St. Olavs skrin

St. Olavs skrin eller Olavsskrinet ble benyttet til å oppbevare Olav den helliges legeme bak høyalteret i Nidaros domkirke. I nær fem århundrer hadde det stor symbolverdi for Norge, Norden og Nord-Europa. St. Olavs skrin både innleder og avslutter middelalderen som historisk epoke i Norge. Det bestod av tre skrin utenpå hverandre, og var den viktigste og aller mest kostbare gjenstanden i Norge i middelalderen. Etter reformasjonen i 1536–1537 ble Olavsskrinet ødelagt av danske myndigheter, mens Olavs legeme siden 1568 har ligget i en ukjent grav i eller utenfor Nidarosdomen.

Bakgrunn

Natten etter at kong Olav Haraldsson falt i slaget på Stiklestad 29. juli 1030, ble liket lagt i en enkel trekiste, fraktet til Trondheim og gravlagt i sanden ved Nidelva ovenfor byen. De som utførte dette var ifølge sagaen bonden på Stiklestad, Torgils Hålmuson, og sønnen Grim. Året etter ble kisten gravd opp igjen og gitt en ny grav ved Klemenskirken i kongsgården. Kort tid etter, 3. august 1031, ble kisten atter gravd opp. Snorre Sturlason forteller at liket ble undersøkt og kongen lyst hellig av biskop Grimkjell, før kisten ble satt over alteret i Klemenskirken.

«Kongens legeme ble båret inn i Klemetskirken og ble bisatt over høyalteret. Kista ble trukket med pell og det ble satt telt over den av gudvev. Det hendte straks mange slags jærtegn av kong Olavs helligdom», skriver Snorre Sturlason, vår hovedkilde. Med «pell» og «gudvev» menes vakre og kostbare stoffer.

Helligdommen

Der Olav først var blitt gravlagt ble det reist et kapell, og alteret ble etter tradisjonen satt over stedet der liket hadde ligget. Etter tradisjonen står Nidarosdomens høyalter på dette stedet i dag. Kong Olav var 35 år da han døde, og hadde vært med i tyve store slag. «Hvor har folk vel fremre fyrste kjent i verdens nordre ende? Kongen døde altfor tidlig,» sier Sigvat skald i et dikt.

Av den jordiske Olav Haraldssons døde legeme ble martyren, himmelkongen, født. En bokstavelig talt utrolig helgendyrkelse oppstod, og spredte seg raskt langt utover Norges grenser. En katedral skjøt i været over kongens helligerklærte legeme. Valfartene til St. Olavs skrin foregikk uavbrutt fram til reformasjonen i 1537, og Nidaros ble det mest besøkte valfartsstedet i Norden.

Betydning

I 1153 ble Trondheims kirkelige særstilling forsterket ved at Nidaros erkebispesete ble opprettet der, med helgenkongens gravkirke som domkirke. I de nær fire århundrene fram til reformasjonen i 1537 ble høykoret (oktogonen) i Nidarosdomen, der helgenkongen hvilte bak alteret, regnet som Cor Norvegiae – Norges hjerte.

Å gjøre bot var et viktig motiv ved middelalderens pilegrimsvandring. Vandringen ble samtidig symbolsk betraktet som et bilde på livets pilegrimsgang frem mot det himmelske Jerusalem. Kirken hadde gjennom skriftemålet også mulighet til å ilegge folk å dra på pilegrimsreiser som bot for synder. Dernest var det også et sterkt helbredelsesmotiv som drev den enkelte til å gå. Å røre ved St. Olavs skrin var for mange det store målet. Det gikk mange beretninger om helbredelser knyttet til Olav den hellige i Nidaros.

I gammel tid ble Norges konger hyllet på Øretinget i Trondheim, tingstedet ved Nidelvens utløp. Harald Hårfagre (865 – 933) ble tatt til konge her. Under Harald Hardråde (1015–1066) ble rikssamlingen fullført, og Trondheims status som landets hovedstad ble befestet. Kongshylling på Øretinget får riksomfattende gyldighet. Fra 1204 tilkom en ekstra dimensjon til kongshyllingen ved at den nyutnevnte kongen samtidig måtte sverge eden på St. Olavs skrin. Øretinget ble flyttet til Domkirkegården, og kongene ble oppfattet som å styre riket på vegne av Rex perpetuus Norvegiae (Norges evige konge) – Olav.

