Kratinos

Kratinos (gresk: Κράτινος, født ca. 520 f.Kr., død etter 423 f.Kr.) var en athensk komedieforfatter som skrev innenfor tradisjonen av den gamle komedie. Han er delvis sammenfallende i tid med Aristofanes, og hadde et rykte om å være enda skarpere og mer frimodig enn sin yngre kollega, «hvilket ikke sier så lite».^[1] Han tilhører de såkalte «tapte poeter» i Athens drama, og hadde en grunnleggende påvirkning på komedien som sjanger, også på Aristofanes. Til tross for at kun få fragmenter er bevart fra hans forfatterskap, og ettertiden har plassert ham i skyggen av Aristofanes, synes han å ha skapt en poetisk personlighet innfor den performative tradisjon av rivalisering komedieforfatterne imellom.

Kratinos Κράτινος
Født		ca. 520 f.Kr. Athen
Død		etter 423 f.Kr.
Beskjeftigelse		Dramatiker, dikter
Nasjonalitet		Gresk
Språk		Gresk
Periode		Den gamle komedie

Det er mulig at han var i slekt med Kratinos den yngre, også en komisk poet og samtidig med Platon, men det er ikke bevist. Det er også mulig at flere fragmenter som er tilskrevet Kratinos i virkeligheten ble skrevet av Kratinos den yngre.

Liv og virke

Kratinos ble i antikken kanonisert ved siden av Evpolis og Aristofanes som den ene i en triade av de fremste diktere av den gamle komedie. Kratinos er hyppig referert i skuespillene til Aristofanes og hva den yngre dikteren sier om ham antyder at hans posisjon på 400-tallet f.Kr. som en meget suksessfull komedieforfatter som nøt stor popularitet hos sitt publikum.^[2] Det sammenfaller godt med det faktum at han hadde ni seirer i komedietevlinger (tre i Lenaia og seks i byfestivalen Dionysia), det høyeste antallet for en dikter innenfor den gamle komedie.^[2][3] første gangen på midt på til sent på 450-tallet f.Kr.^[4] og tre ganger ved festivalen Lenaia, første gangen antagelig tidlig på 430-tallet f.Kr.^[5] Han stilte fortsatt i komedietevlinger i 423 f.Kr. da hans Pytine («Vinflasken») fikk førsteprisen i byfestivalen Dionysia. Han døde kort tid etter i høy alder, hele 97 år gammel.

Lite er kjent om Kratinos’ personlige liv. Hans far het Kallimedes. Han var en av ti taksiarker i Athen, en form for underoffiser i hæren, underlagt øverstkommanderende, strategos. Det bysantinske oppslagsverket Suda formidlet en rekke anklager mot Kratinos: han ble anklaget for feighet, for umoral og drukkenskap. Det er liten grunn til å tro at disse anklagene innebar riktighet. Ingen andre forfattere, inkludert Aristofanes, har nevnt disse anklagene, unntatt den siste, at Kratinos var en drukkenbolt.

Virkeligheten er likevel mer tvisynt da det er påvist at Kratinos selv konstruerte en selvbiografi for teaterscenen for å sikre seg et forsprang på komedieforfattere. Denne personlighetstråden kan bli sporet via anapester i Aristofanes' Ridderne (424 f.Kr.) hvor Kratinos ble framstilt som en fyllik og en tilstand av kreativt og mentalt forfall.^[2] I Dionysia året etter satte Kranios opp sin komedie Pytine hvor han på berømt vis spilte opp mot Aristofanes' spott ved å framstille en «Kranios», en dikter som var gift med fru Komedia og hun klagde på ham, dikteren, for at han ikke holder seg til henne lenger, men til den sjusken Methe (drukkenskapen) og den forførende ynglingen Vin. Deretter forsvarer den anklagende seg selv og vinguden og hans tilhengere med at den som drikker vann aldri utretter noe som duger. Athenerne moret seg storlig over stykket og det prisen foran Aristofanes' Skyene. Men det ble også Kratinos siste stykke.^[1]

