klima, periode From Wikipedia, the free encyclopedia
Den lille istiden er betegnelsen på en periode i Europa og Nord-Amerika som var preget av kjøligere og mer ekstremt klima i forhold til den forutgående varme perioden i middelalderen. Den regnes vanligvis for å ha strukket seg fra midten av 1500-tallet til midten av 1800-tallet. Periodiseringen varierer, og for Nord-Europa regnes en rekke år preget av ekstremvær fra 1316 og framover som startskuddet for nedkjølingen.[1] I Norden regnes lavmålet for å ha blitt nådd i 1740-årene, da det var hungersnød, og isbreene nådde sin største utbredelse etter siste istid. Perioden var preget av strenge vintre og mye nedbør, men vår- og høsttemperaturene var også lavere enn normalt. Hvor mye temperaturen sank med i snitt er det ulike oppfatninger av, men noen anslag er inntil én grad i forhold til dagens temperatur. Selv om folk ikke kjente det så godt på kroppen, merket man det på avlingene med kortere vekstperioder.
I 2013 la forskere fram forskningsresultater i det vitenskapelige tidsskriftet Nature Geoscience som viste hvordan klimaet hadde endret seg både globalt og regionalt i de siste 1400 år. Studien har sett på hele verden, delt opp i syv store regioner. Dermed kunne forskerne se på både globale trender og regionale forskjeller. Tidligere forskning hadde som regel vært begrenset til regionale resultater og ofte vært fokusert på Nord-Atlanteren.[2]
Forskningen samkjørte data fra 511 undersøkelser av de ulike regionene Arktis, Antarktis, Europa, Asia, Australia, Nord-Amerika og Sør-Amerika. Således har det vært mulig å få en oversikt over hvordan klimaet har endret seg globalt over en svært lang periode. Resultatene viser blant annet at den globale temperaturen falt med nesten en halv grad for 1400 år siden, fram til for 100 år siden, da temperaturen begynte å stige igjen. Det viser også begivenheter som den lille istiden (fra 1500-tallet til 1800-tallet) og varmeperioden i middelalderen (fra 900-tallet til 1200-tallet) ikke var globale begivenheter, men bare regionale svingninger i Europa. Antarktis var for eksempel relativt varm i slutten av 1600-tallet, og i Sør-Amerika var 1700-tallet et mildt århundre, mens perioden omkring år 1000 var kald.[2]
Den lille istid er blitt dokumentert gjennom rekonstruksjon av klimadata for tiden før vi fikk systematiske temperatur-, nedbør- og vindmålinger. Data fra CO2-nivået i atmosfæren er hentet opp i iskjerner fra blant annet innlandsisen på Grønland. For Norge sin del finnes det opplysninger om dato for innhøsting, når vann ble islagt og snøen kom eller forsvant, fra spredte gårdsdagbøker tilbake til 1700-tallet. De er blant annet brukt til å rekonstruere sommertemperaturer og kontrollere tidlige målinger.[3] For eldre tider rommer annaler og andre spredte kilder tilsvarende notater. I tillegg finnes det ofte informasjon om plasseringen av brefronter både i tekst og gjennom spor i terrenget. Trerings-målinger er også, ut fra endringer i tykkelsestilveksten, brukt til å rekonstruere sommertemperaturer mange hundre år bakover i tid.[4] Sedimenter i elver og vann er også en viktig kilde.
Det er ikke noen enighet om begynnelsen eller slutten på den lille istid, men forskjellige forskere benytter en av disse kriteriene:
Det trekkes gjerne fram tre årsaker som hver for seg eller i kombinasjon kan være årsaken til den lille istid: Avtakende solaktivitet, hyppigere vulkanutbrudd og endringer i karbondioksidnivået i atmosfæren. Av disse har særlig de to første blitt framhevet.[5]
Endringer i solaktiviteten har vært koblet til endringer i klimaet. I perioden rett før og under den lille istid er det identifisert tre perioder med særlig redusert solaktivitet. Det dreier seg om henholdsvis Spörer Minimum fra omkring 1460 til 1550, Maunder minimum fra 1645 til 1715 og Dalton Minimum fra 1790 til 1830.
