japansk musiker og komponist From Wikipedia, the free encyclopedia
Kitarō (喜多郎) (født Masanori Takahashi (高橋 正 則) 4. februar 1953) er en japansk komponist, keyboardist, gitarist, fløytist, plateprodusent og arrangør kjent for sin elektronisk-instrumentale musikk og for bruk av japansk fløyte, Shakuhachi. Kitarō er ofte assosiert med new age-musikk og betraktet som en av de mest fremtredende musikere innen denne sjangeren[2]. Han vant en Grammy-pris for beste New Age-album Thinking of You (1999), og har rekorden på 16 nominasjoner i samme kategori. I tillegg har han vunnet en Golden Globe Award for Heaven & Earth (1993).[3]
| Kitarō | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 高橋 正則 4. feb. 1953[1]  (71 år)Toyohashi (Japan) | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, arrangør, plateprodusent, musiker, filmmusikkomponist, keyboardist, gitarist | ||
| Utdannet ved | Toyohashi Commercial High School | ||
| Nasjonalitet | Japan | ||
| Utmerkelser | Grammy Award for Best New Age Album (2001) (for verk: Thinking of You) Golden Globe Award for Best Original Score (1994) (for verk: Mellom himmel og jord) Golden Horse Award for Best Original Film Score (1997) (for verk: The Soong Sisters) | ||
| Opphav | Japan | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | New Age-musikk, ambient, electronica | ||
| Instrument | Keyboard, synthesizer | ||
| Aktive år | 1975– | ||
| Plateselskap | Domo Records | ||
| Nettsted | https://www.domomusicgroup.com/kitaro/ | ||
| IMDb | IMDb | ||
Masanori Takahashi ble født i Toyohashi, Aichi, Japan, og er en praktiserende buddhist, han ble født i en familie av shinto-buddhistiske bønder. Etter endt utdannelse var foreldrene først imot ideen om at sønnen deres skulle jobbe som musiker.
Som ung spilte Kitarō først elektrisk gitar, og så lærte han seg å spille trommer og bass. Han var medlem av et band som spilte amerikansk rythm & blues-covers av blant annet Otis Redding og The Beatles.[2] [4] Senere flyttet han til Tokyo for å bli en del av musikkmiljøet der. Det var der han oppdaget synthesizeren. Hans første synthesizer var analog, og han husker at han "bare elsket den analoge lyden som den laget, sammenlignet med dagens digitale lyd". Tidlig på 1970-tallet skiftet han helt til keyboard og ble med i det japanske progressive rockbandet Far East Family Band som spilte inn fire album. Mens han var i Europa i 1975, møtte han det tyske elektronisk musikk-miljøet og det tidligere Tangerine Dream-medlemmet Klaus Schulze. Schulze produserte to album for bandet og ga Kitarō noen tips for å programmere synthesizere.[2] I 1976 forlot Kitarō Far East Family Band og reiste gjennom Asia (Kina, Laos, Thailand, India).[5]
Tilbake i Japan startet Kitarō sin solokarriere i 1977. De to første albumene Ten Kai og Daichi ble gitt ut i 1978 og 1979. Han fremførte sin første symfoniske konsert i Small Hall i Kosei Nenkin Kaikan i Shinjuku, Tokyo.[5]
The Silk Road: The Rise And Fall Of Civilizations er en NHK Tokushus dokumentarserie som først ble sendt 7. april 1980, med oppfølgere som er blitt sendt over en tiårsperiode. Det tok totalt 17 år fra starten til fullførelsen av det mange anser som et landemerke i Japans TV-historie. Programmets intensjon var å belyse hvordan det gamle Japan ble påvirket av silkeveien. Dokumentaren ble fortalt av Ishizaka Koji med musikk komponert av Kitarō. Kan var opptatt av at musikken skulle sendes i stereo og insisterte på det. Musikken ble komponert hovedsakelig med Minimoog, Minikorg 700 og Maxikorg DV800. Partiturene fikk en Galaxy Award, og seriens musikk solgte millioner av eksemplarer. Suksessen fra programmet førte til at Kitarō fikk mye internasjonal oppmerksomhet.[5]
I 1984 startet Kitarō en "Live in Asia"-turne. På turnen ble han tvunget til å avbryte en opptreden i Singapore fordi han hadde langt hår, på den tiden hadde landet en policy som forbød det.