Kratinos’ karikatur av seg selv som en fyllik var ikke bare et svar på Aristofanes, men en fortsettelse av egen fiktive presentasjon av seg selv fra tidligere skuespill. Det kan antagelig forstås som klimakset i en dialog i sammenheng med rivaliseringen med andre komiske forfattere og som hadde sitt opphav i hans egne påstander om sin kunst i tidligere drama.^[2] Kratinos utsvevende drikking var Aristofanes' komiske overdrivelse og forvrengning av sin rivals «dionysiske poetikk». Kratinos hadde selv fremmet en personlighet som en «dionysisk poet» ved at han fant inspirasjon i rusen. En indikasjon på dette er at Kratinos benyttet kontrasten mellom å drikke vann og drikke vin i sin egen presentasjon (se fragment 203).^[2]

Uttalelsen om rusen som en inspirasjonskilde må sees i sammenheng med den gamle komedie i Athen, og dens blomstringstid i siste halvdel av 400-tallet og begynnelsen av 300-tallet f.Kr. Komedie har som tragedien ordet «sang» som siste ledd i ordet, og det første leddet, komos, var betegnelsen på det løsslupne, ekstatiske folkeopptoget som fulgte et drikkelag, særlig i forbindelsen med Dionysosfeiringen. I dette laget var vanlig bluferdighet og grensesetting midlertidig lagt til side. Både seksuelle temaer og annen grenseovertredelser preget den gamle komedien, som utfall mot bestemte personer, gjerne i form av en kappestrid, agon. Polemikken har en åpenbar plass i komedien i den såkalte parabasen.^[6]

Verker og ettermæle

Kratinos ble vurdert som en av de tre store mestre av den gamle komedie i Athen (de andre to var Aristofanes og Evpolis), skjønt hans poesi er flere ganger blitt beskrevet som relativt uten ynde, grov og primitiv, hvilket kan være like mye en vurdering av innholdet som dens poetiske framstilling. Kratinos’ stil har blitt sammenlignet med Aiskhylos. Han synes å ha vært glad i luftig uttrykksmåter og dristige figurer, og var mest heldig i de lyriske delene av sine stykker. Hans kor hadde de populære festsangene i sin tid. I henhold til en noe tvilsom kilde, og ikke fra Aristoteles, økte Kratinos antallet skuespillere i komedien fra to til tre.

Kratinos fortsatte å bli lest og studert i de hellenistiske og tidlig romerske perioder. Quintus Horatius Flaccus uttrykte at han likte den satiriske kraften hos Kratinos. Horatius henviste også til en annen faktor av hans berømmelse, berusede poeter, for å kunne plassere seg selv blant poesiens inspirerte «vindrikkere». Aulus Persius Flaccus refererte til Kratinos som «modig», antagelig en hentydning til bruken av hån og skjellsord i den gamle komedie.^[2]

Kratinos skrev 21 komedier, hvorav 514 fragmenter av hans tekster har overlevd. Hans mest kjente stykke er Pytine. Hans karriere begynte på 450-tallet f.Kr., en blomstringstid for teateret i Athen, men hans karriere utviklet seg i tiden før Aristofanes som ble hans arving. Den kortvarige tiden hvor virket sammen førte til et fascinerende tilfelle av intertekstuelle dialog mellom de to dikterne som strakte seg over flere år. Mens man har bevart komplette tekster fra Aristofanes, er det kun fragmenter etter Kratinos, og det er derfor vanskelig å ikke vurdere ham i lyset av sin etterfølger.^[2]

Pytine var Kratinos' mest kjente stykke. En grammatiker beskrev bakgrunnen for stykket som følgende: I 424 f.Kr. satte Aristofanes opp sitt stykke Ridderne hvor han beskrev Kratinos som «en tåpelig gammel mann, vandrende rundt med sin visne krans, og så fullstendig oversett av sine tidligere beundrere at han ikke kunne slukke tørsten som han holdt på å gå til grunne av».^[7][8] Ikke lenge etter Ridderne kom Kratinos med Pytine som ble satt opp i 423 f.Kr., og som beseiret Konnos av Ameipsias og Skyene av Aristofanes som ble satt opp samtidig.^[9]