Vulkanutbrudd kan forårsake redusert solinnstråling og dermed senke temperaturen ved at de sender askeskyer og gasser høyt opp i atmosfæren og virkningen kan vare fra noen uker til flere år. I bl.a. Norge forekom flere kalde år etter et stort utbrudd av Laki på Island i 1784. Det mest kjente utbruddet er i 1815 da vulkanen Tambora i Indonesia gikk i lufta. I ettertid har 1816 blitt kjent som året uten sommer, det ble rapportert om frost og snøfall flere ganger i Nord-Europa både i juni og juli. Forskerne har funnet at det gjennom den lille istiden var flere slike vulkanutbrudd enn i det siste århundret, og svevestøvet i atmosfæren fra disse utbruddene bidro til lavere temperatur.[6]
Karbondioksid er blant klimagassene som bidrar til å regulere klodens temperatur. Det foreligger teorier om at menneskeskapte endringer i karbondioksidnivå i atmosfæren også før industriell tid har påvirket klimaet, koblet til av- og gjenskoging. Blant andre har et forskerteam ved universitetet i Utrecht ledet av Thomas van Hoof koblet befolkningsnedgang og skogvekst på tidligere dyrket mark etter svartedauden som herjet i Europa på 1300-tallet, som en medvirkende årsak til den lille istid. Befolkningen i Europa kan ha blitt redusert med 60 %, noe som førte til en nedgang i jordbruket og gårder og dyrket mark grodde igjen med den følge at CO2- og metannivået i atmosfæren sank. Drivhuseffekten ble da svakere. Teorien er kritisert for å overvurdere klimaeffekten, og det vises blant annet til at økningen kan oppveies av økt CO2-opptak i havet.[7] Tilsvarende hypoteser er formet med basis i studier av befolkningskollaps og gjenskoging i Amerika i etterkant av den europeiske kontakten på tidlig 1500-tall. Den gangen ble et areal tilsvarende Frankrike gjengrodd av skog, noe som kan ha ført til at atmosfærens konsentrasjon av CO2 falt med mellom 7 og 10 ppm.[8][9]
Omkring 1850 begynte klimaet å bli varmere, og den lille istid sluttet. Noen klimaendring-kritikere mener at Jordens klima fortsatt er i en omstillingsfase etter den lille istid, og at menneskelig aktivitet ikke spiller en avgjørende rolle i den globale oppvarming,[10][11] men denne oppfatningen har ikke større oppslutning. Den vanlige vitenskapelige oppfatning av klimaendringene de siste 50 år, er at disse er knyttet til økningen av CO2 i atmosfæren forårsaket av menneskelig aktivitet. Det er mindre enighet om årsaksforholdene for tidsperioden før 1950.
Som til alle tider har temperaturen også før 1750 variert en god del. Vi har hatt kalde og varme perioder. Det som likevel er interessant er om temperaturen gjennomgående avvek vesentlig fra middelforholdene slik vi kjenner dem i dag. Vi mangler norske temperaturmålinger før 1761. Så for å få instrumentelle data må vi dra ut av landet. Ser vi på temperaturmålinger i Midt-England[12] fra år 1700 og fram til idag, kan temperaturen ikke ha vært så lav at den kan ha influert kornproduksjonen i Norge i nevneverdig grad. Ser vi på sommertemperaturen (juni-august) for Midt-England for perioden 1698-1750 er middelverdien nøyaktig den samme som for perioden 1698-1950. Det eneste året med virkelig dårlig sommer i Midt-England var i 1725. Det er i Norge likevel rapportert om en del kalde somre i enkelte år som i 1740-42, uten at vi finner tilsvarende forhold i England.
