Ludvig Nicolaus Scheele

Ludvig Nicolaus Scheele (født (von) Scheel 14. oktober 1796 i Itzehoe i hertugdømmet Holstein i Danmark, død 1. januar 1874 i København) var dansk utenriksminister fra 1855 til 1857. Han hadde også flere høye verv i Schleswig-Holstein, den nordligste delen av Tyskland.

Ludvig Nicolaus Scheele
Født		14. okt. 1796[1] Itzehoe[1]
Død		1. jan. 1874[1] (77 år) København[1]
Beskjeftigelse		Politiker, jurist
Nasjonalitet		Det tyske keiserrike
Danmarks utenriksminister
15. januar 1855–17. april 1857
Regjering		Bang, Andræ
Forgjenger		Wulff Scheel-Plessen
Etterfølger		Ove Wilhelm Michelsen
Danmarks minister for Holsten og Lauenborg
12. desember 1854–17. april 1857
Regjering		Bang, Andræ
Forgjenger		Heinrich Anna Reventlow-Criminil
Etterfølger		C.C. Lundbye
Ludvig Nicolaus Scheele på Commons

Etter jusstudier i Kiel og Glückstadt ble han i 1827 amtmann i Hytten amt og 1831 i Gottorp amt der han i 1846 ble regjeringspresident. Fra 1829 var han kammerherre, nær venn av Fredrik VII (1808–63) som han var. Fra 1852 var han landdrost i Pinneberg og fikk naturlig nok landets høyeste utmerkelse den gang, Elefantordenen, to år etter. Han startet som utenriksminister i 1855 som del av Regjeringen Bang og satt til 1857 som del av Regjeringen Andræ. Scheel var også minister for Holsten en tid.

Han var sønn av Benedictus (Bendix) Ferdinand Scheel (1749–1827) og Martha Charlotte Elisabeth Wiebel (1760–1837). Faren var offiser, toller og kammerherre og blant annet av den dansk/tysk-norske slekten Scheel. Ludvig giftet seg i 1827 med Sarah Markoe (1806–76) som var datter av Peter Abraham Markoe og født på St. Croix der faren drev plantasje.^[2]