Lee Kuan Yew

Lee Kuan Yew (kinesisk: 李光耀, pinyin: Lǐ Guāngyào, født 16. september 1923 i Singapore, død 23. mars 2015^[16]) var statsminister i Singapore fra 1959 til 1990.

Lee Kuan Yew
Født		16. sep. 1923[1][2][3][4] Singapore[5][6]
Død		23. mars 2015[2][4][5][7] (91 år) Singapore General Hospital[1][8]
Beskjeftigelse		Filosof, selvbiograf, advokat, statsmann, politiker
Embete		Singapores statsminister (1959–1990) Member of the Parliament of Singapore (Tanjong Pagar Group Representation Constituency, 1955–2015) Member of the Dewan Rakyat (1963–1965) Senior Minister (1990–2004) Minister Mentor (2004–2011)
Utdannet ved		6 oppføringer Fitzwilliam College London School of Economics University of Cambridge Raffles Institution National University of Singapore University of London
Ektefelle		Kwa Geok Choo (1950–2010)[9]
Far		Lee Chin Koon[10]
Mor		Chua Jim Neo[10]
Søsken		Freddy Lee
Barn		Lee Hsien Loong[11][5] Lee Hsien Yang[5] Lee Wei Ling[5]
Parti		People's Action Party
Nasjonalitet		USA
Gravlagt		Mandai Crematorium and Columbarium
Utmerkelser		23 oppføringer Æresordenen Storkorsridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden Æresordenen Vennskapsordenen Ig Nobelprisen Storbånd av Den oppadstigende sols orden Companion of Honour Minnemedaljen for Republikken Kasakhstans tjue års selvstendighet Grand Cordon of the Order of the Paulownia Flowers (2015) Æresdoktor ved Hong Kong-universitetet Honorary doctor of the Fudan University (2005)[12] Æresdoktor ved det kinesiske universitetet i Hong Kong Kinas reformvennskapsmedalje (2018) (posthum)[13] Æresdoktor ved Moskvas statlige institutt for internasjonal politikk[14] Paulowniablomstenes orden Den oppadstigende sols orden Sikatuna-ordenen Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden Order of the Companions of Honour Dostyk-ordenen av første klasse Ordenen for diplomatisk fortjeneste Chiles fortjenstorden Global Citizen Awards (2014)[15]
Lee Kuan Yew på Commons

Han var også en av grunnleggerne og den første generalsekretæren i People's Action Party (PAP) som han ledet til en overlegen seier i valget i 1959. Under administrasjonen til Singapores andre statsminister Goh Chok Tong tjenestegjorde han som senior minister. Lees første erfaring med politikk i Singapore kom med hans rolle som en innvalgt representant for det pro-britiske Progressive Party i 1951 som fikk massiv støtte fra befolkningen, særlig fra den kinesisktalende arbeiderklassen.

Lee Kuan Yew utga tre bøker som heter The Singapore Story som dekket hans syn på Singapores historie frem til landets separasjon fra Malaysia i 1965, From Third World to First: The Singapore Story som gir en beretning om Singapore påfølgende transformasjon til den nasjonen vi kjenner i dag, og "One Man's View of the World" som kom i 2013. Den 13. september 2008 gjennomgikk Lee som da var 84 år gammel en vellykket behandling for unormal hjerterytme i Singapore General Hospital.

Liv og virke

Bakgrunn

Lee var en fjerdegenerasjons kinesisk singaporer av hakkafolket. En forfader emigrere fra Dabu fylke i Guangdongprovinsen til Straits Settlements i 1862.

Lee Kuan Yew var eldste barn av Lee Chin Koon og Chua Jim Neo på 92 Kampong Java Road i Singapore, vokste opp i et romslig ett-etasjes hus. Som barn var Lee sterkt influert av britisk kultur, delvis på grunn av hans farfar, Lee Hoon Leong, som hadde gitt sine sønner engelsk utdannelse. Hans farfar gav ham navnet «Harry» utover hans kinesiske navn Kuan Yew.

Lee giftet seg med Kwa Geok Choo 30. september 1950. De fikk to sønner og en datter.

