Ludgate

Ludgate var i historisk tid den vestligste av portene i Londons bymur som omkranset City of London. Sammen med de seks andre portene ble Ludgate bygd allerede i romersk tid og ble reparert og ombygd flere ganger i århundrenes løp inntil de alle ble revet ned i årene 1760 og 1767. Det eneste som gjenstår er en blå plakett, men navnet har overlevd i Ludgate Hill, en fortsettelse østover av veien Fleet Street, Ludgate Circus og Ludgate Square.^[1]

Ludgate
Ludgate, tegning fra ca. 1690
Land		Storbritannia
Konst. land		England
Distrikt		City of London
Admin. grevskap		City of London
Seremon. grevskap		City of London
Status		Sted i City of London
Ludgate 51°30′50″N 0°06′08″V
Ludgate på Commons

Etymologi

Til tross for påstand av Geoffrey av Monmouth i hans historisk upålitelige historieverk Historia Regum Britanniae at Ludgate ble bygd av en eldre, mytisk konge ved navn Lud, og således oppkalt etter ham (og som også ga navn til London),^[2] betrakter moderne historikere dette for en usannsynlig forklaring. Isteden er det antatt at stedsnavnet sannsynligvis er avledet fra «flood gate» (port ved oversvømmelse); eller «Fleet gate» (port ved elven Fleet);^[3] eller fra ludgeat, i betydningen «bakport» eller «sortiport»;^[4] eller fra det angelsaksiske begrepet hlid-geat,^[5][6][7] et vanlig angelsaksisk sammensetning som betyr «sortiport» eller «svingport».^[5][6][7]

Historie

Plakett som markerer lokaliseringen av Ludgate

Romerne bygde en romersk vei langs nordbredden av elven Themsen vestover gjennom en port i bymuren som romerne også bygde. Dette var den festningsporten som senere ble kalt for Ludport. Veien fra vest ledet til romernes fremste gravsted i det som i dag er Fleet Street. Porten sto akkurat ved en bro over elven Fleet (som i dag går i rør under jorden). Det sto omtrentlig tvers over det som i dag er kirken St Martin's Church i hva som i dag kalles Ludgate Hill. Stedet for hvor porten en gang sto er markert ved en blå plakett på nordsiden av Ludgate Hill, halvveis mellom Ludgate Circus og St. Pauls katedral.^[1]

Den franske kronikøren William av Jumièges forteller at Ludgate ble åpnet for Wilhelm Erobreren av kollaboratører like to måneder etter slaget ved Hastings i desember 1066, og at Wilhelm først kunne innta byen etter harde gatekamper med londonerne.^[8]

Ludgate ble ombygd i 1215, mulig med stein fra hus som hadde tilhørt jøder som var blitt fordrevet fra riket, for da porten på nytt ble ombygd på 1600-tallet, kom det til syne stein med hebraiske bokstaver på. Som det var vanlig flere steder i London, tjente porthuset som fengsel. På slutten av 1300-tallet var Ludgate først og fremst et gjeldsfengsel. En av dem som satt her var Stephen Forster i ung alder. Han ble senere Lord Mayor (borgermester) av London for tidsrommet 1454-1455. En rik enke ved navn Agnes så ham i vinduet og betalte hans gjeld, og de ble senere gift.^[1] Etter Fosters død fikk hans enke pusset opp Ludgate og utbygd som gjeldsfengsel, og praksisen med at gjeldsfangene måtte betale for deres egen mat og opphold ble forbudt. Hennes gave ble minnet av messingplakett.^[9]

Ludgate ble sammen med flere andre byporter revet i 1760 for å gi plass til den økende trafikken inn og ut av byen. Navnet lever videre i gata Ludgate Hill.

Referanser

1. «Seven gates to the The City of London» Arkivert 30. september 2015 hos Wayback Machine., Barryoneoff
2. Ackroyd, Peter (2. desember 2001): «London», New York Times. Arkivert fra originalen den 15. april 2009.
3. Thornbury, Walter (1878): «Ludgate Hill», Old and New London: Volume 1. Institute of Historical Research.
4. Bebbington, Gillian (1972): London Street Names. Batsford, ISBN 978-0-7134-0140-0, s. 207.
5. Kelly, Susan E. (2001): Charters of Abingdon Abbey, Volume 2, utgitt for British Academy av Oxford University Press, ISBN 0-19-726221-X, 9780197262214, s. 623-266
6. Blackie, Christina (2010): Geographical Etymology, Marton Press, s. 88
7. Kent, William (1951): An encyclopaedia of London, Dent, s. 402
8. Glinert, Ed (2012): The London Compendium, Penguin UK
9. Barron, Caroline M. (2004): «Forster , Agnes (d. 1484)», Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press

Autoritetsdata