Konsesjonsloven

Lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) mv. av 28. november 2003 trådte i kraft 1. januar 2004. Loven regulerer og kontrollerer omsetningen av fast eiendom.

Konsesjonsloven
Type		lov
Virkeområde		Norge
I kraft		1. januar 2004
Nettside		lovdata.no

Konsesjons- og boplikt

Lovens § 2 sier at alle erverv av fast eiendom trenger konsesjon fra Kongen, eller kommunen hvis Kongens myndighet er delegert. Det er imidlertid gjort unntak fra konsesjonsplikten i en rekke av lovens bestemmelser.

Etter lovendring i 2009^[1] kan boplikten etter lovens § 5 andre ledd pålegges hvis en eiendom oppfyller reglene for odelsjord eller det gjelder en eiendom under oppføring med sikte på boligformål. Boplikt kan også pålegges som vilkår etter § 11.

Søknaden om konsesjon skal sendes på fastsatt skjema, og behandles av kommunen. Det skal betales gebyr for behandling av søknad om konsesjon.^[2] Konsesjonstillatelsen skal sendes sammen med hjemmelsdokumentet (skjøtet) til tinglysing.

Kommunen og Fylkesmannen skal føre kontroll med at vilkårene som måtte bli satt i en konsesjonstillatelse blir overholdt.

Loven er en videreføring av tidligere lover. Den forrige var vedtatt i 1974. Verken loven av 1974 eller tidligere lover tok hensyn til at statens syn på eiendomsforholdene i Finnmark var radikalt forskjellig fra landet ellers. I korthet hevdet staten at umatrikulert grunn dvs grunn som ingen gjorde krav på, tilhørte staten. I Finnmark var det ingen matrikkel, men staten la likevel samme syn til grunn her dvs at staten hevdet at all grunn som ikke var solgt av staten var i statlig eie. Konsekvensen av denne synet var at det reelt sett ikke var behov for noen konsesjonslov i Finnmark. Dette ble tatt opp av Administrasjonsdepartementet som ledd i arbeidet med regelreform/regelforenkling og regjeringen besluttet i konferanse den 25.8..1989 bl.a. "... å foreta endringer med hensyn til hvilke eiendommer som trenger offentlig tillatelse for å kunne erverves og tinglyses. Regjeringen besluttet at konsesjonsplikten i medhold av lov 31.mai 1974 nr 19 om konsesjon for erverv av fast eiendom skulle avvikles for Finnmark med unntak for landbrukseiendommer i aktiv drift og me et dyrket areal over 10 daa." ... Regjeringen besluttet dessuten "... at Landbruksdepartementet og Forbruker- og administrasjonsdepartementet skulle igangsette en undersøkelse av mulige administrative og andre konsekvenser av å heve grensen for konsesjonsfrie erverv til 50 daa." Det ble oppnevnt et utvalg under ledelse av Brynjar Mørkved, Administrasjonsdepartementet. Andre deltakere var Landbruksdepartementet, fylkesmannen i Finnmark og Finnmark jordsalgskontor.

Rapporten ble lagt fram i juli 1993 og det foretas der en grundig gjennomgang av de spesielle forholdene som gjorde seg gjeldende for Finnmark. På grunnlag av rapporten foretok landbruksdepartementet foreslåtte forskriftsendringer ved å heve konsesjonsfrie areal.

Etter denne tid ble det igangsatt omfattende utredning av eiendomsforholdene i Finnmark og det ledet fram til opprettelsen av Finnmarkseiendommen (Fefo).

Unntak fra konsesjonsplikten

Det er fastsatt flere unntak fra konsesjonsplikten i loven. Dette gjelder blant annet:

• Overdragelser til eierens ektefelle, barn eller foreldre (§ 5)
• Overdragelse av bebygde eiendommer under 100 dekar og der dyrket mark utgør mindre enn 35 dekar (§ 4)
• Overdragelse av ubebygde enkelttomter under 2 dekar (§ 4)

Dersom overdragelsen er konsesjonsfri, skal det sammen med hjemmelsdokumentet innleveres en egenerklæring om konsesjonsfrihet til tinglysingsmyndigheten.^[3]

Innskjerping av loven ved vedtekt

I henhold til lovens § 7, kan en kommune vedta å innskjerpe loven, slik at det innføres boplikt på all bebygd eiendom som «er eller har vært i bruk som helårsbolig». Det samme gjelder eiendommer i områder som i reguleringsplan etter plan- og bygningsloven er regulert til boligformål.

Etter denne regelen er det ikke nødvendig at eieren selv bruker eiendommen til helårsbolig. Han kan leie den ut til beboelse slik av at den er bebodd minst 50% av nettene. Dersom overdragelsen gjelder eiendom som går inn under denne regelen, skal det sammen med hjemmelsdokumentet innsendes en egen type egenerklæring, der eieren forplikter av eiendommen er bebodd minst 50 prosent av nettene.

Omtrent 50 av landets kommuner har innført en slik innskjerping av loven.^[4] Kommunen skal føre kontroll med at boplikten overholdes. Dersom boplikten misligholdes, kan kommune kreve eiendommen solgt etter reglene om tvangssalg.

Kritikk av loven

I to store undersøkelser utført av blant andre professor Normann Aanesland ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (tidligere Norges landbrukshøyskole) blir det konkludert med at boplikten virker mot sin hensikt.^{[trenger referanse]}

Referanser

1. Se Rundskriv M-2/2009 – Konsesjon og boplikt
2. Forskrift 12.14.2012 nr. 1336 om gebyr for behandling av konsesjons- og delingssaker
3. Forskrift 08.12.2003 nr. 1434 om konsesjonsfrihet for visse erverv av fast eiendom, egenerklæring ved konsesjonsfrihet og om fulldyrket jord kapittel 2
4. Kommunale forskrifter etter konsesjonslova § 7. Arkivert 16. desember 2017 hos Wayback Machine. Landbruksdirektoratet.no

Autoritetsdata