militær biltype From Wikipedia, the free encyclopedia
Land Rovere har vært i militær bruk helt siden den første Series I kom sent på 1940-tallet. Ofte har dette vært militære tilpasninger av sivile modeller, men flere spesielle militære modeller har også blitt utviklet.
Militære styrker har vært mest interessert i nyttekjøretøyene Series I, II og II og Defender, men Discovery har også blitt brukt i noen få tilfeller som liaison-kjøretøy.
Land Rover har også utviklet to dedikerte militære utgaver, nemlig 101 Forward Control fra tidlig på 1970-tallet, med førerhuset over framhjulene, og Lightweight fra sent på 1960-tallet, som hadde tilpasninger for helikoptertransport.
Tilpasninger til militær bruk inkluderer 24V elektrisk anlegg, stridslys, elektrisk skjerming av tenningsanlegget, blendingsgardiner og fester for spesialutstyr og håndvåpen.
Det norske forsvaret brukte Series III 109" i en viss utstrekning fra 1970-tallet som feltvogn og sambandsbærer.
I årene fra BMW tok over har Land Rover hatt mindre fokus på militære modeller og mer på det sivile massemarkedet. I samme tidsrom har heller ikke Defenderen blitt oppdatert vesentlig, og dette har medført mindre markedsandeler. Blant annet har østerrikske Steyr-Daimler-Puch Pinzgauer tatt over noen av Defenderens funksjoner i det britiske forsvaret.
I mai 1949 bestilte det britiske krigsministeriet de første 1 878 kjøretøyene, og senere mer og mer. Totalt sett ble rundt 13 000 Series I kjøpt inn fram til 1958.
Vanlige britiske feltvogner fra 1970-tallet til tidlig på 1990-tallet var SIII 109" GS og FFR. GS står for «General Service» (engelsk: generell bruk) og FFR står for «Fitted For Radio» (engelsk: klargjort for radio). Begge hadde 24 volt elektrisk anlegg og skjermet tenningsanlegg, men FFR-varianten hadde muligheter for å montere forskjellige antenner. Disse lignet på sivile 109", men hadde de fleste tilvalgene som kraftigere bremser, kraftigere bakaksel og oljekjøler.
SIIA 109" ambulanse med påbygg fra Marshalls var den mest brukte lette militærambulansen blant britiske styrker under den kalde krigen. Den var beregnet på bruk på fronten, og kunne bære fire bårer og en sanitetsmann bak. De siste av disse gikk ut av tjeneste på 1990-tallet.
Dagens britiske ambulanse er Defender XD 130 «Pulse», som er en del større og mer komfortabel enn tidligere modeller.
Den kanskje mest kjente militære Land Roveren er «Pink Panther»-modellen. Den har sitt utspring i arbeidet Long Range Desert Group gjorde i ørkenen under andre verdenskrig. De ble til Special Air Services (SAS), en britisk spesialavdeling som fremdeles eksisterer. De utstyrte opprinnelig Jeeper med mitraljøser, ekstra drivstofftanker og pansring, men disse kjøretøyene ble vraket etter krigen. Dette var en kortsiktig løsning, for i 1951 ble SAS mobilisert, denne gangen for å slåss mot opprørere i Britisk Malaya. Der hadde de ikke bruk for kjøretøyer, men under senere oppdrag i Oman og Borneo utrustet de Series I-modeller som de hadde gjort med Jeepene.
De første var 1957-modell Series I 88", som tok tre mann pluss sambandsutrustning. To Vickers-mitraljøser var framovervendt for vognkommandøren. Til og med radiomannen og vognføreren hadde hver sin mitraljøse. Erfaringene med disse kjøretøyene tok de med seg videre.
Omtrent 100 Series IIA ble tilpasset for fjernoppklaring senere. For ørkenbruk ble de ofte malt rosa, derav navnet. Vognene ble utstyrt med blant annet solkompass, mitraljøser, større drivstofftanker og røykgranatkastere. Lignende tilpasninger er også gjort senere på Series III og 90/110/Defender.
Den originale Pink Panther hadde en 2,25 liter bensinmotor som var lett trimmet opp til 77 hk med kompresjon justert opp til 8,0:1. Dekkene var 9.00 × 16, og dører, frontrute og tak var fjernet. Vekten da kjøretøyet var lastet med alt utstyr var på 3050 kg – nesten et halvt tonn mer enn standard.