Familiens rolle i næringslivet

Flere medlemmer av Lees familie skulle få fremtredende stillinger i Singapores samfunnsliv, og hans sønner og datter fikk høye regjeringsposter eller regjeringstilknyttede poster.

Hans eldste sønn Lee Hsien Loong ble statsminister i Singapore i 2004.

Hans eldste sønn Lee Hsien Loong, tidligere brigadegeneral, har vært statsminister i Singapore, siden 2004, og innen det finansminister. Han er også viseordførere for Government of Singapore Investment Company (GIC). Lees yngre sønn, Lee Hsien Yang, også en tidligere brigadegeneral, er ordførende og administrerende direktør for SingTel, et svært stort telekommunikasjonsselskap. Femtiseks prosent av SingTel eies av Temasek Holdings, et fremtredende statseid holdingselskap med kontrollerende andeler i mange store regjeringstilknyttede selskap som Singapore Airlines og DBS Bank. Administrerende direktør i Temasek Holdings er Ho Ching, hustru til Lees eldste sønn, statsministeren. Lees datter, Lee Wei Ling, leder National Neuroscience Institute. Lees hustru Kwa Geok Choo var tidligere deleier i det fremtredende advokatfirmaet Lee & Lee. Hans yngre brødre, Dennis, Freddy og Suan Yew var deleiere i samme selskap. Lee har også en lillesøster, Monica. Lee har gjennomgående bestredet anklager om nepotisme og hevder at hans familiemedlemmers privilegerte stilliger skyldes personlige meritter.

Tidlig liv

Lee fikk sin utdannelse ved Telok Kurau Primary School, Raffles Institution og Raffles College. Hans universitetsutdannelse ble forsinket av andre verdenskrig og den japanske okkupasjonen av Singapore 1942-1945. Under okkupasjonen slo Lee seg stort opp via det sorte markedet ved å selge et tapiokabasert klister kallat Stikfas ^[17]. Ettersom han hadde studert kinesisk og japansk siden 1942 fikk Lee arbeidet med å transkribere de alliertes telegramrapporter for japanerne, samt som engelskspråklig redaktør hos det japanske Hodobu (報道部 — et informasjons- eller propagandadepartement) fra 1943 til 1944^[18]

Etter krigen studerte han jus ved Fitzwilliam College i Cambridge i Storbritannia, der han senere ble honorary fellow. Han tok eksamen med høyeste karakter og studerte en kort periode ved London School of Economics. Han vendte tilbake til Singapore i 1949 for å arbeide som advokat på Laycock and Ong, John Laycocks advokatpraksis.

Tidlig politisk karriere – 1951 til 1959

Før People's Action Party

Lees første politiske erfaringer i Singapore var hans rolle som valgagent for sin sjef John Laycock, som var kandidat for det pro-britiske Progressive Party ved valgene til det lovstiftende råd i 1951. Lee innså imidlertid etter en tid at partiets fremtid ikke så lys ut, de det knapt kunne få massenes støtte, særlig ikke i den kinesiskspråklige arbeiderklassen. Dette var særlig viktig da Rendelkommisjonen i 1953 utvidet antallet stemmeberettigede kraftig.

Hans store gjennbrudd kom da han ble engasert som juridisk rådgiver til fagforeningene og studentforeningene. Dette gav Lee en ef forbindelse til den kinesiskspråklige arbeiderklasseverden.

Dannelsen av People's Action Party

Den 21. november 1954 dannet Lee sammen med en gruppe andre engelskutdannede middelklassemenn, som han selv beskrev som «ølsupende borgere», det sosialistiske partiet People's Action Party (PAP) i en opportun allianse med den prokommunistiske fagforeningsbevegelsen. Denne alliansen ble beskrevet som et arrangert ekteskap, ettersom den engelskutdennede gruppen trengte prokommunistenes støtte blant massene, mens kommunistene trengte en ikke-kommunistisk partiledelse som røykteppe ettersom Malayan Communist Party var forbudt. Deres felles mål var å agitere for selvstyre og få slutt på britisk kolonistyre. Stiftelseskonferansen fant sted i Victoria Memorial Hall med over 1 500 tilstede. Lee ble generalsekretær, et verv han beholdt til 1992, med unntak av en kort periode i 1957. UMNOs Tunku Abdul Rahman og MCAs Tan Cheng Lock var innbudt som gjester for å skjenke det nye partiet troverdighet.

