet nær Pantheon, der det befant seg frem til 1935. Dante i Den Guddommelige Komedie plasserte ham i helvete, og Jacopone da Todi som utga en samling på 102 religiøse lovsanger, Laude, tok også med en satire over pave Bonifatius, her titulert «Lucifer på pavestolen».[10] Bonifatius ble rasende og fikk dikteren bannlyst og fengslet, straks de pavelige styrkene inntok Palestrina; men da Benedikt 11. overtok pavestolen høsten 1303, opphevet han ekskommunikasjonen og satte da Todi fri.[11]
Stridigheter
Bonifatius tok et oppgjør med Frankrike, som på denne tiden var i krig med England. Fransk geistlighet var derfor blitt beskattet, og paven støttet den i en skattenektelse. I sin bulle fra 1296 beskrev han beskatningen som et eksempel på de lidelsene som lekfolk utsatte geistligheten for.[12] Som et mottrekk forbød Filip IV av Frankrike utførsel av penger og edle metaller, noe som var et hardt slag for pavens økonomi. Kong Filip titulerte ham ikke med det gjengse «Deres Hellighet», men som «Deres Største Dumhet», og da Bonifatius innkalte til et konsil i Roma, forbød Filip de franske geistlige å delta.[13] Bonifatius erklærte at han heller ville være en hund enn en franskmann.[14] Han hadde allerede lagt seg ut med en av de mektigste adelsslektene i Italia og med fransiskanerordenen, som ellers hadde vært en støtte for pavestolen. Hans anseelse steg noe da han utropte år 1300 til «jubelår», og ble dyrket som Europas åndelige sentrum.[15]
Ifølge bullen Unam sanctam fra november 1302 finnes det bare én kirke, og den styres av Jesus Kristus, hans stedfortreder apostelen Peter og dennes etterfølgere, dvs. paven i Roma. Skulle den gresk-ortodokse kirke påstå at den ikke sorterer under Peters etterfølger, har den dermed erklært at den ikke tilhører Kristi hjord.[16] Paven besitter et åndelig og et verdslig sverd, begrunnet med Matteusevangeliet 16:19 («Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» - jfr «nøkkelmakten») og 26:52 («Da sa Jesus til ham: «Stikk sverdet ditt på plass igjen. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd.»»[17]) samt Lukasevangeliet 22:38 («De sa da: «Herre, se, her er to sverd.» «Det er nok!» svarte han.»[18]). Ifølge Bonifatius skal det åndelige sverdet føres av kirken, og det verdslige for kirken av konger og krigere, «men bare når og så lenge som den geistlige myndigheten ønsker det», da denne er større end den verdslige, kan innsette den og dømme den.[19] Den høyeste geistlige makten kan derimot kun dømmes av Gud selv, og den som er uenig i dette, går imot Gud selv. Bonifatius avslutter med at ethvert menneske plikter å underkaste seg paven i Roma, ellers taper man sin sjels salighet. Læren om de to sverdene var tankegods fra blant andre Bernhard av Clairvaux og Thomas Aquinas, men ingen annen pave hadde våget å forlange at folk skulle akseptere dette for å unngå fortapelse.[20]
Filip IV forlangte at det ble innkalt et konsil som kunne avsette Bonifatius, som Filip anklagde for kjetteri og for mord på forgjengeren Celestin.[21] Filip mente dessuten at paven holdt seg med en personlig «husdjevel». Det lyktes den franske kongens menn å få Bonifatius fengslet i hjembyen hans, Anagni, men etter to dager satte byens borgere paven fri. Like etter døde han av sinnsbevegelse.[22] Hans sarkofag befinner seg i Peterskirkens krypt. Det ble nå vurdert som klokest å flytte hele pavestolen til Frankrike, for å slippe de ustanselige oppgjørene mellom rivaliserende romerske adelsfamilier; og fra 1309 fikk paven sin residens i Avignon. Samtlige syv paver i «Avignon-tiden» (som varte i nesten 70 år) var franske. De lot seg pavekrone i Lyon, og to tredjedeler av kardinalene var franske.[23]
I Danmark er Bonifatius kjent fra striden med Erik Menved om erkebiskop Jens Grand.
Episkopalgenealogi
Hans episkopalgenealogi er:
- Erkebiskop Giovanni Castrocoeli, O.S.B. (?-1295) *bispeviet ca 1282
- Kardinal Hugues Aycelin de Billom, O.P. (1230-1298) *1294
- Pave Bonifatius VIII (1230-1303) *1295[24]
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
