Kūkai

Kūkai (空海, født 27. juli 774 i Zentsūji, Kagawa, Sanukiprovinsen, Japan, død 22. april 835 på Kōyafjellet, Japan) var en buddhistisk munk, tjenestemann, intellektuell, poet og kunstner i Heian-tidens Japan. Han er posthumt kjent under navnet Kōbō-Daishi (弘法大師), «stormesteren som utbredte buddhismen».

Kūkai
Født		佐伯眞魚 27. juli 774 Tado district Zentsū-ji (Sanukiprovinsen)[1] Kaigan-ji[2]
Død		22. apr. 835 (60 år) Kōyafjellet
Beskjeftigelse		Leksikograf, lingvist, lyriker, kalligraf, bhikkhu, filosof
Far		Saeki no Tagimi
Mor		Tamayorigozen
Søsken		Shinga Saeki no Suzukimaro
Nasjonalitet		Japan
Gravlagt		Okunoin (tema for: Nyūjō)
Kūkai på Commons

Statue av Kūkai i Sangyo-an, Tonosho, prefekturet Kagawa, Japan.

I 807 grunnla han den esoteriske skolen shingon-shū (真言宗) eller «det sanne ord». Dette er Japans avlegger av vajrayāna eller tantrisk buddhisme. Tilhengere omtaler ham ofte med ærestitler som O-Daishi-sama (お大師様), «den ærede store lærer» og Henjō-Kongō (遍照金剛), «vairocanadiamanten».^{[trenger referanse]}

Kūkai var kalligraf. Han tillegges oppfinnelsen av kana, skriften som i kombinasjon med kinesiske tegn (kanji) brukes til å skrive det japanske språket.^{[trenger referanse]} Ifølge tradisjonen skrev han det japanske diktet Iroha, men dette er ikke attestert.^{[trenger referanse]}

Hans religiøse skrifter teller omkring 50 verk om tantrisk buddhisme, hvorav flere er oversatt til engelsk.

Referanser

1. www.zentsuji.com^{[Hentet fra Wikidata]}
2. kaiganji.jp^{[Hentet fra Wikidata]}

Litteratur

• BDK English Tripitaka, Book 98 (2004). Shingon Texts. Numata Center for Buddhist Translation & Research, mars 2004. ISBN 978-1886439245.
• Hakeda, Yoshito S. (1972). Kukai: Major Works. Columbia University Press, 15. oktober 1972. ISBN 978-0231059336.

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.