I opposisjon

Lee var kandidat for og vant med stor margin i valgkretsen Tanjong Pagar i valget i 1955. Han ble leder for opposisjonen mot David Saul Marshalls Labour Front-ledede koalisjonsregjering. Han var også en av PAPs representanter ved de to konstitusjonelle diskusjoner som ble holdt i London om Singapores fremtidige status. Den første diskusjonen ble ledet av Marshall og den andre av Lim Yew Hock, Marshalls hardføre ettertredere.

I denne perioden ble Lee tvunget til å konkurrere med rivaler både innenfor og utenfor PAP. Mens Lee måtte holde seg på betryggende avstand fra sine prokommunistiske kolleger da de aktivt deltok i ofte voldsamme masseaksjoner for å underminere regjeringens autoritet, opprettholdt han konsekvent sin motstand mot den styrende koalisjonen, som han ofte anklaget for å være inkompetent og korrupt. Lees stilling innen PAP ble alvorlig truet i 1957 da prokommunister tok over ledelsespostene, etter en partikongress som partiets venstrefløyl hadde fylt med falske medlemmer.^[19]

Heldigvis for Lee og partiets moderate fløy beordret Lim Yew Hock en massearrestering av prokommunistene og Lee ble gjeninnsatt som generalsekretær.

Lee vant en ny og større seier i sin valgkrets i et kompletteringsvalg i 1957. Den kommunistiske trussel innen partiet var da for en tid fjernet, og Lee forberedte seg til det kommende valget. I denne perioden holdt Lee det første av en serie hemmelige møter med den underjordiske kommunistlederen Fong Chong Pik (eller Fang Chuang Pi).

Statsminister før selvstendigheten – 1959 til 1965

Selvstyreregjeringen – 1959 til 1963

I de nasjonale valgene den 1. juni 1959 vant PAP 43 av de 51 mandater i den lovgivende forsamlingen. Singapore fikk selvstyre med autonomi i alla statsanliggender utenom i forsvars- og utenrikspolitikken. Lee ble den første statsministeren i staten Singapore 3. juni 1959, da han tok over fra sjefsminister Lim Yew Hock.

Etter at Singapore hadde oppnådd selvstyre fra Storbritannia ble Lee stilt overfor mange problemer. Blant disse var utdannelse, boligmangel og arbeidsløshet. Som svar på boligproblemet opprettet Lee Housing and Development Board (HDB), et organ som påbegynte et massivt statlig boligbyggingsprogram for å avhjelpe boligmangelen.

Union med Malaysia og senere separasjon – 1963 til 1965

Etter at Malayas statsminister Tunku Abdul Rahman i 1961 foreslo dannelsen av en føderasjon som skulle omfatte Malaya, Singapore, Sabah, Sarawak og Brunei, begynte Lee å propagere for en forening med Malaysia for å slutt på det britiske kolonialstyret. En folkeavstemning ble holdt 1. september 1962, der 70% av velgerne stemte for hans forslag. Lee knyste så de prokommunistiske grupperingene som kraftig motsatte seg sammenslåelsen og som ble hevdet å være innblandet i samfunnsomstyrtende virksomhet.

Den 16. september 1963 ble Singapore en del av føderasjonen Malaysia. Unionen ble imidlertid kortvarig. Den malaysiske sentralregjeringen, som ble styrt av United Malays National Organisation (UMNO), ble urolig for Singapores kinesiske majoritet som inkorporert i staten og av at PAP kunne utgjøre en politisk utfordrer i Malaysia. Lee motsatte sig bumiputrapolitikken og benyttet Malaysian Solidarity Conventions slagord om et «malaysisk Malaysia!», en nasjon som tjener den malaysiske nasjonaliteten, i motsetning til den malayiske gruppen. Relasjonene mellom PAP og UMNO ble anstrengte. Visse innen UMNO ville at Lee skulle arresteres.

