Norsk folkemusikk

Norsk folkemusikk er tradisjonsbundet musikk, gjerne uten kjent opphavsmann. Folkemusikken utvikler seg gjennom overlevering fra en utøver til en annen, og ble ikke skrevet ned og dokumentert før i det 19./20.-århundre. Den norske folkemusikken oppsto i og var en del av det gamle bondesamfunnet. Innenfor denne kulturelle rammen var det bruk for de ulike sjangrene i tilknytning til arbeid og fest. En del instrumenter var sesongavhengige, slik som seljefløyta. Mange slåtter kom til å være knyttet til fortellinger og sagn, og det har vært hevdet at noen av dem hadde rituelle betydninger og kunne være riktig gamle. Slåtten «Meglaren» fra Telemark skulle derfor ha vært brukt når det brygget opp til ufred i et lag, og det var behov for en fredelig løsning. Noen har dermed hevdet at «Fanitullen» ble spilt når det ikke lenger var håp om en fredelig utgang på krangelen, og det hele måtte løses med slagsmål. «Fanitullen» er en av mange fredlausslåtter, mange med samme navn.^{[trenger referanse]}

Spellemann Knut Dale med hardingfele.

I Norge er det pardansene og fela som dominerer den eldre folkelige norske musikk- og dansetradisjonen. Det er bare den vokale folkemusikken som dominerer noe særlig ved siden av den veldige fele- og partradisjonen, og den er i hovedsak ikke dansemusikk. Det er har lite folkelig instrumentalmusikk som ikke er eller har vært dansemusikk. Det er bare bygdemusikk som slåtter og omformede danseslåtter som ikke er dansemusikk.^{[trenger referanse]}

Fela og hardingfela er et viktig musikalsk skille. I områdene hvor fela brukes har slåttene en enklere oppbygging ofte med vekt på åtte takter, mens mange hardingfeleslåtter er bygd opp av korte motiv, ofte totaktsmotiv som blir repetert, variert og bundet sammen svært fritt.^{[trenger referanse]}

Hovedtyngden av vokal folkemusikk er uten dans. Der er ballader og mange slags viser, religiøse folketoner og stev (omkved i skaldedikt eller folkevise). Sistnevnte er best kjent fra Telemark og Setesdal. I Setesdal blir det fremdeles diktet og brukt stev i mange sammenhenger. Det er også mange lokke- og varselrop fra setertradisjonen, og mange rim som er diktet til primært instrumentale danseslåtter. Det er også mange slags små stubber og vers som de voksne sang for barna, til underholdning eller ved skoletid.

Sjangrene innenfor vokal folkemusikk er følgende:

• Lokk og laling
• Bånsull
• Middelalderballade eller kjempevise
• Bygdevise
• Arbeidsvise
• Stev (gammel- og nystev)
• Slåtterim
• Sjanti
• Skillingsvise

Joik er også en type vokalmusikk, og er samenes eldste musikktradisjon. Den finnes i flere ulike dialekter. Joiken skiller seg klart fra all annen musikktradisjon i Norge, både når det gjelder funksjon, innhold og musikalsk utforming (kjedeform og åpen melodistruktur med penatonikk, treklangsrørsler og store sprang). Det er først nå, i senere tid, at man har modernisert joiken gjennom instrumenalt akkompagnement.

Innenfor den instrumentale folkemusikken opererer vi først og fremst med slåtten. Variantene er:

• Gangar i 6/8-takt
• Gangar i 2/4-takt
• Halling eller Laus, i samme todelte takt som gangaren, men raskere.
• Slåtter i 3/4-takt: springar, springleik, pols eller rundom.
• Lyarlåtter (for det meste fra Valdres
• Reiselåtter og bruremarsjer

Til begge retninger tilhører salmer og religiøse toner.

Disse slåttetypene hører hjemme i det gamle bondesamfunnet. Fra og med 1800-tallet kom det nyere dansemoter til, og runddansene ble mer populære:

• Reinlender
• Polka
• Masurka
• Vals
• (på kystene): Ril i ulike varianter.

