Kaptein Archibald Haddock (fransk tittel Capitaine Archibald Haddock) er en figur i tegneserien om Tintin, tegnet og skrevet av belgieren Hergé (1907–1983). I tv-serien fra 1990-tallet er det Harald Mæle som har kapteinens stemme, mens det i spillefilmen På eventyr med Tintin: Enhjørningens hemmelighet fra 2011 er Paul Ottar Haga som gir sin stemme til Haddock.
Kaptein Haddock er Tintins beste venn og er en sjøkaptein som første gang ble introdusert i Tintin-albumet Krabben med de gyldne klør (1941). Kaptein Haddock ble opprinnelig beskrevet som en svak og notorisk alkoholisert figur, men i de påfølgende albumene ble han stadig mer respektabel og heroisk, spesielt i albumet Tintin i Tibet hvor han edruelig vil ofre sitt eget liv for å redde Tintin. Når kaptein Haddock blir introdusert er han kaptein på skipet Caraboudjan, og i de følgende albumene Den mystiske stjerne på et annet skip, men etter skattejakten i Rackham den rødes skatt – som ender med at han blir en rik mann – er han øyensynlig pensjonert. Hans enkle menneskelighet og sarkasmer opptrer som en motsetning til Tintins ofte usannsynlige heltemot, og han er ofte rask med en tørr kommentar når Tintin blir for idealistisk.
Frem til kaptein Haddock ble introdusert opptrådte støttefigurer til og fra i Tintin-albumene, og hovedsakelig i bakgrunnen, benyttet mer for å føre fortellingen videre enn for å utvikles til faste figurer (med et mulig unntak i Dupond og Dupont, som helt fra Faraos sigarer ofte spilte rollen som de komiske innslagene). Men Hergé innså at kaptein Haddocks mangefasetterte personlighet hadde stort potensial, og figuren ble etablert som et permanent medlem av serien. Dette gikk på bekostning av rollen til Tintins trofaste hund Terry, som med enkelte unntak ble redusert til å akkompagnere og kommentere handlingen.
Haddocks personlighetstrekk vokste hurtig fra den spede begynnelsen. I hans innledende eventyr er han bortimot like farlig for Tintin som skurkene i fortellingen. Han viser seg som bråsint, gir fra seg følelsesmessige kraftuttrykk og blir rasende for den minste ting. Derimot viser han seg snart for å ha en vennlig sjel og er åpen for endringer, og mot slutten av eventyret har Tintin klart å reformere alkoholikeren og vunnet en trofast følgesvenn, skjønt fortsatt med et til dels kolerisk lynne.
Til tross for fiskeassosiasjonene er det blitt foreslått at Hergé baserte Haddock på ulike historiske skikkelser med dette navnet. Faktisk finnes det flere engelske sjøfolk ved navn Haddock som har tjenestegjort i den engelske marine på 1600-tallet, blant annet admiral Richard Haddock som deltok i slaget ved Sole Bay.[1]
Haddock er det engelske navnet på en fisk: hyse eller kolje. Hergé har selv sagt at navnet ble foreslått av hans hustru da hun over en fiskemiddag kommenterte at «hyse (= haddock) var en sørgelig fisk». Hergé benyttet deretter dette ordet for kapteinen som nettopp hadde dukket opp i det albumet han tegnet. Det var også et av de få navnene som ikke trengte å oversettes eller endres i den engelske utgaven. Da den engelske oversetteren Michael Turner spurte Hergé om bakgrunnen til valget, svarte han at det var navnet på gammel, sørgelig fisk som drikker for mye.[2]
Kaptein Haddock var derimot uten et fornavn frem til det aller siste albumet Hergé fullførte, Tintin og Picaroene, (1976), da fornavnet Archibald ble røpet. Etter hvert som Haddocks rolle vokste utviklet Hergé hans figur ved å basere ham på aspekter av seg selv og venners personligheter. Hans karakteristiske lynne og gemytt var delvis inspirert av Hergés assistant, Edgar Pierre Jacobs, og hans utilslørte ærlighet trukket fra Bob de Moor.[3]
Kaptein Archibald Haddock er sjøkaptein av uklar bakgrunn. Han kan være engelsk, fransk eller belgisk. Etter at han tilsynelatende ga opp sjølivet har han etter hvert steget på den sosiale rangstigen ved at han fant en skatt etter sin fjerne forfar Sir Francis Haddock i Tintin-albumet Rackham den rødes skatt. Han lever nå på sitt luksusiøse herskapsbolig kalt Moulinsart i den franskspråklige originalen, og Møllenborg slott i den danske.
Det er vanskelig å underslå at kaptein Haddock er hard på flasken, selv om bilder hvor han setter den for munnen blir sensurert i de amerikanske utgavene. Han er spesielt glad i Loch Lomund whisky. Hans drukkenskap er ofte en kilde til komisk effekt, også hans tømmermenn.
Kapteinens koleriske gemytt kommer stadig til uttrykk i de mest fargerike eder og fornærmelser hvis mengde og kreative variasjoner er tilsynelatende talløs, men kommer gjerne i hendig alfabetiske lister (se lenke nedenfor). Fra enkle skjellsord som «laban» og «ignorant» kan de strekke seg til de langt mer sofistikerte som «plattfotede moskusokse» og «kvelstoffbasiller». Mon tro om ikke en del mister sin injurierende kraft når man blir æreskjelt som «teppehandler» eller «interplanetarisk slørhale»? Kraftuttrykkene representerer en mer innholdsrik hverdag for oversetterne som ellers ofte jobber på rutinen.
På den tiden da han først ble introdusert, rett før den andre verdenskrig, ble hans rufsete manerer presentert som et moralsk problem for Hergé. Som en sjømann måtte han nødvendigvis ha et fargerikt språk, men Hergé måtte balansere kapteinens naturlige uttrykk med at han opptrådte i et katolsk barnemagasin som dikterte tabu for enhver form for banneord. Løsningen skal etter sigende ha kommet til Hergé da han tenkte tilbake på en personlig opplevelse fra 1933: Han havnet midt i en krangel mellom en kjøpmann og en kunde, og brått ble kjøpmannen så rasende at han skjelte ut kunden for å være en «fredsavtale!». For Hergé var det en åpenbaring. Man kunne altså bruke helt vanlige ord og setninger og slenge dem ut som kraftuttrykk. Herved ble kaptein Haddocks lange rekke av saftige eder introdusert som vitenskap i seg selv.[4]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