Han inngikk en verdensomspennende distribusjonsavtale med Geffen Records[4] i 1985–1986. Dette inkluderte en gjenutgivelse av seks tidligere album med tittelen Ten Kai (Astral Voyage), Daichi (Full Moon Story), Millennia, India, Silver Cloud og Live in Asia (Asia), og i tillegg et nytt album Towards the West. På grunn av hans kombinasjon av elektroniske og akustiske lyder, myk musikk og gjentatte temaer som lignet på New-age musikken i USA og Europa, ble musikken hans stemplet som "New-age"[4]. Imidlertid er han ikke komfortabel med begrepet, men han har sagt: "Om folk sier at musikken min er new age eller ikke, det er OK for meg, jeg skal fortsetter å kalle det Kitarōs musikk ".[6] I musikken merkes hans livssyn, studier av filosofi og ansvar for å skape musikk som har god innflytelse på samfunnet.[4]
I 1987 samarbeidet han med Mickey Hart fra the Grateful Dead på albumet The Light of the Spirit (som solgte to millioner eksemplarer) og i 1992 samarbeidet han med Jon Anderson fra Yes på albumet Dream. I 1988 steg albumsalget over hele verden til 10 millioner etter en vellykket turné i USA. Han ble nominert tre ganger til Grammy Award for beste New Age-album i løpet av sin periode hos Geffen Records. I 1990 ble studioalbumet Kojiki gitt ut, det var inspirert av det japanske 8. århundres krønike Kojiki, albumet nådde nummer 159 på Billboard 200 og nummer en på Billboard New Age-albumlisten.[3] Hans musikk til filmen Heaven & Earth (1993) vant Golden Globe Award for beste originale filmmusikk. Kitarō produserte også et album Scenes (1992), gitt ut av Shrapnel Records, med den tidligere Megadeth-gitaristen Marty Friedman.[2][6][5]
I 1994 gikk han til Domo Records, hvor han ga ut den Grammy-nominerte Mandala. Kitarō ga ut livealbumet An Enchanted Evening (1995), studioalbumene Gaia-Onbashira (1998) og Ancient (2001) som alle ble Grammy-nominerte. I 1999 vant Thinking of You Grammy for beste New Age-album. Kitarō og filmmusikkalbumet The Soong Sisters (2000) fikk Best Original Music Award fra Hong Kong Film Award (1998), samt Taiwan Golden Horse Film Festival and Award (1997).[3][5]
Kitarō begynte å spille inn Sacred Journey of Ku-Kai (2003), en serie med inspirasjonsalbum med fredstema av Shikoku Henro Pilgrimage og reisen til Kūkai for mer enn 1100 år siden. De første tre av fem albumene i serien kom i 2003, 2005 og 2007. Hvert spor på albumene inneholder partier fra eldgamle japanske tempelklokker (Peace Bells) fra 88 hellige templer på øya Shikoku, Japan.[5]
.JPG)
I 2007 komponerte Kitarō musikken til Impression West Lake, en storstilt opera regissert av den anerkjente, kinesiske filmregissøren Zhang Yimou. Operaen gjenspeiler Hangzhous historie og kultur gjennom musikk og dans. Ved hjelp av moderne teknologi er scenen 75 centimeter under vannoverflaten om dagen for ikke å påvirke landskapet og båtaktivitetene. Om kvelden er scenen noen centimeter under vannflaten, slik at skuespillere kan opptre i et vannspeil som sammen med lys og farger skaper stemningen. Det en timelange arrangementet hadde åpning om kvelden mars 2007. I 2009 ga Domo Records ut den originale musikken fra operaen på albumet Impressions of the West Lake, det ble nominert til Grammy i kategorien Best New Age Album.[7]
I 2011 kom det fjerde albumet i serien Sacred Journey of Ku-Kai . Kitarōs studioalbum Final Call, som er en hyllest til naturen, ble utgitt i september 2013. Et år senere, i september 2014, ble hans live-album Symphony Live in Istanbul utgitt. Det ble spilt inn på Halic Congress Center i Istanbul, Tyrkia under Kitarōs Symphonic World Tour hvor han hadde utvidet den vanlige gruppen med musikere, med et kammerorkester med 38 medlemmer. Både Final Call og Symphony Live i Istanbul ble nominert til Beste New Age-album, og ble Kitarōs 15. og 16. Grammy Award-nominasjon i karrieren. I 2017 kom det femte og til nå siste albumet i serien Sacred Journey of Ku-Kai .[5]
Fra 1983 til 1990 var Kitarō gift med Yuki Taoka, datter av Kazuo Taoka som var en av de mest fremtredende innen japansk organisert kriminalitet, "The Japanese Godfather". De har en sønn. Tidlig på 1990-tallet flyttet han fra Japan til USA. På midten av 1990-tallet giftet han seg med Keiko Matsubara, en musiker som spilte på flere av albumene hans. Sammen med Keikos sønn bodde paret i Ward, Colorado, på en 72 hektar stor eiendom, hvor han komponerte i sitt 230 m² store hjemmestudio "Mochi House" (det er stort nok til å romme et orkester med 70 medlemer). Rundt 2005 flyttet de til Sebastopol, California.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
