From Wikipedia, the free encyclopedia
Marcel Dupré (født 3. mai 1886, død 30. mai 1971) var en fransk organist, pianist, komponist og pedagog. Flere norske organister har studert med ham, blant andre Søren Gangfløt.
| Marcel Dupré | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Marcel Jean Jules Dupré 3. mai 1886[1][2][3][4]  Rouen[3] | ||
| Død | 30. mai 1971[1][2][3][4] (85 år) Meudon[3] | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, organist, pedagog | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Conservatoire de Paris Lycée Pierre-Corneille | ||
| Nasjonalitet | Frankrike[5] | ||
| Gravlagt | cimetière des Longs-Réages[6] | ||
| Medlem av | Académie des beaux-arts (1956–1971) | ||
| Utmerkelser | 6 oppføringer
Prix de Rome (1914)[7]
Kommandør av Æreslegionen (1948)[7] Offiser av Leopoldsordenen Kommandør av Sankt Gregor den stores orden Ridder av Æreslegionen (1923)[7] Offiser av Æreslegionen (1935)[7] | ||
| Signatur | |||
 | |||
Dupré ble født i Rouen i Normandie i Frankrike i en musikalsk familie. Han var et vidunderbarn.[trenger referanse] Hans far Albert Dupré var organist i Rouen. Marcel begynte på Paris Conservatoire i 1904. Der studerte han med Louis Diémer og Lazare Lévy (piano), Alexandre Guilmant og Louis Vierne (orgel), og Charles-Marie Widor (komposisjon). I 1914 vant Dupré Grand Prix de Rome for sin kantate Psyché. I 1926 ble han utnevnt til professor i orgelspill og improvisasjon på konservatoriet, en stilling han beholdt til 1954.
Dupré ble berømt for å ha holdt mer enn 2000 orgelkonserter i Europa, USA, Canada og Australia.[trenger referanse] I 1920 holdt han en konsertserie på ti konserter hvor han fremførte Johann Sebastian Bachs samlede verker på konservatoriet og året etter gjentok han dem i Palais du Trocadéro, begge gangene helt og fullt utenat. Da han ble sponset til å ta en turne i USA, ble hans navn internasjonalt kjent.[trenger referanse]
I 1934 etterfulgte Dupré Charles-Marie Widor som titulær organist i St. Sulpice i Paris, en post han beholdt til sin død i 1971.
Fra 1947-1954 var han direktør for Det amerikanske konservatoriet, som bruker Ludvig XVs fløy av Château de Fontainebleau nær Paris. I 1954 etterfulgte han Claude Delvincourt som direktør for konservatoriet i Paris, en jobb han hadde til 1956. Han døde i 1971 i Meudon nær Paris i en alder av 85 år.
Som komponist produserte han 65 opusnummer i et bredt spekter av verker. Han underviste også to generasjoner av velkjente organister som Jehan Alain og Marie-Claire Alain, Pierre Cochereau, Jeanne Demessieux, Rolande Falcinelli, Jean Guillou, Jean Langlais og Olivier Messiaen. Når man ser bort fra noen få verker for folk som ønsker å bli organister, slik som 79 Chorales op. 28, er de fleste av hans verker fra moderat til svært vanskelige, og noen av dem stiller nesten umulige tekniske krav til utøveren (for eksempel Évocation op. 37, Suite, op. 39, Deux Esquisses op. 41 og Vision op. 44).[trenger referanse]
De av hans stykker som oftest høres og blir spilt inn, er fra hans tidlige år.[trenger referanse] Da skrev han Trois Preludes et Fugues, Op. 7 (1914), hvor det første og det tredje preludiet med ekstremt hurtig tempo, hurtige figurer og krevende pedalbruk ble vurdert som umulig å spille av Widor.[trenger referanse] Det var ingen andre enn han selv som kunne spille dem de første årene.[trenger referanse]
Dupré ble sett på som en Paganini for orgel.[trenger referanse] Han var en virtuos av høyeste klasse og bidro sterkt til utviklingen av teknikk, både i sin orgelmusikk og i sine pedagogiske verker.[trenger referanse]
Dupré gav også ut studieutgaver av orgelverkene til Bach, Händel, Mozart, Liszt, Mendelssohn, Schumann, César Franck og Alexander Glazunov. Han skrev også en orgelskole i 1927, to avhandlinger om orgelimprovisasjon (1926 og 1937) og bøker om harmonisk analyse (1936), kontrapunkt (1938), fuge (1938) og om å akkompagnere gregoriansk sang (1937) i tillegg til essays om orgelbygging, akustikk og musikkfilosofi.
Selv om hovedvekten av hans komposisjoner er for orgel, inkluderer hans verkliste også komposisjoner for piano, orkester og kor så vel som kammermusikk og et antall transkripsjoner. Noen verker ble først publisert av HW Gray. Etter at de gikk ut og ikke lenger var å få tak i, begynte Crescendo Music Publications å gi dem ut på nytt.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
