From Wikipedia, the free encyclopedia
Louis Gabriel Ambroise, vicomte de Bonald (født 2. oktober 1754 ved Millau i Rouergue (nå Aveyron), død 23. november 1840 samme sted) var en fransk filosof og politiker. Han var en av de fremste talsmennene for en reaksjonær og autoritær konservatisme i perioden etter den franske revolusjon i 1789.[6][7] Vel så betydningsfulle skulle Bonalds ontologi bli for fransk sosiologi.[8][9][10][11]
| Louis de Bonald | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. okt. 1754[1][2][3][4] Millau i Rouergue i Frankrike | ||
| Død | 23. nov. 1840[1][3][4][5] (86 år) Monna | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, essayist, skribent, filosof | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | College of Juilly | ||
| Barn | Victor de Bonald Louis-Jacques-Maurice de Bonald Henri de Bonald | ||
| Nasjonalitet | Frankrike | ||
| Medlem av | Académie française (1816–) | ||
| Utmerkelser | Ridder av Sankt Ludvigsordenen | ||
| Æra | Opplysningstiden | ||
| Region | Vestlig filosofi | ||
| Påvirket av | Platon, Tacitus, Blaise Pascal, Jacques-Bénigne Bossuet, Nicolas Malebranche og Gottfried Leibniz | ||
| Påvirket hvem | Joseph de Maistre, François-René de Chateaubriand, Juan Donoso Cortés, Félicité de Lamennais, Charles Maurras, Carl Schmitt og Julius Evola | ||
Louis de Bonald ble født inn i en gammel landadelsslekt på familiens château ved Millau i Rouergue. Han ble utdannet ved et katolsk lærested i Juilly og tjenestegjorde i musketerkorpset.
I 1785 ble han borgermester i Millau. Han var deputert til stenderforsamlingen i 1789, og dro i landflyktighet til Heidelberg for sin motstand mot revolusjonen i 1791. I Konstanz utgav han i 1796 sitt første betydningsfulle verk, det reaksjonære Theorie du Pouvoir Politique et Religieux dans la Societe Civile Demontree par le Raisonnement et l'Histoire, som ble fordømt av det franske Direktoriet.[12][13]
Bonald fikk etter hvert Napoléons tillatelse til å vende tilbake til Frankrike, men følte seg mistenkeliggjort, og levde stillferdig de første årene. I 1806 redigerte han Mercure de France sammen med François-René de Chateaubriand og Joseph Fiévée.[12] Etter Napoléons fall nøt Bonald derimot «stor gunst under restaurasjonen.»[6] Fra 1815 til 1822 var Bonald valgt til deputertkammeret (underhuset) fra Aveyron, deretter utpekt av kongen til medlem av overhuset. Forbudet mot skilsmisser ble foreslått av Bonald i 1815 og vedtatt i 1816. Han var også sentral i å oppheve pressefriheten i 1822 og etablere en sensurkomité med seg selv som formann. Han trakk seg tilbake fra offentligheten etter julirevolusjonen i 1830 og levde sine siste år på châteauet ved Millau.[13]
Bonald var en av de fremste tenkerne innen den teokratiske eller tradisjonalistiske skolen.[14][15] Blant hans åndsfeller var Joseph de Maistre, Félicité de Lamennais, Pierre-Simon Ballanche og Ferdinand Eckstein.[16]
Hans skrifter omhandlet stort sett sosial og politisk filosofi, og kan sies å være fundert på ett utgangspunkt – språkets guddommelige opphav. Som Bonald ofte er sitert på, L'homme pense sa parole avant de parler sa pensée, fritt oversatt, «mannen mener sin tale før han sier sin mening». Det første språket bar i seg kjernen av all sannhet. Bonald var dogmatiker; fra sitt utgangspunkt forsøker han gjennom en strengt logisk deduksjon å bevise Guds eksistens, det guddommelige opphavet, de hellige skriftenes autoritet, og den katolske kirkes ufeilbarlighet.[17]
Han var far til kardinal Louis-Jacques-Maurice de Bonald.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