I 1930, ved 900-årsminnet for Olavs død på Stiklestad, ble 29. juli igjen markert i kalenderen i Norge, som Olsok (Olavsvake, egentlig betegnelsen på kvelden og natten før Olavsdagen 29. juli). Olavsdagen hadde da vært ute av kalenderen siden den dansk-norske kirkeordinans avskaffet den i 1542, som følge av reformasjonen. Men Olavsdagen var aldri ute av primstav og folketradisjon, og øksen i Norges riksvåpen og i det kirkelige Olavsmerket viser at minnet om helgenkongen heller ikke ble borte fra det offisielle symbolspråket.

Den romersk-katolske kirke har siden den kom tilbake til Norge 1843, feiret Olavsdagen som en av kirkeårets fester. Siden Olsok-fornyelsen i Den norske kirke fra sent på 1800-tallet, har Olsok også blitt feiret i en del lutherske kirker, ikke minst i Nidarosdomen.

Det første og andre Olavsskrinet

Olavsskrinet besto av tre skrin. Det første var den opprinnelige trekisten fra Stiklestad, dekket av kostbare kleder. Det andre var et kostbart skrin som ifølge Snorre Sturlasson ble bygget av Magnus Olavsson (1035 – 1047), helgenkongens sønn. Dette skrinet var sannsynligvis av tre og kledd med sølvplater med religiøse motiver i relieff. Til sølvplatene var det festet slipte bergkrystaller, edelsteiner og andre kostbarheter. Dette skrinet var 2 meter langt, ca. 80 cm bredt og høyt, men buet under og over var det et lokk. Lokket var formet som et hustak med møne og hode. Det var hengsler bak og hasper framme. Trekisten sto inni dette skrinet.

Noen små, hustak-formede relikvieskrin er bevart i Norge og Island, og betraktes som etterligninger av Olavsskrinet.

Det tredje Olavsskrinet

På 1530-tallet finnes det noen dokumenter som beskriver skrinet, ført i pennen av erkebiskop Olav Engelbrektsson og her gjengitt i en nyere oversettelse:

« ... St. Olavs skrin som var beslått med sølv. Det var ingen bunn i det. Dette var satt utenpå to andre skrin, og i det innerste skrin lå Hellig Olavs legeme helt...»

Det tredje skrinet var altså som et hylster plassert over kong Magnus den godes sølvskrin. Slike skrin kjennes fra andre steder, som St. Cuthberts skrin i Durham-katedralen i England.

Erik Valkendorf (1465 – 1522), erkebiskop i Nidaros fra 1510 til 1522, skal ha kjøpt en kostbar edelstein som ble satt i den ene enden av St. Olavs skrin. For den betalte han med 20 lester smør. Det var samlet ufattelige verdier i Nidarosdomen på katolsk tid. Den eneste verdifulle gjenstanden som nå er igjen fra middelalderens domkirke, er en forgylt kalk fra 1500-tallet. Resten forsvant utenlands i forbindelse med reformasjonen.

Hva skjedde med St. Olavs skrin?

Det er oppstått mange rykter og fortellinger om skrinets skjebne etter reformasjonen, for eksempel at det skal ha gått tapt i et ubekreftet skipsforlis ved Agdenes underveis til København.

Amanuensis Øystein Ekroll ved Nidaros domkirkes restaureringsarbeider har i en artikkel samlet kunnskapen om skrinets skjebne.

Erkebiskop Olav Engelbrektsson forlot Trondheim den 1. april, påskedag, 1537. Hensikten var å vende tilbake med en flåte og en hær for å forsvare landet mot kong Christian III. På sin borg på Steinvikholmen ved Skatval lenger inne i fjorden, hadde erkebiskopen etterlatt en militær styrke utrustet til å kunne motstå lang beleiring. På borgen hadde han også etterlatt landets mest kostbare relikvier, blant dem St. Olavs skrin, som var blitt flyttet dit fra domkirken noen måneder tidligere.

Erkebiskopen reiste til Lier i Nederlandene, i dag i Belgia, som siden 1523 hadde vært eksilby for hans allierte kong Christian II av Danmark-Norge. Her døde Olav Engelbrektsson allerede 7. februar 1538, og ble gravlagt i byens St. Gommarus-kirke. Styrken på Steinvikholmen hadde i mellomtiden overgitt seg, slik at alt av verdi på borgen var falt i hendene på den danske kongen. Fem dager etter kapitulasjonen, den 3. juni 1537, ble det satt opp en liste over alt inventaret i borgen:

«Wdj tornett som kallis bondhenn: Sancte Oluffs skrin som han liggner wdj, Sanctj Augustini skrin (erkebiskop Øystein Erlendssons skrin) som er aff søllfuer, Ith helligdoms skrin som er aff kopper oc er forgillt, En Sancte Oluffs bolde som er aff trææ oc er beslagen mett sølffuer.»