Rasemessig motiverte oppløp fulgte, som et på Muhammeds fødselsdag (21. juli 1964), nær Kallangs gassverk, der 23 personer døde og hundreatalt ble skadet da kinesere og malayer angrep hverandre. Flere oppløp brøt ut i september 1964 og både Tunku Abdul Rahman og Lee Kuan Yew gjorde offentlige fremtredender for å forsøka å roe ned situasjonen. Matvareprisene skjøt opp i denne perioden, på grunn av forstyrrelsene av transporter, noe som førte til ytterligere prøvelser.

Idet han var ute av stand til å til en løsning på krisen besluttet Malaysias statsminister Tunku Abdul Rahman å utelukke Singapore fra Malaysia. Han hevdet at han valgte å «skjære over alle bånd med en delstatsregjering som ikke viste noen lojalitet med sin sentralregjering». Lee Kuan Yew var pågående og forsøkte å utarbeide et kompromiss, men uten fremgang, og undertegnet en overenskomst om separasjon 7. august 1965. Overenskomsten tok opp Singapores relasjoner med Malaysia etter separasjonen, med målet at samarbeidet skulle fortsette på områder som handel og felles forsvar.

At unionen slo feil var et hardt slag for Lee, som anså at den var avgjørende for Singapores eksistens. I en tv-sendt pressekonferanse brøt han sammen følelsesmessig da han tilkjennegav separasjonen for folket.

Samme dag, 9. august 1965, vedtok Malaysias parlament resolusjonen som skar over Singapores bånd til Malaysia, og dermed skapte republikken Singapore. Singapores mangel på naturressurser, vanntilførsel som i stor grad var avhengig av Malaysia og en svært begrenset forsvarsevne var de fremste utfordringer som Lee og Singapores regjering stod overfor.

Statsminister etter selvstendigheten – 1965 til 1990

I sin biografi hevder Lee Kuan Yew at han sov dårlig og ble syk noen dager etter at Singapore var blitt selvstendig.

Ettersom Singapore aldri hadde hatt en dominerende kultur som innvandrere kunne tilpasse seg, eller noe felles språk, forsøkte Lee sammen med regjeringen og det styrende parti å skape en felles singaporeansk identitet på 1970- og 1980-tallet.

Lee og hans regjering la vekt på å opprettholde religiøs toleranse og rasemessig harmoni, og var beredt til å benytte lovmakt for å motarbeide enhver trussel som kunne fremprovosere etnisk og religiøst vold. For eksempel advarte Lee mot «ufølsom evangelisering», med tanke på kristen misjon rettet mot malayer. I 1974 rådet regjeringen Singapores bibelselskap til å slutte å utgi religiøst materiale på malayisk.^[20]

Politikk

Lee hadde tre hovedinteresser for sin administrasjon etter selvstendigheten: Nasjonal sikkerhet, økonomi og sosiale anliggender .

Nasjonal sikkerhet: Singapores var sårbar, da trusler kom fra mange hold, deriblant kommunistene, Indonesia og ekstremister fra UMNO som ville tvinge Singapore tilbake til Malaysia. Etter at Singapore var blitt medlem av FN søkte Lee raskt internasjonal anerkjennelse av landets selvstendighet. Han utropte en nøytralitets- og alliansefrihetspolitikk etter sveitsisk modell. Samtidig ga han Goh Keng Swee i oppdrag å bygge opp Singapores armé og etterspurte hjelp fra andre land for råd, trening og utstyr.

Da Storbritannia tilkjennegav at det aktet å trekke seg ut eller skjære ned på sine styrker i Singapore og Malaysia i 1967, innførte Lee i samarbeide med Goh verneplikt, noe som skapte en stor reservestyrke som kunne mobiliseres på kort varsel. I januar 1968 kjøpte Singapore franskproduserte AMX-13-panservogner og totalt 99 renoverte panservogner i 1972.

Senere kunne Singapore opprette sterke militære forbindelser med andre land i ASEAN og andre ikke-kommunistiske stater. Dette avhjalp delvis landets sikkerhet erter den britiske styrketilbaketrekning 31. oktober 1971.

