Likestilling er at kvinner og menn har like rettigheter og muligheter innen alle vesentlige livsområder. Den norske likestillings- og diskrimineringsloven fra 2017 definerer likestilling som «likeverd, like muligheter og like rettigheter», men i §1 står det at den «tar særlig sikte på å bedre kvinners og minoriteters stilling.»[1] Likestillingsloven gir ikke mulighet til å særbehandle menn i samme grad som man særbehandler kvinner. [2]
Sentralt i likestilling er en lik fordeling av makt og innflytelse, samme muligheter til økonomisk uavhengighet, like muligheter i yrkesvalg, arbeid og utviklingsmuligheter i arbeidslivet, samme rett til utdannelse, samme mulighet til utvikling av personlige interesser, delt ansvar for hjem og barn og frihet fra kjønnsrelatert vold. Likestilling ses ofte i sammenheng med likeverd og arbeid mot diskriminering også av andre grunner enn kjønn, slik som funksjonsevne, seksuell orientering, alder, etnisitet, religion og lignende. Det eksisterer en rekke internasjonale avtaler og institusjoner, slik som FNs kvinnekonvensjon og UN Women, som har til hensikt å fremme likestilling mellom kvinner og menn internasjonalt. I mange land er likestilling også lovfestet i nasjonal rett.
Likestillingsbegrepet
Tradisjonelt og i det meste av verden benyttes begrepet «likestilling» i betydningen «likestilling mellom kvinner og menn». Likestilling ses i nyere tid ofte i et interseksjonelt perspektiv, det vil si i sammenheng med diskriminering av andre grunner enn kjønn. Torild Skard har definert likestilling på denne måten:
Likestilling dreier seg først og fremst om at kvinner og menn skal ha de samme menneskerettighetene og grunnleggende frihetene. Kvinner skal verdsettes og tildeles makt og ressurser på linje med menn. Men det betyr ikke at kvinner og menn absolutt må være like eller gjøre det samme i enhver situasjon. For å sikre likestilling er det viktig i mange tilfelle at kvinner og menn behandles likt. Men de skal ikke nødvendigvis behandles likt i alle situasjoner. I noen tilfelle må det underprivilegerte kjønn favoriseres for å oppnå like resultater. Faktiske forskjeller mellom de to kjønns virkelighet må tas med i betraktning.
Som motsats til likestilling taler man ofte om «diskriminering» eller «forskjellsbehandling».
Likestilling mellom kvinner og menn
Likestilling mellom kjønnene innebærer i all hovedsak at kvinner og menn har like rettigheter og muligheter innen alle vesentlige livsområder. Sentralt i likestilling er en lik fordeling av makt og innflytelse, samme muligheter til økonomisk uavhengighet, like muligheter i yrkesvalg, arbeid og utviklingsmuligheter i arbeidslivet, samme rett til utdannelse, samme mulighet til utvikling av personlige interesser, delt ansvar for hjem og barn, og frihet fra kjønnsrelatert vold. Likestilling ses ofte i sammenheng med likeverd og arbeid mot diskriminering også av andre grunner enn kjønn, slik som funksjonsevne, seksuell orientering, alder, etnisitet, religion og lignende. Det eksisterer en rekke internasjonale avtaler og institusjoner, slik som FNs kvinnekonvensjon og UN Women, som har til hensikt å fremme likestilling mellom kvinner og menn internasjonalt. I mange land er likestilling også lovfestet i nasjonal rett.
Historie
På 1800-tallet oppstod en organisert bevegelse som jobbet for likestilling mellom kjønnene. Sentrale temaer var stemmerett for kvinner, kvinners adgang til skole og studier, og kvinners rett til lønnet arbeid. Etter andre verdenskrig ble regler om likestilling mellom kjønnene inntatt i en rekke lover i mange land samt i ulike internasjonale konvensjoner, blant annet i FNs kvinnekonvensjon.
