From Wikipedia, the free encyclopedia
Flåttbårne sykdommer er en type zoonose, det vil si infeksjonssykdommer som kan overføres mellom dyr og mennesker. De smitter via blodsugere som flått og mygg. Når disse først tar et blodmåltid hos et smittet dyr, og siden hos et menneske eller et husdyr, kan smittestoffet følge med. Sykdommer som overføres på denne måten, kalles vektorbårne sykdommer.
I Norge er det arten skogflått (Ixodes ricinus, også kalt skogbjørn, skaumann, hantikk, hundeflått, stygging, krekse, skogtroll, kinn, orrelus og annet) som kan overføre flåttbårne sykdommer. Det gjelder først om fremst alvorlige sykdommer som borreliose, som skyldes en bakterie, og skogflåttencefalitt (hjernehinnebetennelse ), som skyldes et virus. Det var utviklet en vaksine mot borreliose, men den ble tatt ut av produksjon i 2002 grunnet lav etterspørsel fordi pasientene ikke stolte på den.[1] Borreliose blir ofte behandlet med antibiotika. Det finnes ingen behandling mot skogflåttencefalitt, men det finnes vaksine. Folkehelseinstituttet anbefaler TBE-vaksinen til alle som er mye i marka på Sør- og Østlandet.[2]
Det er viktig å fjerne flått så raskt som mulig for å unngå overføring av smitte. Enkle råd mot smitte er å bruke langbukser i områder med mye flått og å sjekke huden hver kveld for å fjerne eventuelle individer som har bitt seg fast.
Borreliose, også kalt Lymes sykdom, borrelia og Lyme borreliose, forårsakes blant annet av bakterien Borrelia burgdorferi ved flåttbitt. Infeksjon forårsaker et sykdomsbilde med smerter i ledd som et typisk utslag.
I tillegg til Borrelia burgdorferi er tre andre varianter av borreliabakterier kjent i Norge:[3]
Dødsfall som følge av borreliose er svært sjeldent.[4]
Det er hittil identifisert 17 borreliavarianter i Europa, men ikke alle gir sykdom hos mennesker. Det meste av forskningen vedrørende Borrelia valaisiana er gjort i de delene av Europa der den er mer utbredt, for eksempel i Slovenia.[5]
Bakteriene som forårsaker borreliose hos mennesker i Norge og Europa for øvrig er en av de tre nær beslektede artene Borrelia burgdorferi, Borrelia garinii eller Borrelia afzelii. I USA, der sykdommen kalles Lyme disease etter byen Lyme i Connecticut hvor de første tilfellene ble beskrevet i 1975, finnes bare Borrelia burgdorferi. Borreliabakteriene er gramnegative og spiralformede. De har sitt navn etter sveitseren Willy Burgdorfer som påviste den den gang ukjente flåttbårne bakterien i 1982.
Smitte til mennesker skjer via vektorer, i første rekke flått av arten Ixodes ricinus som har sugd blod fra infiserte, varmblodige dyr. Disse er vanligvis smågnagere, harer og spissmus. Man har konstatert at infeksjonen på samme måte også kan spres via infiserte fugler. Hjortedyr, for eksempel rådyr, overfører ikke borreliabakterier til flått, men rådyr er viktige blodverter for flåttene. Smitterisikoen varierer i forskjellige områder. I Norge er den størst i kystdistriktene fra agderfylkene til Telemark. Ved flåttbitt tar det vanligvis fra 24-36 timer å overføre borreliabakterien fra flått til menneske, men infeksjonen kan også skje allerede etter ca. en time.
En ny faktor av betydning er at man fra slutten av 1990-tallet har registrert anaplasma-infeksjon (tidligere kalt Ehrlichia) eller flåttfeber i kombinasjon med borreliasmitte. I en norsk, seroepidemiologisk studie ble det funnet at 10 % av pasienter med sikker borreliose også hadde antistoffer også mot ehrlichioseagens.[6] Kombinasjonssmitte kan øke risikoen for at borrelia-infeksjonen skal sette seg og kunne forårsake alvorlig eller kronisk sykdom. Årsaken er at den aktuelle anaplasmabakterien svekker immunforsvaret.