Veksten i breene er styrt av to forhold. Det ene er hvor mye nedbør som faller som snø i løpet av vinteren og av hvor mye som smelter i løpet av sommeren (sommertemperaturen). Når glasiologene skal forklare veksten i breene, har de ofte antatt at nedbørmengdene er konstante, og prøvd å forklare veksten ved å endre på temperaturen. En historisk temperaturutvikling basert på en slik antakelse trenger ikke å være rett. Den store jordskredaktiviteten kan ha sin årsak i en økning av grunnvannsstanden som har gjort at skråninger som tidligere har vært stabile, har blitt ustabile. Når grunnvannsstanden har økt, kan det skyldes økte middelverdier for nedbøren. Når det i denne tida ofte var voldsomme flommer må vi tro at også spredning i nedbøren har vært større enn i dag.[13]
Isprøver tatt fra innlandsisen på Grønland tilsier ikke noe spesielt kaldt klima der.[14]
Det har blitt rapportert om at isbreene i Norge vokste, og at flere gårder måtte fraflyttes. Liknende rapporter kommer fra Alpene, New Zealand og Andesfjellene. I denne perioden ble de Norske koloniene på Grønland og i Nord-Amerika fraflyttet, og på Island sank folketallet kraftig. Det finnes mange historier om dårlige år fra både Norge og Skottland. Den engelske forfatteren Charles Dickens skrev på 1800-tallet om hvit engelsk jul som det mest naturlige man kunne tenke seg.
Gerhard Schøning rapporterte i 1761[15] om værforhold i tilknytning til kornveksten i Trøndelag generelt og enkelte bygder i Trøndelag for hvert år i tida 1670-1707. Han beskriver vanskelige år i 1673 (årsak : sterkt hagl), 1674 (regn og kulde), 1675 (flom), 1684 (hagl), 1685 (kulde), 1687 (tidlig frost), 1691 (sterk og vedvarende varme), 1695 (frost 20. august - «det store froståret»), 1696 (kaldt), 1701 (mye og langvarig regn), 1702 (mye regn), 1703 (sterk hete, mye storm), 1704 (regn og kulde), 1705, 1706 (snø i mars, regn og kulde, høsten var tåkefull og vindig). Ser vi på årsaker til misvekst, er det i åtte år nevnt nedbør i ulike former, sju år kulde og to år hete. En har nok i Trøndelag hatt mer å gå på når det gjelder varme enn kalde somre. Så fordelingen mellom kalde og varme somre har nok vært noe mer jevn enn disse tallene angir. Totalt sett er det nedbøren det ble klaget mest over.
Jostedalen hadde fra 1680-årene til 1706 en jevn nedgang i bosetningen. Tallet på bønder var i første halvdel av 1700-tallet det laveste på hundre år. På samme måte var flere garder på Veitastrandi og Mollandsmarki i Luster fraflyttet. Problemene omkring 1706 omfattet hele Luster. Det kan ha vært uår hvert år i perioden 1701 til 1706. Krisen kan vi i tillegg forklare med de to alvorlige epidemier i 1701 og 1704 med mange døde. Folk flyttet fra de gårdene som lå høyest og var minst robuste mot dårlig vær. Når folk døde bød også muligheten seg for bøndene på smågarder å flytte til større og bedre garder. Dette var da en mekanisme som førte til at virkningen av uårene og epidemiene forsterket seg i Jostedalen, - og i andre deler av Luster med mange små garder. I 1707 ser en igjen at det er nye folk på nesten alle smågardene, men ikke før i 1720-årene var det igjen like mange bønder som i 1680-årene. Neste gang det var uår og epidemier var i årene 1740 til 1742. Nå ble barkebrødet tatt i bruk igjen i Luster. Fra januar til mars 1744 var det igjen mange døde, med mange voksne og eldre som døde.[16]
Værskadene kom ofte og i form av skred, flommer og breer som vokste. Fra 1670-årene hadde nedbørsmengdene øket betydelig i forhold til tidligere. Valde i Gaupne var nedlagt i 1704 på grunn av flomskader og vinteren 1712–1713 tok elva store deler av Tandle. Stor avsmelting av breen og stor vassføring er nok grunnen til at Jostedalselva tok et nytt løp i Gaupne i 1748. Denne gangen gikk det ut over Røneid og Kalhagen. I 1701 var det et stort fjellskred på Leri som gjorde massive skader. I 1727 ble garden til Torleif på Hagenes svært skadet av skred. I 1741 var der flom og mye skade på Ormberg, i Åsen, i Elvekrok og på Mjelvær i Jostedalen. I 1743 var det flere stein- og snøskred samt flom flere steder på Hafslo. I denne tida økte Jostedalsbreen og ble større enn noen gang siden siste istid. I 1735 var breen et steinkast fra garden til Guttorm Mjelvær. På Berset ødela Tverrbreen husene i 1743. De neste årene tapte Bjørkehaug hele jorda. Omkring 1748 nådde breen sin største utbredelse og har siden ikke vært så stor. Fra omkring år 1690 til 1748 rykket Tverrbreen (Tuftebreen), fram om lag 2 km med et gjennomsnitt på om lag 35 meter i året.[16]
I Sogn[17] var det ikke noen større forskjell i økonomisk vekst mellom de indre og ytre strøk i perioden 1666 til 1723, men noe større vekst i indre enn ytre strøk. Det var sterk vekst både i folketall, husdyrtall og kornproduksjon.