Norge
I Norge var Camilla Collett en av de første som skildret forskjellsbehandlingen av kvinner og menn. I skrift og tale argumenterte hun for likeverd mellom kvinner og menn. Først fra 1880-årene begynte krav om likestilling å få politisk gjennomslag; kvinner fikk adgang til å studere i 1884, og det ble reist krav om stemmerett for kvinner. Likestillingsforskjemperne dannet flere organisasjoner for å kjempe for likestilling; sentralt i arbeidet stod Gina Krog, som tok initiativ til etableringen av Norsk Kvinnesaksforening (1884), Kvindestemmeretsforeningen (1885), Landskvindestemmeretsforeningen (1898) og Norske Kvinders Nasjonalråd (1904).[4] I 1913 fikk kvinner samme rett som menn til å stemme og stille til valg.[5] Den tidlige likestillingskampen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet hadde fokus på politiske og formelle rettigheter som stemmerett og rett til utdannelse.
Gjennom mye av 1900-tallet var kvinners plass i arbeidslivet og økonomiske selvstendighet et sentralt spørsmål; lenge var det slik at kvinner kunne sies opp av arbeidsgiver dersom de giftet seg, og den såkalte samskatten gjorde også at det ikke lønnet seg for gifte kvinner å ha lønnsarbeid. Samskatten ble opphevet på 1950-tallet etter forslag fra Norsk Kvinnesaksforening.[6]
Etter påtrykk fra kvinnebevegelsen ble likestilling institusjonalisert gjennom statlige organisasjoner og i lovverket i Norge i løpet av 1970-tallet. Likestillingsrådet ble etablert som offentlig organ i 1972 for å arbeide med alle spørsmål som gjaldt likestilling mellom kvinner og menn. Organet ble lovhjemlet i 1978, da Likestillingsloven[7] ble vedtatt. I 1978 ble også Likestillingsombudet etablert, som verdens første organ av sitt slag, med Eva Kolstad som første ombud. I 1997 vedtok Stortinget en omorganisering der Likestillingsrådet ble omdannet til Likestillingssenteret. I 2006 gikk både Likestillingsombudet og Likestillingssenteret inn i det nye sammenslåtte Likestillings- og diskrimineringsombudet. Statistisk sentralbyrå har i flere år utgitt en likestillingsindeks.[8]
Flere kulturelle aktiviteter var forbeholdt gutter og menn, som for eksempel "guttekorps" hvor nå de fleste tillater jenter og kvinner. Men det er fremdeles korps som ikke tar inn kvinner slik NRK-dokumentar om Kampen Janitsjarorkester viser. Også innen idrett var det lenge mange idretter som ikke jenter å kvinner kunne være med på, og i hvert fall ikke på de lengste distansene. Først på 1980-tallet ble lengden på omgangene innen fotball for kvinner lik herrene, 45 minutter, før det var en omgang for kvinner 40 minutter. Innen skihopp har kampen for likestilling vært lang og hard, på begynnelsen av 1900-tallet var begrunnelsen at harde landinger kunne skade livmoren. Sener ble andre argumenter brukt, for eksempel uttalte lederen for hoppseksjonen i FIS, Torbjørn Yggeseth, at kvinnene kunne skade seg, og at dette var et ansvar de ikke kunne ta. Men pådrivere som Anette Sagen klarte å få FIS til å innføre verdenscup også for kvinner i sesongen 2011/2012 og sener også skiflyging for kvinner.[9]
Likestillings- og diskrimineringsombudet har i flere saker konkludert med at Justis- og politidepartementet har handlet i strid med likestillingsloven ved utnevnelse av dommer/sorenskrivere.[10]
I Norge finnes det en rekke politiske organisasjoner og sivilsamfunnsorganisasjoner som jobber for likestilling og mot forskjellsbehandling, og de fleste politiske partiene har også programfestet å jobbe for likestilling. Blant offentlige virksomheter som jobber for å fremme likestilling står Likestillings- og diskrimineringsombudet sentralt. Det finnes også et offentlig «regionalt senter» for likestilling i Agderregionen, Senter for likestilling. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD) gir økonomisk støtte til en rekke typer organisasjoner som jobber med likestillingsspørsmål.[trenger referanse]
Diskriminering av menn
Også menn blir eller har blitt diskriminert på flere områder, for eksempel i forbindelse med barnefordelingssaker, [11] og reglene for rett til foreldrepermisjon diskriminerer menn. [12]
Forskning viser at domstolene straffer menn hardere enn kvinner for de samme lovbruddene.[13]
Likestillingsloven gir ikke mulighet til å særbehandle menn i samme grad som man særbehandler kvinner.