I første omgang, etter en inkubasjonstid som varer fra 3 til 32 døgn (typisk en til to uker), viser det seg ofte et utslett i området rundt bittstedet som over tid kan øke i størrelse (Erythema migrans). I ca. 50 % av smittetilfellene finnes ikke dette utslettet. Hos menn er utslettet ofte sirkelformet med en hevelse i sentrum, mens det hos kvinner oftere fremtrer som et homogent utslett som har en mørkere rødnyanse sentralt. Dette kan være det eneste symptomet på smitte, men ofte oppstår generelle sykdomssymptomer som muskelverk, leddsmerter og feber. Liknende utslett kan i enkelte tilfeller finnes flere steder på kroppen. Ofte oppstår et lillablått utslett i forbindelse med flåttbitt allerede etter noen timer. Dette er ikke et tegn på borreliose, men en direkte reaksjon på selve flåttbittet, uten sammenheng med en eventuell infeksjon.
I neste stadie, etter tre til fire uker, kan det forekomme en rekke symptomer på smitte. Dette kan være trøtthet, stivhet i ansikt og nakke, verk i øynene, overfølsomhet overfor lys, blindhet, nedsatt hørsel, tinnitus, overfølsomhet overfor lyd, smerte i nesen under pusting og sinusbesvær, leddverk, oppsvulmede knær, hudutslett, smerte i testiklene hos menn, smerte i perineum, hyppig og smertefull vannlating, buksmerter, muskelverk, ryggverk, verk i korsryggen, verk i brystet, smerte i hofte- og rumpemuskulatur, migrene, svimmelhet, blå-røde utslett i forsålen som går over til rød-hvit atrofi i huden, fortynning av huden under føttene, tap av følelse og avdormiong i ekstremitetene, nevrologiske vansker, hukommelsesproblemer og forvirring, sinneanfall, perioder med likegyldighet, konsentrasjonsproblemer, hjerteproblemer, gjentatt irritasjonshoste med mindre slimmengder, tann- og kjeveinfeksjoner, tanngnissing, verk i kjevemuskler og artritt[7] Av alle de oppførte symptomene er bare Erythema migrans, Borrelia-Lymphocytom og Acrodermatitis chronica atrophicans (ACA) patognomisk bevis for borreliose.
Om man har mistanke om borreliainfeksjon, spesielt ved allmennsymptomer, bør man oppsøke lege. I den første fasen der bare det karakteristiske utslettet finnes (i 40-60 % av tilfellene[8]), er det ennå ikke utviklet antistoffer. Serologiske prøver er derfor av begrenset verdi og kan mislede legen om denne ikke kjenner til disse begrensningene. I neste fase kan ledd, hjernehinne og i sjeldne tilfeller hjertet angripes. Ansiktslammelser er en ikke uvanlig komplikasjon. Symptomene kan, spesielt om de forblir ubehandlede, bli meget langvarige og i visse tilfeller også kroniske. Prøver kan i blant påvise antistoffer i blodet og ved mistanke om hjernehinnebetennelse også i ryggmargsvæske.
Evidens om de tilgjengelige prøvemetodene ved infeksjon etter mindre enn tre uker er motstridende. Testene kan derfor bidra til å stille diagnose, men kan ofte mislykkes i å påvise antistoffer. Forskningsevidens om diagnostikk ved serologi eller spinalvæske ved kronisk sykdom finnes ikke, ettersom man ikke kan la være å behandle konstaterte tilfeller av borrelia for å få evidens om de kroniske tilstandene.
