From Wikipedia, the free encyclopedia
Elizabeth «Lee» Miller (1907–1977) var en amerikansk fotograf, krigskorrespondent og fotomodell. Hun var trolig den første kvinnen som rapporterte fra fronten i krig.[14][15]
| Lee Miller | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 23. apr. 1907[1][2][3][4] Poughkeepsie[5][6][7][8] | ||
| Død | 21. juli 1977[9][3][4][10] (70 år) Chiddingly[5][9][7] | ||
| Beskjeftigelse | Krigskorrespondent, krigsfotograf, fotojournalist, modell, journalist, kunstner, motefotograf, fotograf | ||
| Utdannet ved | École nationale supérieure des Beaux-Arts Art Students League of New York Oakwood Friends School | ||
| Ektefelle | Roland Penrose (1947–)[11] Aziz Eloui Bey (1934–1947)[11] | ||
| Partner(e) | Man Ray[12] | ||
| Søsken | Johnny Miller | ||
| Barn | Antony Penrose | ||
| Nasjonalitet | USA[13] | ||
| Signatur | |||
 | |||
Hun begynte som fotomodell for blant annet Vogue, ble motefotograf i Paris og New York. Under andre verdenskrig var hun krigskorrespondent og fotograf for Vogue hvor hun ikke stiliserte og forskjønnet krigens virkelighet.[16]
I ettetiden er hun kjent for sin uvanlige allsidighet og for sine relasjoner blant annet til Man Ray og Pablo Picasso.[17][18] Millers fotografier er som regel kjølige og dystre, og samtidig med sensuelt preg. Hun laget flere portretter av Picasso, Max Ernst, Joan Miro og Colette.[19]
Elizabeth Miller ble født 23. april 1907 i Poughkeepsie i delstaten New York i USA. Foreldrene var Florence (født MacDonald) og Theodore Miller. Elizabeth ble som barn og ung kalt Li Li, Te Te og Bettie før hun ble Lee 20 år gammel. Moren Florence var utdannet sykepleier og kom fra beskjedne kår i Ontario, Canada. Theodore var en streng og autoritær far.[18]
De bodde først sentralt i Poughkeepsie og flyttet i 1912 til Cedar Hill Farm seks kilometer utenfor byen. Moren var misfornøyd med at datteren i førskolealder var en guttejente (engelsk: tomboy).[18]
Faren var ingeniør med ledende stilling (i DeLaval Separator Company, den største bedriften på steder og datterselskap av det svenske konsernet DeLaval).[20] Etter besøk i Sverige introduserte han ski og skiløping i Poughkeepsie med egne barn som de første. Familien var på besøk i Sverige i 1913.[18]
Lee Miller var urolig som barn og ble kastet ut fra en rad skoler i Poughkeepsie og omegn.[21]
Faren Theodore var en ivrig hobbyfotograf.[20] Han hadde mørkerom og kopierte bilder selv, og han eksperiementerte med stereoskopfoto. Faren hadde et Kodak Brownie-kamera og mørkerom hjemme. Han fotograferte datteren hyppig, inkludert nakenbilder fra hun var barn til hun var i 20-årene. Hun lærte grunnleggende fototeknikk av faren. Theodore tok også nakenbilder av moren Florence.[18][22][23]
Hun var opprinnelig interessert i teater og studerte lys og scenografi ved Ladislas Medgyès' skole i Paris fra 1925. Hun var fra 1926 en periode tilknyttet det eksperimentelle teateret ved Vassar College og gikk på danseopplæring og opptrådte i New York. Ved Art Students League of New York studerte hun tegning og maling.[18][22][23]
Hun ble voldtatt 7 år gammel av en venn av familien (detaljene er uklare) og ble smittet med gonoré som før sulfa og penicillin var vanskelig og omstendelig å behandle.[18][22][24]
Miller ble 17 år gammel oppdaget på gaten i New York av Condé Nast, innehaver av motemagasinene Vanity Fair og Vogue. Hun arbeidet som modell i New York City på 1920-tallet og opptrådte jevnlig i Vogue. Hun var på forsiden av Vogue i mars 1927.[20][25][26][27]
