From Wikipedia, the free encyclopedia
Ludvig av Frankrike, Le Grand Dauphin (født 1. november 1661, død 14. april 1711) var eldste sønn og kronprins av Ludvig XIV og hans ektefelle, Maria Theresia av Spania. Som utpekt tronfølger ble han titulert Dauphin («eldste sønn av kongen av Frankrike»),[9] men han ble kjent som Le Grand Dauphin ettersom sønnen han selv fikk fikk tilnavnet Le Petit Dauphin. Ludvig av Frankrike døde før sin far, og ble følgelig aldri konge. Han var bestefar på farssiden til Ludvig XV.
| Ludvig, Le Grand Dauphin | |||
|---|---|---|---|
,_dit_le_Grand_Dauphin_-_Google_Art_Project.jpg) | |||
| Født | 1. nov. 1661[1][2][3][4] Fontainebleau | ||
| Død | 14. apr. 1711[1][2][3][4] (49 år) Meudon | ||
| Beskjeftigelse | Prelat | ||
| Ektefelle | Marie Émilie de Joly de Choin (1691*–)[5] Victoria av Bayern (1680–)[6][5] | ||
| Partner(e) | Charlotte Desmares Françoise Pitel | ||
| Far | Ludvig XIV[6] | ||
| Mor | Maria Theresia av Spania[6] | ||
| Søsken | 13 oppføringer
Anne-Élisabeth av Frankrike
Marie Anne av France Marie-Thérèse Louise Marie Anne av Bourbon Françoise-Marie de Bourbon Louise Françoise av Bourbon Marie Anne av Bourbon Louis Auguste de Bourbon, duc du Maine Louis Alexandre de Bourbon Philippe Charles, hertug av Anjou Louis, Count of Vermandois Louis César, greve av Vexin Louis François d'Anjou | ||
| Barn | Filip V av Spania[7] Ludvig, hertug av Burgund[6] Karl, hertug av Berry[8] | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Gravlagt | Klosterkirken Saint-Denis | ||
| Utmerkelser | Gylne rose | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Ludvig ble født den 1. november 1661 ved Château de Fontainebleau som den eldste sønnen av kongen og dronningen av Frankrike. Som en Fils de France («Sønn av Frankrike») ble han titulert som Hans Høyhet. Han ble døpt den 24. mars 1662 i kapellet i Château de Saint-Germain-en-Laye utenfor Paris og gitt sitt fars navn Ludvig (Louis på fransk). Ved seremonien fungerte kardinal de Vendôme og prinsesse Conti fungerte som stedsfortredere for hans gudforeldre, pave Klemens IX og Henrietta Maria, dronning av England. Sistnevnte var grandtante av Ludvig. For denne seremonien komponerte Jean-Baptiste Lully (da sju år gammel) en motett, Plaude Laetare Gallia.[10][11]
Da Ludvig ble sju år gammel ble han fjernet fra omsorgen av kvinner og plassert i et samfunn av menn. Han fikk Charles de Sainte-Maure, duc de Montausier som sin guvernør og Jacques-Bénigne Bossuet, biskop av Meaux, som sin lærer, men uten større positivt resultat:
Ludvig XIV sørget for at hans sønns oppfostring ble ganske annerledes enn hans egen. Istedenfor en hengiven mor, og en øm og hyggelig lærer, hadde Dauphin den frastøtende og misantropisk Duc de Montausier, som ubarmhjertig benyttet de samme metoder som på slikt vis hadde plaget Ludvig XIII. De ødela hans sønnesønn. (...) Bossuet overveldet sin tilbakeholdende elev med slik storartet undervisning at Dauphin utviklet en evigvarende skrekk for bøker, lærdom og historie. Da han var atten år gammel hadde Monseigneur (Ludvig) tilegnet bortimot ingenting av den kunnskapen som ble samlet til en slik liten hensikt, og sløvheten i hans sinn var kun nest etter til hans forståelse.[12]
Likevel gjorde Dauphins sjenerøsitet, vennlighet, og gavmildhet ham populær i Paris og hos de franske folk. Ludvig var en av de seks legitime barna til sine foreldre, men alle de andre døde som barn. Den som levde nest lengst var Marie Thérèse som døde da hun var fem år mens Ludvig selv var elleve år.
Ludvigs far vurderte ulike europeiske døtre av kongelig eller adelig byrd som mulige hustruer for ham, slik som Anna Maria Luisa de' Medici, og Ludvigs kusine Marie Louise d'Orléans, datter av Filip I av Orléans og prinsesse Henrietta av England. I henhold til ulike rapporter var Marie Louise og Ludvig forelsket i hverandre etter å ha vokst opp sammen. Imidlertid benyttet Ludvig XIV Marie Louise for å smi en forbindelse med Spania og tvang henne til å gifte seg med den tilbakestående og funksjonshemmede Karl II av Spania, halvonkel av Dauphin.[13][14]
Ludvig ble forlovet med sin tremenning, Maria Anna Victoria av Bayern, da han var sju år gammel. Hun var et år eldre enn ham, og da hun kom til det franske hoff ble hun beskrevet som lite attraktiv, men meget kultivert og snakket flytende fransk.[15]
De ble gift ved stedsfortredere i München den 28. januar 1680; paret møttes for første gang den 7. mars 1680 i Châlons-sur-Marne.