Bibliografi

I Grenfell & Hunts Oxyrhynchus Papyri, iv. (1904), dokumenterer nye fragmenter som ble avdekket i den egyptiske byen Oxyrhynchus, blant dem et skuespill av Kratinos: Dionysaleksandros. Det vil si Dionysos i rollen som Paris (Aleksandros var et annet navn på Paris), rettet mot den framstående athenske statsmannen Perikles, og dets sammendrag avslører noe av dens vittigheter og poeng (se litteratur). Andre av hans skuespill var:

• Archilochoi («Arkhilokhosene») (ca. 448 f.Kr.)
• Boukoloi («Krøtterflokken»)
• Bousiris («Busiris»)
• Deliades («Kvinnene fra Delos»)
• Dedaskaliai («Prøvene»)
• Drapetides («Kvinnelige rømlinger»)
• Empipramenoi («Menn i brann») eller Idaioi («Idaierne»)
• Euneidai («Euneos' barn»)
• Thrattai («Kvinner fra Trakia»)
• Kleoboulinai («Kleobulinerne»)
• Lakones («Lakonierne»)
• Malthakoi («De myke»)
• Nemesis («Nemesis»)
• Nomoi («Lovene»)
• Odysseis («Odyssevs'ene»)
• Panoptai («Alleseerne»)
• Ploutoi («Raseriets gud»)
• Pylaia («Møtet ved Pylae»)
• Satyroi («Satyrene»), vant andreprisen ved Lenaia i 424 f.Kr.
• Seriphioi («Menn fra Serifos»)
• Trophonios («Trofonios»)
• Keimazomenoi («De skipsforliste»), vant andreprisen ved Lenaia i 425 f.Kr.
• Keirones («Kironene»)
• Horai («Timene»)

Referanser

1. Beyer, Edvard et al (1971): Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500, Oslo, s. 347
2. Bakola, Emmanuela (2009): Cratinus and the Art of Comedy, Oxford University Press
3. Segal, Erich (2003): The Death of Comedy, Harvard University Press, sammendrag, s. 37
4. IG II2 2325. 50; jf. Millis, Benjamin; Olson, Douglas (2012): Inscriptional Records for the Dramatic Festivals in Athens: IG II2 2318–2325 and Related Texts, BRILL
5. IG II2 2325. 121; rett før Ferekrates og Hermippos
6. Beyer, Edvard et al (1971): Verdenslitteraturhistorie, bind I, Oldtiden inntil år 500, Oslo, s. 344
7. Oversatt fra «Cratinus» i Smith, William: A Dictionary of Greek and Roman biography and mythology
8. Aristofanes: ad Equit. 526-536: «Next, remembering Cratinus, who formerly having flowed with a full stream of praise used to flow through the level plains, and carrying away from their places, used to bear away the oaks and the plane-trees, and his enemies by the roots. And it was not permitted to sing any thing at a banquet except «Oh fig-sandaled Doro,» and «builders of ingenious songs;» so much did he flourish. But now, when you see him in his dotage, you do not pity him, since the pegs fall out, and the tone is no longer there, and the harmony is dissonant. But old as he is, he wanders about like Connas, having, it is true, a withered chaplet, but dying with thirst ; who ought to drink in the Prytaneum on account of his former victories...»
9. Aristofanes: ad Equit. 528: «After Cratinus had heard these things (the taunts by Aristophanes), he wrote the Pytine, to show, that he did not blather about these things, which speak ill of Aristophanes, just like the things, which speak ill of Eupolis.»

Litteratur

• Bakola, Emmanuela (2005): «Old Comedy Disguised as Satyr Play: A New Reading of Cratinus' «Dionysalexandros» (P. Oxy. 663)» i: Zeitschrift für Papyrologie und Epigraphik, Bd. 154, s. 46-58
• Bakola, Emmanuela (2010): Cratinus and the Art of Comedy, Oxford University Press

Eksterne lenker

• «Cratinus», Theatre History

Portal: Antikkens Hellas