I 1929 dro til Paris og etablerte seg som mote- og kunstfotograf. I Paris oppsøkte hun Man Ray og ble hans assistent og elskerinne. Hun lærte mer fototeknikk hos Man Ray og utførte mye av mørkeromsarbeidet for ham. Blant annet brukte det metoden solarisation. Noen av Man Rays viktigste arbeider ble gjort mens han samarbeidet med Miller. Hun ble del av det surrealistiske kunstnermiljøet i Paris og sto modell for blant andre Pablo Picasso. Miller og store deler av kunstnermiljøet var liberalt seksuelt og hun hadde trolig et forhold til Picasso. Picasso malte seks bilder med Miller som modell. Hun ble også kjent med Joan Miró, Andre Breton, Paul Éluard og Jean Cocteau. På denne tiden fotograferte hun blant annet for franske Vogue og i noen tilfeller medvirket hun som modell og fotograf i samme oppslag.[16][20][25][26][27] Hun medvirket i Cocteaus avantgardistiske En dikters blod (innspilt 1930).[18]
I 1932 reiste hun tilbake til New York og etablerte sitt eget fotostudio og drev som motefotograf med broren Erik som assistent. Hennes utdanning i teaterbelysning og scenografi kom godt med i studioarbeidet. Hun møtte der den velstående egyptiske forretningsmannen Aziz Eloui Bey som hun kjente fra Paris, de giftet seg og hun flyttet til Kairo i 1934. I Kairo studerte hun arabisk og kjemi, og drev fotografering i og rundt Kairo. Etter en periode i Kairo reiste hun til Paris og møtte der britiske Roland Penrose. Henry Moore var en venn av Penrose. Da krigen brøt ut i 1939 reiste hun med Penrose til Hampstead nord i London.[20][22][25][26][27]
I England arbeidet hun første for britisk Vogue før hun begynte å fotografere resultatene av den tyske bombingen som begynte i 1940. Roland Penrose (født 1900) var for gammel til å tjenestegjøre ved fronten og var dessuten som kveker i utgangspunktet pasifist. Han tjenestegjorde ved Home Guard der han brukte sitt talent til å undervise i kamuflasjeteknikk.[20][25][27][30]
Hun ble kjent med en yngre fotograf i Life David Scherman og de to samarbeidet resten av krigen. Amerikanske soldater kom til Storbritannia i 1942 og Miller ble krigskorrespondent i amerikansk uniform mot slutten av 1942. Miller fikk laget en egen hjelm med visir tilpasset kamera.[20][25][27][30]
Under andre verdenskrig hadde hun oppdrag som krigskorrespondent for Vogue magasin og dekket hendelser som Blitzen. Mens hun var i London brukte hun bombede hus som kulisser for sine motefotografier for Vogue og boken Grim Glory: Pictures of Britain Under Fire (med forord av Ed Murrow). Hun fotograferte blant annet Henry Moore i arbeid som offisiell kunstner.[20][26][31]
I 1944 fikk hun overbevist redaktøren i Vogue om å ta inn hennes reportasjer, ikke bare foto, tekstene hun leverte var direkte, ofte sjokkerende og vittige. Den første artikkelen handlet om den kjente journalisten Ed Murrow. Reportasjene var rike beskrivelser av sanseinntrykkene, lyd, lukt og bilder, ofte med henvisning til klassisk kunst.[20][25][27][30]
Hun var med like bak fronten i Frankrike etter landgangen i Normandie. Miller gikk i land i Normandie en måned etter D-dagen og gikk til fots til St. Malo som de allierte fortsatt ikke hadde erobret. Hun kom seg inn i kampsonen alene og på egen hånd, og tok oppsiktsvekkende fotografier av kampene om og ødeleggelsen av St. Malo der napalm ble brukt for første gang. Hun tilbragte noen dager i husarrest for å ha ignorert forbudet mot å gå inn i kampsonen.[15][20][25][27][30]
Hun fulgte soldatene ved frigjøringen av Paris og fant Pablo Picasso som hadde klart seg der under krigen og som var forbløffet over at Miller var den første allierte soldaten han så. Man Ray og Max Ernst hadde jødisk bakgrunn og hadde klart seg ved å flykte til USA. I Paris bidro hun til å få franske Vogue i gang igjen og hun rapporterte fra det første moteshowet i den befridde byen.[20][25][26][27][30][31]
The wounded were not “knights in shining armour” but dirty, dishevelled stricken figure uncomprehending. They arrived from the frontline Battalion Aid Station in lightly laid-on field dressings, tourniquets, blood-soaked slings some exhausted and lifeless. The doctor with his Raphael-like face turned to a man on a litter which had been placed on upended trunks. Plasma had already been attached to the man’s outstretched left arm . . . his face was shrunken and pallid under dirt.
