Odovakar

Odovakar (latin: Flavius Odoacerus,^[1] italiensk: Odoacre; født ca. 433, død 15. mars 493)^[2] var en soldat som i 476 ble den første konge av Italia (476–493). Hans styre er generelt sett på som markeringen av slutten på Vestromerriket.^[3] Selv om han satt med den reelle makten over Italia, representerte han seg selv som klientkonge av Julius Nepos, og etter Nepos’ død i 480, av den østromerske keiseren i Konstantinopel. Odovakar benyttet generelt romerske hederstittel patrisier, gitt av den østromerske keiser Zenon, men er referert til som en konge (latin: rex) i mange dokumenter og han benyttet det selv minst en gang og ved en annen anledning av konsul Basilius.^[4] Odovakar innførte noe få viktige endringer i det administrative systemet i Italia. Han fikk støtte hos det romerske senatet og kunne tildele landområder til sine tilhengere uten større motstand. Uro blant hans krigere førte til vold i 477–478, men det var ingen flere slike forstyrrelser i løpet av den senere perioden av hans styre. Selv om Odovakar var ariansk kristen, blandet han seg sjelden inn affærene til de ortodokse statskirkene.

Odovakar Konge av Italia
Mynt preget av Odovakar i Ravenna, 477. Odovakar i profil, framstilt med «barbarisk» mustasjer.
Født		ca. 433 Pannonia, Vestromerriket
Død		15. mars 493 (ca. 60 år) Ravenna, Kongedømmet Italia
Beskjeftigelse		Militær leder
Embete		Italias konge (476–493)
Ektefelle		Sunigilda
Far		Edekon
Søsken		Onoulphus
Barn		Thela frankish princess
Nasjonalitet		Kingdom of Italy
Annet navn		Flavius Odoacer
Regjeringstid		476–493
Forgjenger		Ingen (Tittelen opprettet etter at Vestromeriket var oppløst)
Etterfølger		Teoderik den store
Odovakar på Commons

Biografi

Odovakar var antagelig av skirisk opphav, et østgermansk folkeslag. Han var en militær hærfører i Italia som ledet et opprør av germanske soldater (herulere, rugiere og skirere) som avsatte Romulus Augustulus den 4. september 476. Augustulus var blitt erklært som vestromersk keiser av sin far, en opprørsk general av hæren i Italia, mindre enn ett år tidligere, men hadde ikke greid å vinne troskap, allianser eller anerkjennelser utenfor sentrale Italia. Med støtte fra det romerske senatet kunne Odovakar deretter styre Italia eneveldig, men i navnet lot han som om han var klientkongen av Julius Nepos, den siste vestlige keiser, og Zenon, den østromerske keiseren i Konstantinopel. Da Nepos ble myrdet i 480, invaderte Odovakar landet Dalmatia for å straffe morderne. Han henrettet konspiratørene, men i løpet av to år hadde han erobret hele regionen og lagt det inn under sine besittelser.

Da den bysantinske generalen Illus ba om Odovakars hjelp i 484 i hans kamp for å avsette keiser Zenon, invaderte Odovakar de av keiserens områder som lå lengst vest. Zenon svarte først ved å anspore rugierne i det området som i dag er Østerrike til å angripe Italia. I løpet av vinteren 487–488 krysset Odovakar elven Donau og beseiret rugierne i deres eget territorium.

Zenon utnevnte deretter den østgotiske Teoderik, som da truet de østromerske grensene, til å bli konge av Italia, og sate således en brysom, i navnet vasall opp mot den andre.

Teoderik invaderte Italia i 489 og ved august 490 hadde han erobret det mest av Den italienske halvøya og tvang Odovakar til å søke tilflukt i byen Ravenna. Byen overga seg den 5. mars 493; Teoderik inviterte Odovakar til et forsoningsmiddag og der drepte han Odovakar.

Odovakar er den tidligste hersker i Italia som et egenhendig, signert brev med hans juridiske vedtak er blitt bevart fram til i dag. Den største delen av en nedtegnelse av Odovakar som bevilget eiendommer på Sicilia og på øya Melita ved kysten av Adriaterhavet i regionen Dalmatia (i dagens Kroatia) til Pierius og utstedt i 488, ble skrevet på hans tid.

Referanser

1. Maimbourg, Louis (1729): The History of Arianism, bind 2,
2. Jones, Martindale, & Morris, red. (1980): Prosopography of the Later Roman Empire, bind 2, oppslag «Odovacer», s. 791–793
3. Gibbon, Edward (1776–89): The Decline and Fall of the Roman Empire, kapittel XXXVI: «Odoacer was the first barbarian who reigned over Italy, over a people who had once asserted their just superiority above the rest of mankind.»
4. Marcellinus Comes, Cassiodorus, og i en del pavelige dokumenter, som kom nærmest i å antyde offisiell bruk av tittelen, alle refererte til ham som rex (eller en av dets deklinasjoner). Jordanes har ved et tilfelle referert til ham som Gothorum Romanorumque regnator: «hersker av goterne og romerne». Han er kalt en autokrator (autokrat) og en tyrannos (usurpator, tyrann) i Prokopios’ Bellum Gothicum. Den eneste referansen til Odovakar som «konge av Italia» er i Victor Vitensis: Odouacro Italiae regi.

Eksterne lenker

• (en) Odoacer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «Odoacer» i: The American Cyclopædia. 1879.

Forgjenger  nyopprettet	Konge av Italia 476–493	Etterfølger Teoderik den store