Selv om han hadde tillatelse til å være tilstede og senere delta i Conseil d'en haut (eller Conseil du Roi, kongens råd), spilte Ludvig ingen betydelige rolle i fransk politikk. Likevel var han som arving til tronen hele tiden omgitt av grupperinger som forsøkte å albue seg plass for framtidig prominens. Bortsett fra den mindre politiske rolle han spilte under sin fars styre, var Ludvig opptatt av underholdning og ble rost for sin strålende samling av kunst ved Versailles og Meudon. Ludvig XIV kjøpte Château de Meudon for ham fra enken til François-Michel le Tellier, Marquis de Louvois, en av hans ministre, som døde i 1691. Dauphin ansatte arkitekten Jules Hardouin Mansart og kontoret til Bâtiments du Roi («Kongens bygninger»), men benyttet hovedsakelig sin langvarige «husdesigner» Jean Bérain den eldre, overhode for Menus-Plaisirs du Roi («Kongens mindre gleder»), for å framstille ny dekor. Dauphin bodde i stillhet ved Meudon for resten av livet, omgitt av sine to halvsøstre Marie Anne de Bourbon og Louise Françoise de Bourbon, prinsesse av Condé, begge som han elsket høyt. Disse tre utgjorde hoveddelen av Cabal de Meudon som motsatte seg Dauphins sønn Ludvig, hertug av Burgund og hans hustru, Marie-Adélaïde av Savoia.
Under niårskrigen ble han i 1688 sendt til fronten ved Rhinland av sin far. Under overoppsyn av marskalk Jacques Henri de Durfort de Duras, lyktes Ludvig å erobre et av brohodene over Rhinen, Philippsburg, som var omgitt av sumper og myrland. Han fikk jevnlig omfattende brev med instrukser fra sin far, skjønt ingen av disse har overlevd. Ludvig selv innså at han hadde mye å lære, men flere var positivt overraskende av prinsens framgang.[16] Han besøkte personlig soldatene i skyttergravene under beskytning for å observere framgangen.[17]
Ludvigs posisjon ved Conseil d'en haut ga ham en mulighet til å la sin stemme bli hørt i årene og krisene som ledet fram til den spanske arvefølgekrigen (1701–1714). Via sin mor hadde han arverett på den spanske tronen. Hans onkel Karl II av Spania var ikke i stand til å framstille en arving, og på sitt dødsleie hadde han ingen direkte arving. Valget på en etterfølger sto mellom krav fra Frankrike og Østerrike. For å bedre sjansene til at en fra huset Bourbon skulle kunne arve den spanske tronen, frasa Ludvig seg sin rett, da europeiske stater fryktet muligheten for den spanske og den franske tronen skulle havne under en monark. Isteden ble hans andre sønn Filip, hertug av Anjou (den senere Filip V av Spania), ettersom han som den andre sønn ikke var forventet å arve den franske tronen, således holdt Frankrike og Spania adskilt. I diskusjonene i Conseil d'en om det franske svaret på Karl IIs siste testamente, som overlot alle de spanske besittelsene til hertug av Anjou, argumenterte Ludvig for å akseptere dette. Han motsatte seg de som fremmet en avvisning av testamentet og ville følge Haag-traktaten av 1698 som var signert av Vilhelm III av England, selv om denne avtalen hadde belønnet ham selv med besittelsene Napoli, Sicilia og Toscana.
Ludvig ble aldri selv konge da han døde før sin far, (offisielt) av kopper i Château de Meudon den 11. april 1711, 49 år.[18][19]
Ludvig giftet seg med hertuginne Maria Anna av Bayern den 7. mars 1680. Hun ble kjent i Frankrike som Dauphine Marie Anne Victoire. Paret fikk tre barn, alle sønner, men ekteskapet var ikke nært eller kjærlig. Hun døde i 1690. Etter hennes død giftet Ludvig seg i hemmelighet med sin elskerinne, Marie Émilie de Joly de Choin, i 1695. Hun fikk ikke statusen som Dauphine, og ekteskapet forble uten barn som overlevde. Hun var gravid på den tiden hun ble gift, og fødte deretter en sønn som i hemmelighet ble sendt ut på landet hvor barnet døde to år senere i 1697 uten å ha mottatt et navn.[20]
Via Burgund og Anjou sikret Ludvig fortsettelsen av seniorlinjen av slekten Bourbon på den franske tronen og etablerte sidegren av slekten på den spanske tronen.
For uten hans navnløse barn med madam de Choin hadde han to døtre utenfor ekteskap med en annen elskerinne, skuespilleren Françoise Pitel:[21][22]
Med en annen elskerinne, Marie Anne Caumont de La Force, hadde han også en datter:[22]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