Miller, rapport fra militærsykehus, Vogue, september 1944[27]
Hun var med frigjøringen konsentrasjonsleirene Buchenwald og Dachau. Fotografiene fra fronten og fra konsentrasjonsleirene ble verdensberømte. Miller besøkte leirene noen timer etter at de var befridd. Hun sendte fotografier av likhaugene til New York og måtte understreke at bildene fortalte en sann historie. «Believe this», understreket hun overfor redaktøren. Vogue trykket bildene.[16][20][26][31][32]
Miller, britisk Vogue, juni 1945
Hun fulgte våren 1945 amerikanske styrker som tok seg gjennom Tyskland fra vest. Millers eksklusive livsstil og tendens til hypokonderi forsvant da hun var korrespondent i felten.[14][20] Etter den tyske kapitulasjonen ble hun værende på kontinentet og reiste rastløst rundt i områder rasert av krigshandlingene, blant annet Wien, Franrkike og Øst-Europa. Hun ville blant annet dokumentere konsekvensene av krigen. I Wien besøkte hun barnesykehuset og skrev: «For an hour I watched a baby die. He was a skinny gladiator. He gasped and fought and struggled for life, and a doctor and a nun and I just stood there and watched...This tiny baby fought for his only possession, life, as if it might be worth something.» Hun var på denne tiden utslitt, deprimert, syk og alkoholisert, og misbrukte sovetabletter og andre medisiner. Millers realistiske fotoreportasjer har spor av hennes bakgrunn fra surrealismen.[15][27]
Lee Miller fra Dachau i Vogue, 1945[14]
I München 30. april 1945 fant de Adolf Hitlers leilighet (dette var noen timer etter at de samme dag hadde besøkt den befridde Dachau konsentrasjonsleir). Det var varmt vann i springen (de hadde ikke vasket seg på flere dager) og Scherman fotograferte Miller mens hun tok et bad med foto av Hitler på kanten av badekaret. Bildet av Hitler var det kjente portrettet tatt av fotografen Heinrich Hoffmann og var trolig satt på badekaret med vilje av hensyn til fotografiet. De skitne militærstøvlene og uniformsbuksene viser at hun var i tjeneste. De skitne støvlene hadde hun brukt samme dag under besøk i Dachau. Samme ettermiddag som hun var i Hitlers leilighet tok Hitler sitt eget og Eva Brauns liv i Berlin. Til Vogue leverte hun reportasje med førstehånds inntrykk av Hitlers og Eva Brauns bolig. Miller noterte i reportasjen at hun tok en høneblund i Eva Brauns seng.[14][20]
.jpg)
Etter krigen led hun trolig av posttraumatisk stresslidelse eller depresjon med tiltagende alkoholmisbruk.[24][33]
I 1947 ble hun skilt fra Aziz Eloui Bey etter at han hadde godtatt Penrose som hennes nye ektemann. Sønnen Antony ble født i 1947, hun var da 40 år gammel. Hun fortsatte å fotografere på 1950-tallet etter at hadde slått seg ned i England. Hun trakk seg i praksis tilbake i løpet av 1950-tallet og sluttet å bidra til Vogue i 1953. Hennes siste fotoreportasje sto på trykk i juli 1953 og hun fokuserte i stedet på kokekunst og gourmetmat. Det er uklart hvorfor hun ga opp den profesjonelle karrieren før hun var 50 år. Miller bidro til en kunstutstilling i London i 1956 og til boken Picasso Himself i 1966. Mannen Roland Penrose ble adlet for sitt bidrag til samtidskunsten i Storbritannia.[18][20][27][31] Penrose markedsførte flittig Picassos kunst i Storbritannia.[34] Sønnen Anthony dokumenterte flere ukjente sider ved Millers i forbindelse med arbeidet med en biografi om moren.[24]
Hun døde 21. juli 1977 i Chiddingly i East Sussex i Storbritannia.[14][15][22]
Hun etterlot seg blant annet 70.000 negativer som ble funnet på loftet noen år etter hennes død og sønnen Antony brukte mange år på å katalogisere morens produksjon. Uten disse negativene kunne ha blitt husket mest som modell og muse for surrealistene i Paris.[22] Arkivet inneholder over 1000 fotografier av Picasso.[27][31][35]
The Guardians anmelder skrev i 2007 at Miller var en dyktig fotograf blant annet som krigsreporter, men at hun ikke var spesielt vellykket som surrealistfotograf.[36]
Preus museum hadde i 2019 en utstilling av hennes arbeider.[37]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