Økonomiske spørsmål: Separasjonen fra Malaysia betød et permanent tap av et felles marked og et økonomisk innland. De økonomiske vansker ble forverret ytterligere av den britiske tilbaketrekning, som skulle eliminere over 50 000 arbeidsplasser. Skjønt Storbritannia trakk seg fra sin tidligere beslutning om å beholde sine baser til 1975, bestemte Lee seg for ikke å anstrenge forholdet mellom landene. Han overtalte den britiske statsminister Harold Wilson til å tillate at den omfattende militære infrastrukturen (inklusive skipsverft) ble sivil, i stedet for å ødelegge den i pakt med britisk lov.

Med råd fra Dr Albert Winsemius slo Lee inn på industrialisering. I 1961 opprettet han en myndighet for økonomisk utvikling, Singapore Economic Development Board, for å tiltrekke seg utenlandske investeringer. Singapore lokket med skattelettelser og tilgang til høyt utdannet, disiplinert og relativt billig arbeidskraft. Samtidig beholdt regjeringen sterk kontroll over økonomien, regulerte fordelingen av jord, arbeid og kapitalressurser. I balansen mellom arbeid og kapital, fagforeninger og arbeidsgivere, ble det innført en slags tredelt korporativisme for å gi stabilitet og vedvarende økonomisk vekst. Denne ordningen innebar forbedringer for arbeiderne og førte til en slutt på større streiker. Moderne infrastruktur, som flyplass, havn, veier og kommunikasjonsnett ble styrket gjennom statlig medvirkning. En myndighet ble opprettet for å fremme turisme, som med tiden skulle skape mange jobber i tjenestesektoren og bli en viktig inntektskilde.

Da Lee formulerte sin økonomiske politikk fikk han støtte fra sine ministre, særlig Goh Keng Swee og Hon Sui Sen. De klarte å redusere arbeidsløsheten fra 14 prosent i 1965 til 4,5 prosent 1973. Visse strukturelle problem har gjenstått, deriblant det omfattende utenlandske kapitaleierskap.

Offisielle språk: Lee gjorde engelsk til arbeidslivets språk og felles språk blant folkegruppene, mens han anerkjente malayisk, kinesisk og tamil som de andre tre offisielle språk. Alle statlige skoler har engelsk som undervisningsspråk, men har også timer for de såkalte morsmålene.

Lee motarbeidet bruk av ikke-mandarinske kinesiske språk (som hokkien, teochew og kantonesisk) ved å propagere for mandarinkinesisk som «morsmålet» for etniske kinesere for å skape et felles kommunikasjonsmiddel innen den kinesiske folkegruppen. I 1979 lanserte Lee den første «snakk mandarin»-kampanjen. Lee innstilte også alle tv-sendinger på andre kinesiske språk, med unntak for nyheter og operaer, for den eldre generasjonens skyld. Politikken fikk gjennomslag og rammet de ikke-mandarinske kinesiske språk, slik at mange unge kinesiske singaporeanere har vanskelig for å kommunisere med sine dialekttalende besteforeldre.

På 1970-tallet fikk de som tok eksamen fra det kinesiskspråklige Nanyanguniversitetet store problem med å få jobb på grunn av bristende engelskkunnskaper. Engelsk ble ofte krevet i arbeidslivet, særskilt i offentlig sektor. Lee iverksatte drastiske tiltak, og innlemmet Nanyanguniversitetet i det engelskspråklige University of Singapore. Den sammenslåtte institusjonen fikk navnet National University of Singapore. Tiltaket påvirket de kinesiskspråklige lektorene og professorene som nå ble tvunget til å undervise på engelsk. Det møtte også motstand fra visse kinesiske grupper som hadde bidratt til å bygge Nanyanguniversitetet og hadde sterke bindinger til skolen.