«Da vi fikk likestillingsloven og likestillingsarbeidet startet, var det behov for å prioritere kvinner. Men vi mener at en likestillingslov i dag, må gi like muligheter for kvinner og menn», sa viserektor Oddrun Samdal ved Universitetet i Bergen etter at universitetet søkte om å få kvotere menn inn på psykologiutdanningen, men fikk avslag på grunn av bestemmelsene i likestillingsloven.[14]
Prostatakreft er den kreftformen som rammer flest i Norge, og i 2016 døde 957 menn av prostatakreft. Til sammenlikning døde det samme år 623 kvinner av brystkreft. Samtidig bevilges det fire ganger mer til forskning på brystkreft enn prostatakreft. Det finnes heller ingen screeningordning for prostakreft, selv om det finnes for brystkreft og livmorhalskreft. [15]
Gutter får dårligere standpuntkarakterer i ungdomsskolen enn jenter. Samtidig får gutter stort sett bedre karakterer på eksamen enn de får i standpunktkarakter av sin egen lærer. For jenter skjer dette i mindre grad. Det samme viser seg helt tydelig når elevene i ungdomsskolen deltar i nasjonale prøver. Dette viser at gutters ferdigheter blir nedvurdert av lærerne i ungdomsskolen. [16]
Mannsutvalget, ledet av Claus Moxnes Jervell, ble oppnevnt 26. august 2022 for å «utrede likestillingsutfordringer menn møter og som bidrar til utenforskap og er til hinder for et likestilt samfunn.»[17]
Utvalgets rapport, NOU 2024: 8, Likestillingens neste steg, ble overlevert i form av en NOU 24. april 2024.[18]
I rapporten, «Likestillingens neste steg» (NOU 2024: 8), står det blant annet:
«Mannsutvalget er oppnevnt på bakgrunn av en erkjennelse av at gutter og menn ikke har vært godt nok inkludert og ivaretatt i utformingen av likestillingspolitikken og i den offentlige debatten. Mange gutter og menn opplever ikke at likestilling handler om dem, eller er til for dem. Mannsutvalget mener likestillingens neste steg bør være å inkludere gutter og menns utfordringer i større grad enn i dag. Mannsutvalgets utredning viser at gutter og menn møter likestillingsutfordringer på en rekke områder gjennom livsløpet. Kunnskapsgrunnlaget som likestillingspolitikken bygger på, må inkludere gutter og menns erfaringer og utfordringer. Det forutsetter at vi snakker om, forstår og utforsker likestilling på en slik måte at også gutter og menn vil delta i debatten med sine erfaringer.»[19]
«Mannsutvalget mener det overordnede målet for likestillingspolitikken bør være at alle har de samme mulighetene for samfunnsdeltagelse. Likestillingens neste steg må innebære å inkludere gutter og menns utfordringer i større grad enn i dag», står det i rapporten.[20]
Sentrale temaer
Lønnsgapet mellom kvinner og menn
Kvinners regulativlønn (korrigert for bonuser/provisjon og overtidsgodtgjørelse) utgjør i gjennomsnitt ca. 88 prosent av mannens, mens den ukorrigerte gjennomsnittslønnen for kvinner utgjør ca. 85 prosent av mannens.[21] Siden menns lønnsfordeling er langt skjevere enn kvinners kan median være et vel så godt mål som gjennomsnittet.[22] Med dette målet øker kvinners ukorrigerte lønn som andel av menns til 92 prosent.[22]
Årsaken til lønnsgapet ligger i at menn i større grad enn kvinner jobber i sektorer, yrker og bransjer med høyere lønn.[23] Når menn og kvinner har de samme individuelle ressurser og egenskaper, når de arbeider i samme bransje, sektor, yrke og bedrift, og når de i tillegg har samme lederansvar, blir lønnsgapet tilnærmet lik null.[23]
Ulikheten i yrkesvalg i relativt likestilte land har forundret mange. Harald Eia og Ole-Martin Ihle har formulert det såkalte «likestillingsparadokset» slik:
«Internasjonale spørreundersøkelser viser at menn over hele verden er mer interessert i å jobbe med tekniske yrker enn kvinner, mens kvinner overalt er mest interessert i å jobbe med sosiale. Og det rare er at kvinner ofte blir mindre interessert i å jobbe innen tekniske fag jo mer likestilt landet blir.»[24]
