Paal Nilssen-Love

Paal Nilssen-Love (født 24. desember 1974 i Molde) er en norsk trommeslager og perkusjonist oppvokst i Stavanger.

Paal Nilssen-Love
Født		24. des. 1974 (50 år) Molde
Beskjeftigelse		Komponist, jazztrommis
Utdannet ved		NTNU
Nasjonalitet		Norge
Medlem av		Ballister Lean Left The Thing Boneshaker Scorch Trio (–2009)
Utmerkelser		Buddyprisen (2006)
Musikalsk karriere
Sjanger		Jazz, frijazz[1]
Instrument		Trommesett[2]
Plateselskap		Rune Grammofon
Nettsted		http://www.paalnilssen-love.com
Paal Nilssen-Love på Commons

Paal Nilssen-Love,
Large Unit i Arhus Danmark 2015.
Foto Hreinn Gudlaugsson

Etter å ha figurert i Frode Gjerstad sitt Circulasione Totale Orchestra allerede i 1992, studerte han musikk ved Jazzlinja (NTNU) fra 1994. Her ble gruppen Element med Gisle Johansen (saksofon), Håvard Wiik (piano) og Ingebrigt Håker Flaten (kontrabass) dannet. Gruppen var inspirert av John Coltrane kvartetts energi og modale spillestil.

Han var ellers med i det NORAD-støttede norsk-sørafrikanske bandet San International Ensemble (SAN) sammen med Zim Ngqawana (saxofonist/fløytist) og Andine Yenana (piano), i tillegg til norske Bjørn Ove Solberg (saksofon) og Ingebrigt Håker Flaten (bass). SAN hadde flere spillejobber under Gro Harlem Brundtlands offisielle besøk i Sør-Afrika 10.-15. februar 1996, og utga i etterkant platen Song (1997).

I 1996 hadde Nilssen-Love også akkompagnert Stavanger-trompetisten Didrik Ingvaldsen på albumet Rede for et hugg som ble tatt opp i New York. Samme år flyttet han til Oslo, og har siden^{[bør utdypes]} spilt med en rekke norske og utenlandske musikere. Den kortvarige trioen Vindaloo bestod av Paal og medstudentene Bjørn Ole Solberg (saksofon) og Steinar Raknes (bass).

Nilssen-Love, Wiik og Flaten startet i 1999 bandet Atomic sammen med svenskene Fredrik Ljungkvist (saksofon) og Magnus Broo (trompet).

Våren 2001 gav han ut sin første soloplate, Sticks and Stones. Samme år spilte han med Pat Metheny og Arild Andersen på Moldejazz. Fra 2002 har han stått bak jazzfestivalen All Ears. I 2004 ble det kjent at han var en av tre unge jazzmusikere som skulle lanseres i Europa, som en del av det Utenriksdepartement-støttede treårige Norwegian Jazz Launch Europe, et samarbeid mellom Rikskonsertene, Vestnorsk Jazzsenter og Norsk jazzforum.

Hans eget plateselskap heter PNL.

Han ble tildelt Buddyprisen i 2006 og fikk Jazzprisen 2023 i klassen jazzambassadøren.^[3][4]

Utgivelser

• Paal Nilssen-Love, Sticks and stones (2001)
• Peter Brötzmann, Michiyo Yagi og Paal Nilssen-Love, Head On (Idolect) (2008)
• Magnus Broo og Paal Nilssen-Love, Game (2008)

Priser og nominasjoner

• Nominert til Jazzintro 1998 (med Håkon Kornstad og Mats Eilertsen)
• Nominert til Spellemannprisen 2000 i klassen jazz for Egne hoder (med Bjørnar Andresen og Svein Finnerud)^[5]
• Nominert til Spellemannprisen 2001 i åpen klasse for Sticks & Stones^[5]
• Nominert til Alarmprisen 2003 i klassen jazz for Scorch Trio (som medlem av Scorch Trio med Raoul Björkenheim og Ingebrigt Håker Flaten)^[6]
• Nominert til Alarmprisen 2004 i klassen jazz for Dual (med Ken Vandermark)^[7]
• Nominert til Alarmprisen 2005 i klassen årets jazzalbum for Luggumt (som medlem av Scorch Trio)^[8]
• Buddyprisen 2006^[3]
• Nominert til Spellemannprisen 2006 i klassen jazz for Seven (med Ken Vandermark)^[5]
• Jazzprisen 2021 i klassen Jazzambassadøren^[4]