Kambrium er den eldste perioden i jordens oldtid (Paleozoikum). Den begynte for 542 ± 0.3 millioner år siden og varte til for 488.3 ± 1.7 millioner år siden, da den ble avløst av ordovicium.[1] Tiden mellom jordens dannelse og kambrium kalles ofte generelt prekambrium. Den prekambriske perioden umiddelbart før kambrium heter ediacara.
| Geologiske perioder i fanerozoikum Tidsskala i millioner år før nå Hovedavsetning | ||
| Neogen | 0 Slam | |
| Paleogen | ||
| Kritt | ||
| 100 Kalkstein | ||
| Jura | ||
| Trias | 200 Sandstein 251 | |
| Perm | ||
| Karbon | 300 Skifer Kalkstein Sandstein (rød) | |
| Devon | ||
| 400 Skifer (brun) Kalkstein, Skifer (lys) | ||
| Silur | ||
| Ordovicium | ||
| Kambrium | ||
| 500 Sandstein | ||
Kambrium ble definert av Adam Sedgwick og Roderick Murchison ved studier av Storbritannias mest typiske kambriske fjellformer i Wales (derav navnet: Cambria er det latinske navnet på Wales) i 1835. Kambrium deles ofte inn i en rekke delperioder etter viktige hendelser, men disse delperiodene er unøyaktig og overlappende mellom de ulike verdensregionene.
Den dominerende bergarten fra kambrium er sedimentær sandstein og skifer, blant annet alunskifer i Norden. I noen av bergartene finner vi betydelige rester av organisk materiale bevart som såkalt orsten (svensk) – hydrokarbon-holdige dyre- og planterester bevart inne i noder av kalksten innpakket i alunskifer. Disse fossile restene av biologisk materiale avgir lukt når skiferen kløyves og kalknodene blottstilles. Man finner dem særlig i Kinnekulle og Öland i Sverige, derav navnet.
Orsteinen vitner om stor biologisk produksjon i havet i kambrium – hva man ofte kaller den kambriske eksplosjonen. Denne perioden rommet en rask og sterk utvikling av de hovedgruppene av dyr vi kjenner i dag, selv om artene dengang ikke er gjenkjennelige i dagens bologiske liv. På landjorden var det derimot øde og nesten livløst, kontinentene i sør omfattet hovedsakelig ørken. Det var ingen innlandsis, selv ikke på polene.
Før kambrium var havbunnen i verdenshavene dekket av et lag levende organisk materiale kalt mikrobematter. Først etter at mer avanserte dyr oppstod, som kunne beite på eller bore se gjennom dette laget, oppstod den moderne havbunnen.
Epoker
Epokene som kambrium deles i, er tidlig kambrium (542–513 millioner år siden), mellomkambrium (513–501 millioner år siden) og senkambrium eller furongium (501–488 millioner år siden). Bergartene fra de tre epokene kalles henholdsvis nedre, midtre og øvre kambrium. På de ulike landplatene er de tre epokene igjen inndelt i inntil 10 ulike underliggende «aldere» eller «perioder».
Selv om kambrium lar seg atskille relativt klart fra bergartene og de stratigrafiske lagene i prekambrium og ordovicium, var det ikke før i 1994 at perioden kambrium ble universelt anerkjent og ratifisert av det globale geologiske fagmiljøet. Et spesielt sporfossil, Treptichnus pedum, brukes ofte til å datere grensen mellom ediacara og begynnelsen på kambrium. Litt før denne tiden, omkring 570 millioner år siden, oppstår trilobitter (tidlige leddyr), samt tidlige svamper og kanskje korall-byggere. Nyere radiometrisk måling har datert starten på kambrium til om lag 542 millioner år siden, markert med en masseutryddelse. Avslutningen av kambrium med overgang til ordovicium markeres av nok en masseutryddelse for om lag 500 millioner år siden.
Tektonikk
I kambrium lå landområdene forholdsvis spredt med grunne hav mellom, etter at et globalt superkontinent (Pannotia) nettopp hadde blitt brukket opp i fire deler – det enorme Gondwana, og de tre mindre kontinentene – det nordamerikanske Laurentia, Siberia, og det eurasiske Baltica. På denne tiden skilte den nordamerikanske platen lag med den eurasiske kontinentale platen. Norge var i all vesentlighet dekket av vann, men nær den sørligste av de «små» oppbrukkede ny-platene – Baltica, som lå like langt sør som dagens Antarktis. Det var liten fjelldannende eller vulkansk aktivitet i denne perioden.