Sammen med runddansene kom også toraderen og trekkspillet til bygdene. Noen spelemenn adopterte eldre feleslåtter over til toraderen. Dette skjedde blant annet i Hallingdal. De eldste danseformene ble etterhvert tvunget til siden, ikke minst etter 1950, da swing kom på moten. Et bevisst lagsarbeid og sterke interesseforeninger tar i dag vare på de eldste tradisjonene. Institusjonaliseringen av folkemusikken er også kommet et godt stykke i og med en opprettet linje på Norges musikkhøgskole, Høgskolen i Telemark, og Ole Bull-akademiet på Voss.

Tidligere ble folkemusikken overlevert fra spellemann til spellemann, hukommelsesbaserte overlevering. Hvert dalføre hadde sine særtrekk og hver spellemann hadde ofte sin tolkning. Senere ble folkemusikk samlet med overlevering fra kilder til arkiv på lydopptak. Dette førte til at tradisjonene i større grad blir ”frosset”.

Landskappleiken er et årlig stevne og konkurranse, og regnes som norgesmesterskapet innen norsk folkemusikk og -dans. Arrangementet er ambulerende og flytter hvert år til et nytt sted. Den første ble avholdt i 1888 i Bø i Telemark.

Norsk folkemusikk er som all annen kultur i en stadig utvikling. Noen mener at folkemusikken skal holdes «ren» andre er mer åpne for andre instrumenter og nyere tolkninger. Oppfatningen av om folkemusikken kan blandes med andre musikksjangere er det også forskjellige syn på. Allerede i 1972 ga gruppa Christiania Fusel & Blaagress ut sin versjon av «Fanitullen» som ble populær blant ungdommen i Norge. Året etter samarbeidet Sigbjørn Bernhoft Osa med popgruppa Saft på albumet Stev, Sull, Rock og Rull og samme år sto de på senen sammen på Ragnarockfestivalen i Holmenkollen. Det er flere utøvere som bruker elementer fra folkemusikken til å skape nye musikalske uttrykk. Ofte er musikken også påvirket av populærmusikken. I stedet for at uttrykk utenfra gradvis blir tatt opp som en del av praksisen, foregår dette nå i en selvbevisst, tilsiktet prosess. En lang rekke musiker sørger i dag for at flere får øynene (ørene) opp for norsk folkemusikk, som for eksempel Annbjørg Lien, Tuva Syvertsen og Odd Nordstoga. Også innen samisk folkemusikk finnes det mange som blander folkemusikk med andre sjangere, som Ella Marie Hætta Isaksen gjør.^[1]

Instrumenter

• Hardingfela
• Vanlig fele/«flatfele» Fiolin
• Langeleik
• Seljefløyte
• Bukkehorn
• Lur
• Meråkerklarinett
• Harpe/lyre
• Munnharpe
• Enrader
• Torader
• Slåttetromme/Tamburtromme
• Sjøfløyte
• Tussefløyte
• Runebomme

Referanser

1. Klausen, Aslaug Olette (20. mai 2016). «Folkemusikk i forandring • ballade.no». ballade.no. Besøkt 23. desember 2023.

Litteratur

• Bugge, Sophus (1858): Gamle norske folkeviser. Universitetsforlaget 1971, i serien Norsk folkeminnelags skrifter (nr. 106)
• Sevåg, Reidar (1973). Det gjallar og det læt: frå skremme- og lokkereiskapar til folkelege blåseinstrument. Oslo: Det Norske Samlaget. ISBN 8252101941.

Eksterne lenker

• Utvalgt bibliografi om norsk vokalmusikk fra Visearkivet (PDF)
• FolkOrg – organisasjon for folkemusikk og folkedans (sammenslåiing av organisasjonene Landslaget for Spelemenn og Norsk Folkemusikk og Danselag)