Regjeringens politikk: Likesom mange asiatiske land var Singapore ikke immunt mot korrupsjon. Lee så dette som en trussel, og innførte lover som gav myndigheten for korrupsjonsetterforskning, Corrupt Practices Investigation Bureau (CPIB), større makt til å foreta arrestasjoner, ransake, innkalle vitner og undersøke bankkontoer og skatteerklæringer for mistenkte personer og deres familier. Med Lees støtte fikk CPIB autorisasjon til om nødvendig å undersøke samtlige tjenestemenn eller ministre. Flere ministre ble senere tiltalte for korrupsjon.

Lee anså at ministrene burde bli godt betalt for å opprettholde en ren og ærlig regjering. I 1994 foreslo han at ministre, dommere og høyere tjenestemenns lønninger skulle kobles til lønnene for toppsjiktet i den private sektor, med argumentet at dette skulle bidra til å rekruttere og beholde talenter innen offentlig sektor.

Mot slutten av 1960-tallet, da han fryktet at Singapores voksende befolkning skulle bli en belastning for økonomien, startet Lee en kampanje for familieplanlegging. Foreldre ble oppfordret til å gjennomgå sterilisering etter sitt annet barn. Tredje og fjerde barn fikk lavere prioritet i utdannelsesvesenet og barnrike familier fikk færre økonomiske incentiver.

i 1983 satte Lee i gang «den store ekteskapsdebatten», der han oppmuntret singaporeanske menn å velge kvinner med høy utdannelse som hustruer. Han var urolig fordi et et stort antall utdannede kvinner var ugift. Visse deler av befolkningen, inklusive utdannede kvinner, ble opprørt over hans synspunkter. Det ble allikevel innrettet en kontaktformidlingsenhet, Social Development Unit (SDU), for å fremme omgang mellom mannlige og kvinnelige akademikere. Lee innførte også incitamenter for kvinnelige akademikere til å få tre eller fire barn. Dette innebar at man reverserte den svært fremgangsrike familieplanleggingskampanjen fra 1960- og 1970-tallet. Ved slutten av 1990-tallet hadde fødselstallene blitt så lave at Lees etterfølger Goh Chok Tong utvidet disse incitamenter til å gjelde alle gifte kvinner.

Relasjonene med Malaysia

Mahathir bin Mohamad

Mahathir bin Mohamad: Lee ønsket å forbedre relasjonene med Mahathir bin Mohamad, som var blitt visestatsminister i Malaysia. Da han visste at Mahathir stod for tur til å bli Malaysias neste statsminister, inviterte Lee ham (gjennom Singapores daværende president Devan Nair) til å besøke Singapore i 1978. Dette første og de senere besøk forbedret både de personlige og de diplomatiske relasjoner. Mahathir oppfordret Lee til å kutte sine koblinger til de kinesiske ledere av det malaysiske opposisjonspartiet Democratic Action Party. Til gjengeld lovet Mahathir å ikke engasjere seg for den malayiske folkegruppen i Singapore.

I desember 1981 endret Mahathir tidssonen for Malakkahalvøya for å få til en enhetlig tid for hele Malaysia, og Lee samtykket. Relasjonene med Mahathir ble forbedret senere i 1982.

I juni 1988 inngikk Lee og Mahathir en overenskomst i Kuala Lumpur om å bygge Lingguidammen i Johorelven.

Lee vendte seg mot Mahathir i 1989 da han aktet å flytte jernbanetollen fra Tanjong Pagar i sørlige Singapore til Woodlands ved slutten av veibanken, delvis på grunn av et økende antall tilfeller av narkotikasmugling inn i Singapore. Dette utløste motstand i Malaysia, ettersom en del av marken skulle tilbakeføres til Singapore når jernbanesporene ikke lenger ble benyttet. Som svar på dette autoriserte Mahathir Daim Zainuddin, daværende finansminister i Malaysia, til å fastlegge vilkårene.

Etter flere måneders forhandlinger oppnådde man en enighet som innebar samordnet utvikling av tre større områder i Tanjong Pagar, Kranji og Woodlands. Malaysia fikk en andel på seksti prosent og Singapore førti prosent. Overenskomsten ble undertegnet 27. november 1990, én dag før Lee fratrådte som statsminister.