Selv i tilfeller med langvarig borreliainfeksjon kan det være vanskelig å påvise antistoffer, men uteblivelse av antistoffer er svært sjelden i tilfeller der pasientene har sterke symptomer. På den annen side trenger ikke en positiv prøve bety aktiv infeksjon, da antistoffene kan sitte igjen i måneder og år etter at kroppen har nedkjempet infeksjonen.[9]
Det arbeides med å utvikle diagnostikk der bakterien kan påvises direkte, men selv en slik test vil være usikker, da bakterien kan gjemme seg og gjøre det vanskelig å fange den ved prøvetakning fra pasienten.[10]
Det anbefales å ta kontakt med lege snarest når flåttbitt gir såkalt borreliaring og/eller andre av de typiske symptomene som er nevnt. Dette kan gi en kvalifisert bedømmelse av problemene og gjøre det mulig å komme i gang med en eventuell behandling så raskt som mulig.[11]
Det finnes ikke evidens for at borreliose kan selvhelbredes uten behandling, og behandling skal påbegynnes umiddelbart uten bekreftende serologi ettersom det finnes betydelig risiko for ugunstig forløp og kronisering med en mengde langvarige og smertefulle tilstander som er vanskelige å behandle. Dessuten gir borreliose seg uttrykk som likner andre sykdommer, noe som kan lede til et utall feildiagnoser og -behandlinger.
Forskningsevidens om levetid og reproduksjonsmåte for bakterien Borrelia burgdorferi er flertydig. Behandlingen ved bitt eller symptomer bør derfor i første omgang bestå av penicillin som dreper borreliabakterien over tre uker. Alternativt kan doxycyklin som forhindrer reproduksjon forskrives i tre uker. I de tilfellene hjernehinnene er angrepet, nevroborreliose, behandles infeksjonen enten med peroralt doxycyklin i høydose eller intravenøs antibiotikaterapi.
Det finnes ikke vaksine mot sykdommen i dag.
På begynnelsen av 1990-tallet oppstod det grupperinger som frontet aksept av begrepet kronisk borreliose.[12] Denne diagnosen er omstridt[13], fordi den oppfattes svært annerledes av aktivistene enn hvordan vitenskapen beskriver den nokså sjeldne diagnosen. Eksperter mener snarere at anti-vitenskapelige aktiviteter har spredt villedende informasjon via internett[14] og skapt et marked for tilbydere av uvitenskapelig diagnostikk og behandling.[15][16] Det er særlig i USA denne diagnosen har fått stor utbredelse.[17] De alternative metodene for diagnostikk av borreliose mangler vitenskapelig belegg og anbefales ikke av helsemyndigheter.[18] Mediene har fått sin del av skylden for å spre de anti-vitenskapelige mytene.[19]
En oversiktsartikkel av norske forskere diskuterer utfordringer forbundet med diagnose og behandling av kronisk borreliose.[20] Her anbefales ikke antibiotikabehandling med mer enn fire ukers varighet.
Den mest utbredte alternative behandlingen av borreliose er langvarig antibiotikabehandling.[21] Denne behandlingen er i vitenskapelige studier vist å gi en signifikant bedring mens behandlingen pågår, men når den avsluttes kommer symptomene tilbake.[22] Dette skyldes at mange antibiotikatyper har en anti-inflammatorisk effekt og dermed forbigående kan dempe symptomer.[23] Det er ikke vitenskapelig dekning for at langvarig antibiotikabehandling virker bedre enn kortvarige kurer.[24] I 2016 ble det publisert en studie hvor man på pasientene hadde testet 12 ukers antibiotikabehandling etter at de hadde gjennomgått en vanlig antibiotikakur på 2 uker. Studien viste ingen effekt av behandlingen sammenlignet med placebo.[25] De alvorlige bivirkningene slik behandling kan medføre gjør at praksisen stort sett frarådes.[26] Det er rapportert om dødsfall knyttet til denne typen behandling [27], og Statens helsetilsyn har også advart mot denne typen diagnostikk og behandling.[28] I tillegg til at behandlingen er farlig for den enkelte pasient er overbehandling med antibiotika også en trussel for folkehelsen fordi det medfører fare for utvikling av resistente bakterier.[29] Ettersom langvarig antibiotikabehandling av borreliose ikke er en anerkjent behandling, dekkes dette som regel ikke av helsemyndigheter eller helseforsikringer, noe som også kan bli svært kostbart for pasientene.[30][31]