Tanken om at ulik representasjon i ulike yrker – som igjen skaper lønnsforskjeller – kan skyldes egne valg basert på biologiske kjønnsforskjeller fremfor mangel på valgmuligheter, har møtt motbør, men også fått mye faglig støtte. [25]
Vold mot kvinner
Vold mot kvinner er et teknisk begrep for voldshandlinger som primært eller utelukkende rammer kvinner, fordi de er kvinner. FNs erklæring om avskaffelse av vold mot kvinner definerer vold mot kvinner som «any act of gender-based violence that results in, or is likely to result in, physical, sexual or psychological harm or suffering to women, including threats of such acts, coercion or arbitrary deprivation of liberty, whether occurring in public or in private life».[26]
Bevegelsesfrihet
I hvilken grad kvinner kan delta i det offentlige liv og bevege seg fritt i det offentlige rom varierer mellom kulturer, epoker, sosiale klasser og andre sosioøkonomiske grupper. I mange deler av verden er kvinners bevegelsesfrihet begrenset, og kvinner kan være pålagt å dekke seg til på bestemte måter utenfor hjemmet.[27]
Politisk deltagelse
Kvinner er underrepresentert i politiske organer i det meste av verden, herunder i regjeringer, parlamenter og stillinger i statsadministrasjonen. FNs generalforsamling uttalte i 2011 at «kvinner i alle deler av verden er fortsatt i stor grad marginalisert i den politiske sfæren».[28] Europarådet har uttalt at «et pluralistisk demokrati forutsetter balansert deltagelse av kvinner og menn i politiske og andre beslutningstagende sammenhenger.»[29]
Tilgang til skolegang og høyere utdannelse
I mange deler av verden er jenters tilgang til skolegang og høyere utdannelse sterkt begrenset. I utviklingsland får jenter ofte ikke samme skolegang som gutter. Ekteskap i ung alder, herunder tvangsekteskap, fordommer basert på kjønnsstereotypier, vold, og formell diskriminering, er momenter som kan bidra til dette.
Økonomisk likestilling
Kvinner får i gjennomsnitt dårligere betalt enn menn i alle land i verden, og innen de fleste yrker. Kvinner er også overrepresentert blant verdens fattige. FNs befolkningsfond har uttalt at «økonomiske ulikheter vedvarer fordi mye av verdens ubetalte arbeid i familier og lokalsamfunn faller på skuldrene til kvinner, og fordi kvinner fortsatt diskrimineres i den økonomiske sfæren».[30]
Gender mainstreaming
Gender mainstreaming («alminneliggjøring av kjønn») er offentlig politikk som vurderer ulike konsekvenser for kvinner og menn av alle tiltak, lover og programmer, på alle områder og nivåer, for å fremme likestilling.[31][32] Konseptet og begrepet ble først foreslått på den tredje internasjonale kvinnekonferansen i Nairobi i 1985. Det har senere blitt gjennomført i FN og andre internasjonale organisasjoner.[33]
Likestilling blant ulike etniske grupper
Forskjellsbehandling av kvinner og menn blant ulike etniske grupper er kjent fra de fleste sivilisasjoner i verden. I årenes løp har kravet om likestilling blitt fremmet på ulike måter og med ulikt resultat.
Rettskilder
Internasjonalt
Internasjonalt er FNs kvinnekonvensjon, Menneskerettighetserklæringen og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen sentrale rettslige instrumenter i arbeidet for å oppnå likestilling.
Norge
I Norge ble Likestillingsloven vedtatt i 1978 og har som formål å fremme likestilling mellom kvinner og menn; i første paragraf er det bestemt at «loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling».[34] I 2017 ble likestillings- og diskrimineringsloven innført. Loven definerte «Med likestilling menes likeverd, like muligheter og like rettigheter.»[35]
Den norske Grunnlovens kapittel 5, som bærer overskriften «Menneskerettigheter» fastsetter at i Norge skal alle ha like rettigheter og like forpliktelser, og at norske myndigheter skal påse at de internasjonale menneskerettighetene respekteres i Norge.[36]
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