Minister – 1990 til 2004

Erter å ha ledet PAP ved syv valgseiere gikk Lee av 28. november 1990 og overlot starsministerposten til Goh Chok Tong. Han var da den statsminister som hadde sittet lengst i verden.

Rekruttering og forberedelser av den andre generasjonens ledere hadde funnet sted så tidlig som på 1970-tallet. På 1980-tallet begynte Goh og de yngre lederne å innta viktige regjeringsposter. Straks før den offisielle overgangen ble alle andre ledere fra den første generasjonen («den gamle garde») pensjonert, blant annet Goh Keng Swee, S. Rajaratnam og Toh Chin Chye. Ettersom overgangen var nøye planlagt, vakte den ikke spesiell oppsikt i Singapore, selv om den var det første lederbyttet siden selvstendigheten.

Da Goh Chok Tong ble regjeringsjef forble Lee i kabinettet med en ikke-eksekutiv post som seniorminister og spilte en rolle som han beskrev som rådgivende. I offentligheten omtalte han Goh som «min statsminister».

Lee gikk senere av som generalsekretær for PAP, og ble etterfulgt av Goh Chok Tong i november 1992.

Lee avstod fra offisielle kontakter med alle ASEAN-regjeringer, inklusive Malaysia, for å ikke havne i konflikt med sin etterfølger Goh. Han spilte imidlertid en viktig rolle innen diplomatiet, som ved en overenskomst med Kina om utvikling av Suzhous industripark i Kina i 1994.

Ministermentor

Den 12. august 2004 gikk Goh Chok Tong av til fordel for Lees eldste sønn, Lee Hsien Loong. Goh ble seniorminister og Lee Kuan Yew fikk en ny kabinettpost som «Ministermentor».

Hva gjelder lovgivning om Lee uttalte at han «følelsesmessig og intellektuelt» var mot lykkespill. Han gjorde imidlertid ikke motstand mot sin sønns forslag om å tillate kasinoer i landet, og sa at kasinoene var noe som de nye lederne fikk ta stilling til.

Lee uttrykte sin uro over de synkende kunnskaper i standardkinesisk blant yngre singaporeanere. Han lanserte tv-programmet 华语 Cool! («Kinesisk - cool!»), i januar 2005, i et forsøk på å lokke unge seere til å lære seg mandarin.

I juni 2005 gav Lee ut boken Keeping My Mandarin Alive, der han beskriver sine anstrengelser gjennom årtier for å mestre standardkinesisk.

Valget i 2006

Ingen opposisjonspartier stilte kandidater i Lees valgkrets Tanjong Pagar.

Verdier og tro

Lee var en av de ledende talsmenn for asiatiske verdier, men hans tolkning av asiatiske verdier er omstridt. På 1980-tallet virket Lee i stor utstrekning for konfucianske og, i mindre utstrekning, buddhistiske dyder. Dette viste seg i hans besøk i kinesiske tempel.

Arv og memoarer

Arv

I de tre årtier da Lee var ved makten vokste Singapore fra å være et u-land til å bli et av de mest utviklede landene i verden, tross sin ringe befolkning, begrensede areal og mangel på naturressurser. Lee har ofte fremholdt at Singapores eneste ressurs er dets folk og det sterke arbeidsmoral. Han ble respektert av mange singaporere, fremfor alt den eldre generasjonen, som kunne husket hans lederskap under selvstendigheten og separasjonen fra Malaysia. Han har ofte fått æren for å ha vært arkitekten bak Singapores velstand, selv om ansvaret også ligger hos hans visestatsminister, doktor Goh Keng Swee, som hadde ansvar for økonomien.

Memoarer

Lee Kuan Yew har skrevet memoarer i to bind: The Singapore Story (ISBN 0-13-020803-5), med hans syn på Singapores historie frem til separasjonen fra Malaysia i1965, og From Third World to First: The Singapore Story (ISBN 0-06-019776-5), om Singapores følgende omvandling til en velstående nasjon.

Kontroverser

På den annen side har en del singaporere og utlendinger kritisert Lee for å være elitistisk og til og med autokratisk, og at den økonomiske velstsnd under Lee ble til på bekostning av mye politisk og sosial frihet.