Alle verdigjenstander ble snart slått i stykker og fraktet til København for omsmeltning. En kvittering fra kongens skattemester Jochum Bech til Christoffer Huitfelt, lensherre i Trøndelag og ansvarlig for transporten til København, er datert 9. september 1540. Bech kvitterte for 6500 lodd sølv, det vil si hele 95 kg, fra Olavsskrinet, to store forgylte sølvknapper, 170 krystallsteiner i sølvinnfatning og 11 steiner som falt fra skrinet da det ble slått i stykker. Fra skrinet som inneholdt St. Olavs skjorter kom det 179 lodd (2,6 kg) forgylt sølv og en del emaljerte gullplater på fire lodd og en kvintin (ca. 60 g).

Den siste del av St. Olavs skrin

Ved utgravningene av borgruinen på Steinvikholmen på 1880-tallet ble det gjort flere funn av gjenstander, blant annet en avrundet, gjennomsiktig bergkrystall på 2 cm. Slike var svært populære i middelalderen og ble ofte benyttet som dekorasjon på relikvieskrin. Ifølge Øystein Ekroll er denne halvedelsteinen det aller siste som eksisterer fra Olavsskrinet. Den er trolig en tolvte stein i tillegg til de elleve som ble listet opp i 1537. Steinen er utstilt i Suhmhuset på Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Hva skjedde med St. Olavs levninger?

Bare den innerste kisten av tre, med Olavs levninger, ble stående igjen på Steinvikholm da danske soldater hadde knust de to ytterskrinene og fraktet sølv, edelsteiner og andre verdisaker til København. Om det ble valfartet til Olavs kiste på Steinvikholm etter at erkebiskopen reiste i påsken 1537, er uklart. Men i 1552 var den første lutherske biskopen i Trondheim – dansken Hans Gaas – i København for å høre kongens mening om å flytte Olavs levninger tilbake til Nidarosdomen.

24 år etter at trekisten var blitt satt igjen på Steinvikholm, førte Den nordiske syvårskrigen til at svenske styrker våren 1564 okkuperte området. Svenske soldater flyttet nå trekisten fra borgen til Fløan kirke like inne på fastlandet. Allerede 8. juni samme år, etter at de svenske styrkene var blitt drevet tilbake, ble kisten med Olavs legeme "med stor Proces" ført fra Fløan tilbake til Nidarosdomen, og satt ned i en murt grav inne i kirken. Det er i dag ikke sikkert hvor i kirken denne graven er.

Forskjeller mellom tre 1500-tallsbeskrivelser av Olavs legeme kan tyde på at det kan ha vært en annen som ble ført tilbake til domkirken i 1564. Av de tre beskrivelsene er det bare den første – kordegn og senere lagmann Jon Simonssons beskrivelse fra 1521, nedtegnet av sogneprest Peder Claussøn Friis i 1570-årene – som omtaler at kongen har skjegg. Erkebiskop Olav Engelbrektssons beskrivelse fra da skrinet ble flyttet til borgen, trolig i 1536, sier at kongen ikke har skjegg, mens slottspredikant Absalon Pedersson Beyers beskrivelse fra 1567 ikke berører temaet skjegg. Om en utskiftning har funnet sted etter 1521, kan erkebiskop Olav Engelbrektsson ha funnet det riktig for ettertiden å skjule Olavs legeme på borgen, eller også i domkirken før han flyttet skrinet til borgen, og i stedet legge et annet legeme i kisten.