Ser vi derimot på Sunnfjord og Nordfjord minket husdyrtallet i samme perioden.[18] I Sunnfjord og Nordfjord[18] er det vist at det også her var hyppige flomskader i tida 1650-1760. Flomskadene kom med en hyppighet og i et omfang som vi ikke har sett hverken før eller senere. Det var også ekstremt mange fjell-, jord- og snøskred i disse områdene.
I Odda[18] er det vist at det også her var hyppige flomskader i tida 1650-1760. Flomskadene kom med en hyppighet og i et omfang som vi ikke har sett hverken før eller senere. Det var også ekstremt mange fjell-, jord- og snøskred i disse områdene.
I Rogaland er flomskader bare i liten grad omtalt i bygdebøkene. I Årdal[19] omtales flommer som en ikke har sett maken til seinere. Det var i 1727 og 1743. Storeflaumen i desember 1743 var forårsaket av et voldsomt regnvær på snø og tele som ga omfattende flomskader over store deler av Vestlandet.[20]
På Sola finner vi et annet fenomen, nemlig sandflukt som gjorde at mange garder ble skadet og i de verste tilfellene lagt øde i 1668 til 1730.[21] De nedlagte brukene på Byberg og Dysjeland ble tatt i bruk igjen fra om lag 1760. Vi må tro at sandplagen da var over. Det er nærliggende at årsaken var klimaendringen. Det ut fra at sandflukten faller i tid sammen med de andre endringene i klimaforholdene på Vestlandet. For å få sandflukt må vi ha hatt sterk vind. Dette for at sanden fra strendene skulle kunne flyttes inn over dyrket mark. Tallet på forlis på Jæren vokste utover 1700-tallet[21]. Ut fra det så trenger ikke stormhyppigheten å ha vært høy i første halvdel av hundreåret, men økningen i forlis kan også ha sin forklaring i den økte skipstrafikken. Dersom sandflukten ikke kom i særdeles kraftige stormer, må sandflukten ha kommet i tørre perioder med framherskende sterke vestlige (sørvest til nordvest) vinder. Dette fordi tørr sand lettere blir transportert av vinden enn våt sand. Dominerende vestlige vinder understøtter også at temperaturene har vært moderate i denne tida.
Det var en stagnasjonsperioden på Jæren, mens Ryfylke klarte seg bedre. Minst nedbør kommer det over åpent hav og på lavlandet ute ved kysten som på Jæren, mest der fjellet hever seg brattest. Videre østover vil nedbøren avta raskt.[22] Når de totale nedbørmengdene økte, ble nok også økningen fordelt omtrent på samme måte. Økte nedbørsmengder ga trolig mer ekstra nedbør i ytre enn i indre strøk. Sandflukten som nok også var klimabestemt har også vært med på å redusere avlingene på deler av Jæren. Dårlige avlinger i Sola i 1696 ble forklart med store nedbørmengder.[21]
Trolig var klimaet medvirkende til stagnasjonen på Jæren, men ikke helt bestemmende. Forskjellen mellom indre og ytre strøk i Rogaland kan forklares med klimaet.
Frosne elver og store isbreer trenger ikke å ha direkte sammenheng med den lille istid. Det avhenger av hvor varme somrene var og hvor nedbørsrike vintrene var. Store breer betyr ikke nødvendigvis at det var så veldig mye kaldere.[trenger referanse]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