Lee er blitt kritisert for å innføre visse harde metoder for å undertrykke politisk opposisjon og ytringsfrihet, som å forby offentlige demonstrasjoner uten uttrykkelig polititillatelse, innskrenkning av pressefrihet, bruk av siktelser for ærekrenkelser mot politiske motstandere, som Joshua Benjamin Jeyaretnam, Tang Liang Hong og Chee Soon Juan.

Referanser

1. The New York Times, «Lee Kuan Yew, Founding Father and First Premier of Singapore, Dies at 91», verkets språk engelsk, utgitt 22. mars 2015, besøkt 23. mars 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
2. Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 35828^{[Hentet fra Wikidata]}
3. The Peerage, The Peerage person ID p44393.htm#i443925^{[Hentet fra Wikidata]}
4. Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id lee-kuan-yew^{[Hentet fra Wikidata]}
5. The Guardian, TheGuardian.com, Philip Bowring, «Lee Kuan Yew obituary», arkiveringsdato 17. november 2016, arkiv-URL web.archive.org, verkets språk britisk-engelsk, utgitt 22. mars 2015, besøkt 22. januar 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
6. Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Ли Куан Ю, besøkt 28. september 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
7. Lianhe Zaobao, «新加坡建国总理李光耀逝世», arkiveringsdato 26. mai 2015, arkiv-URL web.archive.org, verkets språk forenklet kinesisk, utgitt 23. mars 2015, besøkt 22. januar 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
8. The Straits Times, Warren Fernandez, «Singapore's founding father Mr Lee Kuan Yew dies aged 91 at 3.18am on Monday», verkets språk engelsk, utgitt 23. mars 2015, besøkt 23. mars 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
9. The Peerage person ID p44393.htm#i443925, besøkt 7. august 2020^{[Hentet fra Wikidata]}
10. The Peerage^{[Hentet fra Wikidata]}
11. The New York Times, Nicholas Kristof, «PREMIER'S SON GETS POST IN SINGAPORE», verkets språk engelsk, utgitt 24. november 1986, besøkt 23. mars 2015^{[Hentet fra Wikidata]}
12. Folkerepublikken Kinas utdannelsesministerium, verkets språk kinesisk, www.moe.gov.cn, besøkt 11. april 2019^{[Hentet fra Wikidata]}
13. www.xinhuanet.com^{[Hentet fra Wikidata]}
14. MGIMO, «Honorary Doctorates», arkiveringsdato 29. juni 2019, arkiv-URL web.archive.org, verkets språk engelsk, besøkt 29. juni 2019^{[Hentet fra Wikidata]}
15. www.atlanticcouncil.org^{[Hentet fra Wikidata]}
16. «Singapore's Lee Kuan Yew dies at 91» Arkivert 23. mars 2015 hos Wayback Machine., BBC News, 22. mars 2015. Lest 22. mars 2015.
17. Ooi, Jeff (2005). "Perils of the sitting duck" Arkivert 25. november 2005 hos Wayback Machine.. Lest 6. november 2005
18. Pillai, M.G.G. (Nov. 1, 2005). "Did Lee Kuan Yew want Singapore ejected from Malaysia?" Arkivert 4. juni 2006 hos Wayback Machine.. Malaysia Today
19. Mauzy, Diane K. and R.S. Milne (2002): Singapore Politics Under the People's Action Party. Routledge ISBN 0-415-24653-9.
20. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 19. mars 2005. Besøkt 19. mars 2005.

Litteratur

• Barr, Michael D. 2000. Lee Kuan Yew: The Beliefs Behind the Man. Washington D.C.: Georgetown University Press.
• Josey, Alex. 1980. Lee Kuan Yew – The Crucial Years. Singapore and Kuala Lumpur: Times Books International.
• Kwang, Han Fook, Warren Fernandez and Sumiko Tan. 1998. Lee Kuan Yew: The Man and His Ideas. Singapore: Singapore Press Holdings.
• Minchin, James. 1986. No Man is an Island. A Study of Singapore’s Lee Kuan Yew. Sydney: Allen & Unwin.