I september 2013 ble autorisasjonen til den norske legen Rolf Luneng tilbakekalt av Statens helsetilsyn i det alt vesenligste grunnet forskrivning av antibiotika og behandling som ikke var i tråd med god praksis for utredning, indikasjon, kombinasjon av antibiotika, dosering eller lengde av behandlingen. Luneng fikk samtidig tilsagn om begrenset autorisasjon.[32] Klinikken Norsk Borreliosesenter ble da lagt ned, men en rekke norske pasienter reiste til Tyskland for å fortsette den kontroversielle behandlingen.[33] Blant disse var eventyreren Lars Monsen.[34] I 2016 avslørte dansk TV2 at tyske laboratorier som anvendte alternativ borreliadiagnostikk konkluderte med at helt friske pasienter hadde aktive infeksjoner.[35] Styrelsen for patientsikkerhed varslet da at de ville granske klinikken som henviste pasienter til denne type diagnostikk.[36] Mange danske og norske pasienter har mottatt langvarig antibiotikabehandling ved den polske privatklinikken St. Lukas medisinske senter. Også den belgiske legen Kenny de Meirleir har behandlet norske pasienter, noe han i 2016 havnet i Helsetilsynets søkelys for.[37]
De pensjonerte norske biologene Morten Laane og Ivar Mysterud har hevdet å kunne påvise borrelia og babesia i blodet ved hjelp av mikroskopi.[38] Blant pasientene som de mente å kunne påvise borrelia hos var Lars Monsen.[39] Deres prosjekt ble imidlertid stanset etter at det ble avdekket omfattende brudd på helseforskningsloven.[40] Senere viste en blindtest at metoden var uegnet til å påvise disse bakteriene i blodet.[41]
Hund, hest, sau, storfe[42] og katt kan smittes, og spesielt hund og hest kan utvikle sykdom. Parasitten kan overføres fra dyr til mennesker. Dette kan unngås ved at dyrene behandles med spesielle midler mot flått.
Anaplasmose (tidligere kalt ehrlichiose) forårsakes av bakterier innenfor slekten Anaplasma. Sykdommen var tidligere kun kjent som en dyresykdom som kunne ramme hest, hund, katt, storfe og sau, hos sistnevnte kjent som sjodogg. De siste årene er derimot sykdommen også påvist hos mennesker.
Sykdommen er vanligvis symptomfri hos mennesker, men milde influensalignende symptomer kan forekomme. I sjeldne tilfeller utvikles lungesymptomer, nyresvikt og nervøse symptomer. Hos hund og sau er det beskrevet kroniske infeksjoner. Sykdommen kan behandles med antibiotika.
Skogflåttencefalitt er hjernebetennelse (encephalitt) forårsaket av et flavivirus, kalt TBE-virus (såkalt tick borne encephalitis).
Viruset finnes først og fremst hos smågnagere, og kan smitte til mennesker via flåttbitt. Forekomsten av sykdommen er geografisk begrenset. I Norge har det vært noen få tilfeller i Mandal-området og på Tromøy (1997–2003), mens i Sverige finnes smittestoffet utbredt langs kysten av Østersjøen. I et rammet område vil kun en liten andel (0,1–5 %) av flåtten være bærere.
Symptomene er først influensalignenede med feber, hodepine og muskelsmerter. Etter en symptomfri periode inntrer symptomer på hjernebetennelse, som kan være dødelig, hos omtrent en tredjedel av pasientene. Det er ingen spesifikk behandling, men forebyggende vaksine er tilgjengelig. Folkehelseinstituttet anbefaler TBE-vaksinen til alle som er mye i marka på Sør- og Østlandet.[2] Også dyr, som hund, kan smittes av viruset, men synes ikke å bli syke. Hos sau forekommer den beslektede sykdommen Louping ill, som i sjeldne tilfeller smitter til mennesker.
Det første TBE-relaterte dødsfallet i Norge ble meldt i juni 2024.[43]
Tularemi også kjent som harepest, er forårsaket av bakterien Francisella tularensis. Sykdommen rammer i hovedsak ville dyr som hare og smågnagere, men kan overføres til mennesker. Den kan også overføres til sau, uten at det er kjente tilfeller av dette i Norge. Symptomene varierer med smittemåten. Innånding kan gi symptomer på lungebetennelse. Smitte gjennom mat og vann gir diaré, kvalme og magesmerter. Hudsmitte gir lokal hudbetennelse og hovne lymfeknuter, fulgt av feber, hodepine og brekninger.
Harepest krever medisinsk behandling og kan kureres med antibiotika.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