Alle de tre beskrivelsene omtaler et helt, inntørket legeme uten tegn til forråtnelse. Olav Engelbrektssons beskrivelse fra 1536 lyder slik, i en nyere oversettelse:

"... i det innerste skrin lå Hellig Olavs legeme helt med huld (kjøtt) og hud og ben, så intet lem var skilt fra det annet. Legemet var svøpt i dobbelt lerret. Det lerret som var nærmest kroppen, var noe morkent, men det annet lerret var aldeles sterkt. Øverst over legemet var det bredt et silkestykke, gult og rødt med innvevde blomster, som ved første blikk kunne se ut som et gyllenstykke. Det var aldeles ufordervet og syntes som det ikke var mer enn tre år gammelt. Midt på samme silkestykke, langsetter, var festet to kors av rødt karmesi. Ansiktet på St. Olav var aldeles helt med kjøtt og hud, øynene noe sunkne inn i hodet, hårene på øyenbrynene syntes grannelig (tydelig). Brusken fremst på nesen var delvis forsvunnet, leppene var vrengt litt oppover, tennene sto i deres leie og var hvite. Haken var hel på alle måter, men der var intet skjegg på den. Når man tok på lårene hans, kjentes huld og hud grannelig. På fotbladene syntes også grannelig alt huld, tærne og senene var ufordervet. Men når man tok på tærne, da kjentes det liksom de var visne. En god duft gikk derav, og det fulgte ingen vederstyggelse med. Dette så alle som var til stede, åpenbarlig. Og han har vært en lang mann".

Året etter tilbakeføringen fra kapellet på Fløan til domkirken, i 1565, ble trekisten tatt opp fra den murte graven i domkirken. Levningene ble nå lagt i en ny trekiste og satt ned i en annen, trolig ny, grav i domkirken. Heller ikke denne graven vet man i dag hvor er. Mange som var til stede, skal ha kastet gull og sølv i graven, til Guds og Olavs ære.

Våren tre år senere, i 1568 – 31 år etter reformasjonen, lot den danske riksråd Jørgen Lykke "skyde Jord i Graven til St. Oluffs Liig", for å sette en endelig stopper for valfartene til det som til da hadde vært en kjent grav i kirken. Om det var 1565-graven som nå ble lukket, eller om levningene ble flyttet nok en gang til en grav som færre fikk vite om, er uklart. Etterhvert som de som hadde sett graven som ble lukket i 1568, døde, ble stedet for denne graven uansett glemt. Sent på 1900-tallet fikk imidlertid daværende sogneprest Olav Müller i St. Olav katolske domkirke i Trondheim, vite at kunnskapen om denne graven fortsatt levde i enkelte slekter i Trondheim. Müller har opplyst offentlig at dette skulle være et sted i oktogonen.

Etter de omfattende restaureringene av Nidarosdomen på 1800-tallet, har man regnet med at ett av to er skjedd med levningene i graven som ble lukket i 1568: Enten havnet de i 1860-årene i en umerket grav nord på kirkegården, da innholdet i etter-reformatoriske graver under kirkegulvet ble fjernet, eller så ligger de fortsatt i en av de intakte – men siden 1880-årene anonymiserte – middelaldergravene under domkirkens gulv. En tredje mulighet er at Olavs levninger er blant før-reformatoriske levninger som sent på 1800-tallet ble tatt opp på grunn av byggearbeider, og som ble lagret i en trekasse i krypten og senere flyttet til domkirkearkitektens kontor. Disse levningene ble omtalt av direktør Steinar Bjerkestrand i Nidaros domkirkes restaureringsarbeider i et innslag i NRK-Trøndelag 5. april 2013. Bjerkestrand sa da at ferske undersøkelser har vist at levningene stammer fra 14 personer. Levningene var like før blitt tilbakeført til domkirkens krypt i en ny metallkasse, i påvente av videre undersøkelser.

Trondheims-arkitekten Bodvar Schjelderup foreslo høsten 1993 at man burde lete etter den mulige Olavsgraven på to konkrete steder i Nidarosdomen: i en murt gravkasse under gulvet nær dagens prekestol, og under gulvet i et område nord i høykoret (oktogonen). Daværende Nidarosbiskop Finn Wagle og daværende riksantikvar Øivind Lunde valgte den gang å ikke følge opp saken.

I 2003 skrev Øystein Ekroll at et mulig sted for Olavs grav, om helgenkongen fortsatt hviler inne i kirken, kan være under 1600-tallsgravlegginger under gulvet i et av de tre oktogonkapellene. Disse områdene er ikke undersøkt. Det finnes også andre områder under domkirken som ikke er utgravet. 5. april 2013 sa Nidarosbiskop Tor Singsaas til NRK-Trøndelag at han hilser nye undersøkelser i domkirken velkommen.

