Kanagawa-avtalen (japansk: 神奈川条約, Kanagawa jōyaku) ble undertegnet den 31. mars 1854 mellom USA og Japan, som den første avtalen mellom de to land. På den tiden var Japan styrt av Tokugawa-shogunatet. Avtalen ble undertegnet under trussel om vold, og betydde praktisk slutten på Japans 220 år gamle selvvalgte isolasjon. Japan ble tvunget til å åpne havnene Shimoda og Hakodate for amerikanske skip.[1] Den sikret at amerikanske sjøfolk fikk god behandling, og at USA fikk åpne et konsulat i Japan. Japan undertegnet kort tid etterpå tilsvarende avtaler med Storbritannia, Russland og Nederland.
.png)
Sakoku – Japans isolasjonspolitikk
For å beskytte landet mot utenlandsk innflytelse hadde Tokugawa-shogunatet bevisst gått inn for en isolasjonisme fra begynnelsen av det 17. århundre. Utenrikshandelen foregikk under streng sentral kontroll kun på øya Dejima, og kun med Nederland og Kina. En av grunnene til denne isolasjonen var at shogunatet fryktet at handel med vestlige land og utbredelse av kristendommen i Japan ville føre til en invasjon av Japan, på samme måte som det hadde skjedd med andre asiatiske land. En annen grunn var at shogunatet var redd for at utenrikshandelen og den medfølgende rikdommen kunne føre til at en daimyo – en lensherre – kunne bli så sterk at han kunne utfordre Tokugawa-familien.[2] Lensherrene var formelt underlagt shogunatet, og hadde samuraiene som sine vasaller.
I begynnelsen av det 19. århundre ble denne isolasjonspolitikken satt på prøve flere ganger. I 1844 sendte kong Vilhelm II av Nederland et brev til shogunatet der han ba Japan åpne landet for utenrikshandel. I 1846 ankom en amerikansk ekspedisjon ledet av flåteadmiral James Biddle til Japan og ba om at landet åpnet havnene sine for utenrikshandel, men det ble avvist.[3]
Perry-ekspedisjonen
I 1852 sendte USAs president Millard Fillmore flåteadmiral Matthew Perry med en krigsflåte til Japan for å få dem til å åpne noen havner for handel med USA, om nødvendig ved kanonbåtdiplomati.[4] Japan hadde holdt seg informert om de viktigste verdensbegivenhetene via de nederlandske handelsmenn i Dejima, og hadde blitt advart på forhånd av dem om at Perry var på vei mot Japan.[5]
Perry ankom til Urawa, som ligger ved inngangen til Edobukta, den 8. juli 1853. Etter å ha nektet å fortsette til Dejima, som var designert havn for utenladsk handel, slik de ble bedt om av de japanske myndigheter, og etter å ha truet med å seile helt inn til Edo og, om nødvendig, angripe byen, fikk de lov til å sette anker i Kurihama den 14. juli og levere president Fillmores brev til myndighetene.[6]
Til tross for at isolasjonspolitikken hadde blitt flittig diskutert over mange år, utløste Perrys brev stor kontrovers på høyeste nivå i Tokugawa-shogunatet. Shogunen selv, Tokugawa Ieyoshi, døde få dager etter at Perry reiste hjem, og ble etterfulgt av sin sykelige sønn Tokugawa Iesada. Dermed var det Eldrerådet (rōjū) – de faktiske lederne, anført av Abe Masahiro – som måtte ta stilling til saken. Abe mente at Japan ikke hadde de nødvendige militære midler til å stå imot USA, men var ikke villig til å ta på seg ansvaret for å akseptere USAs krav. I et forsøk på å legitimisere beslutningen, spurte Abe alle lensherrene om deres mening. Dette var første gang at Tokugawa-shogunatet hadde en offentlig diskusjon i forkant av et vedtak, og prosessen ga inntrykk av at shogunatet var svakt og ubesluttsomt.[7] Men rundspørringen ga ikke Abe et klart svar, ettersom 19 var for å akspetere kravene og 19 imot. Av de øvrige ga 14 tvetydige svar, 7 var for å gi midlertidige innrømmelser, mens 2 sa at de ville godta flertallets vedtak.[8]
Perry kom tilbake til Japan den 13. februar 1854 med en enda større flåte, bestående av 8 krigsskip, og gjorde det klart at han ikke kom til å reise før en avtale var undertegnet. Forhandlingene begynte den 8. mars og fortsatte i om lag en måned. Japanerne gikk med på nesten alle kravene. Det største problemet var hvilke havn Japan skulle åpne, i og med at Perry motsatte seg hardnakket til å akseptere Nagasaki som et alternativ. Avtalen, skrevet på engelsk, hollandsk, kinesisk og japansk, ble undertegnet den 31. mars i Kanagawa, ikke langt fra det som i dag er byen Yokohama.[8]
Freds- og vennskapsavtale (1854)
«Freds-og vennskapsavtalen mellom Japan og USA» har tolv paragrafer:
| Paragraf | Kort beskrivelse |
|---|---|
| § I | Gjensidig fred mellom Amerikas forente stater og Keiserdømmet Japan |
| § II | Åpne havnene Shimoda og Hakodate |
| § III | Hjelp til amerikanske skipbrudne |
| § IV | De skipbrudne skal ikke fengsles eller mishandles |
| § V | Bevegelsesfrihet for midlertidige utlendinger i avtalehavnene (med noen begrensninger).[9] |
| § VI | Handelstransaksjoner tillates |
| § VII | Pengeveksling til fremming av handelstransaksjoner tillates |
| § VIII | Forsyning av amerikanske skip er et japansk regjeringsmonopol |
| § IX | Hvis Japan skulle gi gunstige vilkår til andre land i fremtidige avtaler, skal USA også få dem |
| § X | Forbyr USA å bruke andre havn enn Shimoda og Hakodate |
| § XI | Åpning av et amerikansk konsulat i Shimoda |
| § XII | Avtalen skal bli ratifisert innen 18 måneder fra undertegningsdato |
Den siste paragrafen, paragraf tolv, foreskriver at avtalevilkårene skal bli ratifisert av USAs president og ‹‹Japans majestetiske hersker›› innen 18 måneder. På den tiden var shogun Tokugawa Iesada i realiteten den som styrte Japan. Det var utenkelig at keiseren skulle komme i kontakt med utlendinger. Perry sluttet avtalen med shogunens representanter, ledet av fullmaktshavende Hayashi Akira (林韑) (林韑?) og keiser Kōmei ga senere sin tilsutning, om enn noe motvillig.[10] Avtalen ble ratifisert den 21. februar 1855.[11]
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