SAS bruker i dag 110 V8, bygget om i samme ånd som tidligere kjøretøyer. De ble brukt i Gulfkrigen, sammen med noen 90er som ble bygget om i all hast.
Series og Defender har vært brukt som basis for pansrede kjøretøyer. Det mest kjente er Short Shorland, bygget av Short Brothers fra Belfast. De første av disse ble levert i 1965 til Royal Ulster Constabulary, altså politistyrken i Nord-Irland. Opprinnelig var de 109"-modeller med pansret karosseri og tårn fra panserbilen Ferret. Senere ble de oppgradert i takt med at Land Rover oppgraderte modellene de var basert på, og de er fremdeles i salg. I 1990 var det produsert mer enn 1 000 eksemplarer (kilde).
Den kanskje mest omfattende tilpasningen av Land Rovere til militære formål var halvbeltevognen Centaur. Den var basert på en Series III med V8-motor og et forkortet beltedriftsystem fra den lette stridsvognen Alvis Scorpion. Den ble produsert i en mindre antall, og brukt blant annet av Ghana.
I Australia ble Defender kraftig modifisert for å oppfylle lokale krav. Jaguar Rover of Australia utviklet i 1989 en utgave med sekshjulsdrift kalt Perentie. Rundt 700 av disse er i tjeneste sammen med 3 000 110ere. De har Isuzu-motorer, og er både bredere og lengre enn standard Defendere. Hovedårsaken til å bruke Isuzu-motoren var for å ha et tilsvar på Toyotas 4-liters dieselmotor. Den australske hæren krevde 550 km rekkevidde på kjøretøyene, og en 65 liters tank ble tatt fram og montert på siden av kjøretøyet. De bruker også et 12V elektrisk anlegg, mens sambandsvognene har et separat 24V anlegg for å drive sambandsutstyret.
Variantene av australske defendere inkluderer:
101 Forward Control (heretter kalt 101FC) er en av de to kjøretøyene som Land Rover bygde fra bunnen av for det britiske forsvaret.
101FC ble opprinnelig utviklet for å møte hærens behov for en artilleritraktor, og ble laget for å trekke en feltkanon (L118 Light Gun), og samtidig frakte et tonn med ammunisjon og annet utstyr i lasterommet bak. Kjøretøyet ble laget for å transporteres i fly; den firkantede formen med førerplassen over framakselen utnyttet volumet til kjøretøyet maksimalt. Navnet Forward Control kommer av førerhusets posisjon.
Dekkene var større enn andre Land Rovere, med dimensjon 9.00×16", noe som ga høyere bakkeklaring.
Utviklingen av 101FC startet sent i 1967, med et utviklingsteam ledet av Norman Busby. Produksjonen foregikk mellom 1975 og 1978. Først hadde alle kjøretøyene kalesje, men senere ble det bygget ambulanser og sambandsvogner med hardtop. Noen 101FC ble utstyrt med en mekanisk vinsj fra norske Hordaland Mekaniske Verksted.
Alle 101FC har i dag blitt byttet ut med Defendere og Pinzgauere.
Den andre av de to spesialbygde kjøretøyene for den britiske hæren er Lightweight eller Airportable. Hæren trengte et kjøretøy som kunne løftes under et Westland Wessex helikopter på 1960-tallet. Dette begrenset vekten til 2 500 pund (omtrent 1130 kg).
Den minste Land Roveren som var tilgjengelig på den tide var Series IIA 88", som var altfor tung. Den ble lettet for alt tilbehør som ikke var absolutt nødvendig, blant annet støtfanger og reservehjul. Deler av karosseriet, dørene og frontruten ble byttet ut med enklere deler som var raskere å demontere. Den mest radikale endringen var at kjøretøyet ble gjort litt smalere, noe som gjorde at den passet på en standard pall, men trengte smalere aksler.
Egenvekten på en komplett Lightweight var 2 650 pund, over grensen, men ved å ta bort karosserideler kom vekten under 2 500. Siden helikoptrene hadde fått større lastekapasitet underveis i utviklingsprogrammet, så ble kjøretøyet kjøpt inn av hæren.
I 1973 gikk Lightweight-produksjonen over til å bruke deler fra Series III, som var den vanlige militære Land Roveren fra det tidspunktet.
Kjøretøyet ble også eksportert til noen andre land, blant annet Danmark.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