Bergarter
Det ble dannet mest sedimentære bergarter i kambrium. Sandstein er svært vanlig. I Norge finnes kambrisk alunskifer med trilobitter i Oslofeltet. På Oland og i Kinnekulla i Sverige finnes det både alunskifer og såkalt orsten – noder av kalkstein inneholdende fossile dyrerester, omgitt av alunskiferen.
Klima
Klimaet i kambrium var forholdsvis varmt.Landområdene var golde og ørkendekkede, med nesten ikke noe liv. Det raskt framvoksende dyrelivet fantes utelukkende i havet, særlig de grunne havene mellom kontinentene som brakk opp i kambrium. Det totale fraværet av innlandsis bidro også til det høye havnivået. Tegn på en viss variasjon i havnivået gjennom perioden kan indikere en mulig periodevis isdannelse ved sydpolen, men dette er ikke endelig fastslått.
Planteliv
Alger var antakelig de eneste planteformer som eksisterte i kambrium. I senere tid har det blitt vanligere å anta at det også fantes noen typer av fungi («sopp»), og at disse kunne danne lav sammen med alger. Det kan ha vært et dekke av alge-sopp-«skum» på land enkelte steder, men dette har trolig vært det eneste planteliv på land i hele perioden.
Dyreliv
Mens det fins veldig få fossiler etter dyr i prekambrium, er alle de større dyregruppene representert i avleiringer fra kambrium (blant annet armfotinger, bløtdyr, leddormer, leddyr, mosdyr, nesledyr, pigghuder, svamper). Dette forholdsvis «plutselige» opptreden av mangfoldige dyregrupper refereres ofte til som den «kambriske eksplosjon». Ved overgangen til ordovicium skjedde det en masseutryddelse, og mange arter av armfotinger og conodonter døde ut, mens trilobittene ble sterkt redusert i antall.
Det er ikke sikkert fastslått dyreliv på land, men sporfossilene Protichnites og Climactichnites har ledet noen forskere til å anta at primitive dyreformer kan ha tatt steget opp på land allerede i kambrium.
Typefossiler som bidrar til å datere kambrium er arter som bare (eller stort sett bare) levde i denne perioden – trilobitten Redichiida levde bare i kambrium, mens Agnostidae oppsto tidlig og Asaphidae oppsto sent i kambrium og begge levde gjennom hovedparten av ordovicium.
Fossile rester – Lagerstätte
Kambrium etterlater noen av de rikeste fossilfunnene vi har, eller såkalte Lagerstätte (funnsteder med uvanlig rike og velbevarte fossiler). De mest sentrale fossilfunnstedene fra kambrium er:
- Maotianshan i Chengjiang – 525 mill. år gamle – i Yunnan, sørvestre Kina
- Emu Bay – 525 mill. år gamle – i Sør-Australia
- Sirius Passet – 518 mill. år gamle – på Grønland
- Kaili, 513–501 – mill. år gamle – i Guizhou, sørvestre Kina
- Wheeler Shale i House Range – 507 mill. år gamle – i vestre Utah, USA
- Burgess Shale – 505 mill. år gamle – i Britisk Columbia, vestre Canada
- Kinnekulle alunskifer – 500 mill. år gamle – ved Vänern i vestre Sverige
- Öland alunskifer – 500 mill. år gamle – på Öland i Sverige
Disse fossilstedene er så vel bevart at også de utdødde organismenes «myke» kroppsdeler er fossilert, og ikke bare skjell og skall. Det betyr at man, paradoksalt nok, vet mer om dyrelivet i kambrium enn om dyrelivet i de senere tidsepokene som fulgte etterpå.
Litteratur
- Peter J. Smith (red), Rolf Svendsby (norsk red), Encyclopedia of the Earth (Equinox Oxford 1985), Jordens utvikling (Illustrert Vitenskaps Bibliotek 1988). ISBN 82-90388-99-3.
- Steinar Skjeseth, Norge blir til – Norges geologiske historie, Schibsted, 2.opplag 2002. ISBN 82-516-1584-4.
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