24. januar 2014 meldte NRK-Trøndelag at Nidaros domkirkes restaureringsarbeider hadde startet undersøkelser i oktogonen, blant annet i østre oktogonkapell. Med georadar var arkeologer fra NTNU i gang med å lete etter uregelmessigheter under gulvet, i samråd med domkirkearkeolog Øystein Ekroll og fulgt av NRKs populærvitenskapsprogram Newton. Til NRK-Trøndelag sa biskop Tor Singsaas i Nidaros at han var glad for at dette nå var mulig.

23. februar 2014 meldte NRK populærvitenskapelige program Newton at NTNUs georadarundersøkelser hadde påvist en mulig grav 1,5 meter under gulvet i østre oktogonkapell, delvis under alteret. Ekroll sa i programmet at dette kan være Olavs grav, og at dette nå bør undersøkes nærmere - helst ved at gulvet åpnes for arkeologiske undersøkelser. Georadarundersøkelsene hadde også bekreftet at det finnes en grav under gulvet nord for søndre oktogonkapell, der skriftlige kilder sier at Magnus den gode, Olav Haraldssons sønn, ble gravlagt. Endelig viser georadarundersøkelsene at koret allerede i den første trekirken på stedet, som lå innenfor den nåværende oktogonen, kan ha vært åttekantet som i andre martyrkirker.

Den eneste kjente Olavsrelikvie i nyere tid er den såkalte Helligdomsarmen som i 1862 ble gitt som gave av kong Oscar I til den nye katolske domkirken i Oslo. Relikvien, som er et leggben og ikke et armben, hadde da befunnet seg i Nationalmuséet i København siden sent på 1600-tallet. Det er mulig relikvien kom til København blant flere Olavsrelikvier som kong Christian II av Danmark-Norge rekvirerte fra Nidaros etter sin kroning i Oslo sommeren 1514.

Ifølge Øystein Ekroll var det imidlertid først tidlig på 1800-tallet man begynte å omtale denne relikvien som en Olavsrelikvie. Før det er dens historie ikke sikkert dokumentert.

Relikvien ble i 2012 undersøkt av rettsmedisiner Per Holck, etter initiativ av religionshistoriker Øystein Morten og med tillatelse fra biskop Bernt Eidsvig i Oslo katolske bispedømme. Resultatene ble offentliggjort av Morten og Holck 16. mars 2013. Undersøkelsene viser at relikvien er venstre skinneben av en mann som døde i et tidsrom som omfatter slaget på Stiklestad i 1030, og som har vært i kamp. Personen ble omtrent like gammel som Olav Haraldsson, og er oppvokst i innlandet. Den døde har vært uvanlig høy for sin tid, rundt 180 centimeter. Man fant også vevsrester som tyder på at benet kan stamme fra en inntørket kropp som ikke har ligget i jorden.

Samlet kan dette være indisier på relikviens ekthet, da liket av Olav den hellige ikke ble begravet, men i flere hundre år lå svøpt i tøyer i sitt skrin, først i Klemenskirken, og så i Nidarosdomen.

I skinnebenet i St. Olav domkirke i Oslo ble det funnet verdier for mitrokondrielt DNA, som kun arves gjennom morslinjen. Et opplagt neste undersøkelsesskritt vil være å sammenholde dette med tilsvarende DNA-verdier fra levningene av Olav Haraldssons halvbror på morssiden, kong Harald Hardråde. Han ligger etter all sannsynlighet fortsatt i sin grav i ruinene av kirken i Elgeseter augustinerkloster (Helgeseter) på Øya i Trondheim, under asfalten i Klostergata mellom eiendommene Klostergata 47 og 60-62. Undersøkelser her forutsetter et initiativ fra Riksantikvaren.

Se også

Kilder

Johs. J. Duin: Streiftog i norsk kirkehistorie 1450-1880", Oslo 1984
Øystein Ekroll: St. Olavs skrin i Nidaros – myter og fakta omkring Nordens største helgenskrin, i tidsskriftet SPOR, nr 2. 2000
Øystein Ekroll: St. Olavs skrin i Nidaros, i Ecclesia Nidrosiensis 1153-1537, Trondheim 2003
Edvard Hoem: St. Olavs skrin, Oslo 1988
Lars Roar Langslet: Olav den Hellige, Oslo 1995
Øystein Morten: "Jakten på Olav den hellige", Oslo 2013
Øivind Østang: Hjem til Nidaros – Norges nølende vandring siden 1814, Oslo 1997

Eksterne lenker

Autoritetsdata