Jupiters måner

Månene til planeten Jupiter. From Wikipedia, the free encyclopedia

Jupiters måner

Jupiters måner er en gruppe på minst 95 måner[1] som kretser rundt planeten Jupiter. 57 av disse har fått navn. Dette er det nest største følget av måner med «rimelig sikre» baner av alle planetene i solsystemet.[2][3] De mest massive av dem, de fire galileiske måner, ble oppdaget i 1610 av Galileo Galilei og ble de første legemene funnet å gå i bane rundt et legeme som ikke var jorden eller solen.

Thumb
Jupiter og de fire største månene (montasje)

Siden 1892 har 91 mindre jovianske[N 1] måner blitt oppdaget og fått navn etter elskerinner, erobringer eller døtre av den romerske guden Jupiter, eller hans greske forgjenger, Zevs. De galileiske månene er de klart største objektene i bane rundt Jupiter. De resterende månene og ringene utgjør tilsammen bare 0,003 prosent av den totale massen i bane rundt planeten.

Åtte måner er regulære satellitter med prograd og nær sirkulære baner som ikke har særlig inklinasjon i forhold til Jupiters ekvatorplan. De galileiske månene er sfæriske i form og ville ha blitt ansett som dvergplaneter eller planeter dersom de gikk i bane direkte rundt solen. De andre fire regulære satellittene er mye mindre og nærmere Jupiter; de er kilder til støvet i Jupiters ringer.

Jupiters øvrige måner er irregulære satellitter hvis prograde og retrograde bevegelse er mye lengre fra Jupiter og har høye inklinasjoner og baneeksentrisiteter. Disse månene ble sannsynligvis fanget inn av Jupiter fra solbaner.

Thumb
Den relative massen til de jovianske månene. De som er mindre enn Europa vises ikke i denne skalaen, og satt sammen ville de bare blitt synlige ved 100× forstørrelse.

Egenskaper

Månenes fysiske egenskaper og baneegenskaper varierer mye. De fire galileiske månene er alle over 3 100 km i diameter. Den største av dem, Ganymedes, er større enn Merkur og det niende største objektet i solsystemet etter solen og syv av planetene. Alle andre jovianske måner er mindre enn 250 km i diameter og de fleste overgår så vidt 5 km. Baneformene går fra nesten perfekt sirkulære til høyt eksentriske og inklinerte, og mange går i bane i motsatt retning av Jupiters rotasjon (retrograd bevegelse). Omløpstider varierer fra syv timer (mindre tid enn hva Jupiter bruker rundt sin egen akse) til omtrent tre tusen ganger mer (nesten tre år på jorden).

Opprinnelse og utvikling

Jupiters regulære satellitter antas å ha blitt dannet fra en sirkumplanetær skive, en ring av akkresjonsgass og fast støv analogt til en protoplanetarisk skive.[L 1][L 2] De kan være restene av galileiske massesatellitter som ble dannet tidlig i Jupiters historie.[L 1][4]

Simuleringer antyder at selv om skiven hadde en relativt lav masse til enhver tid, gikk en vesentlig del (flere titalls prosent) av Jupiters masse som var fanget fra soltåken gjennom skiven. Det kreves imidlertid bare en skivemasse på 2 % av Jupiters for å forklare de eksisterende satellittene,[L 1] og dermed kan det ha vært flere generasjoner av galileiske massesatellitter i Jupiters tidlige historie. Hver generasjon av satellitter ville ha gått i en spiral innover mot Jupiter på grunn av draget fra skiven med nye måner som ble dannet fra rester innfanget fra soltåken.[L 1] Innen tidspunktet for når dagens (muligens femte) generasjon ble dannet hadde skiven blitt tynnet ut til det punktet hvor den ikke lenger er sterkt utsatt for månenes baner.[4] De nåværende galileiske månene ble fortsatt påvirket og falt inn i og ble delvis beskyttet av en baneresonans som fremdeles eksisterer for Io, Europa og Ganymedes. Ganymedes' større masse betyr at den ville ha vandret innover i en større hastighet enn Europa eller Io.[L 1]

De ytre irregulære månene antas å stamme fra passerende asteroider mens skiven fremdeles var tilstrekkelig massiv til å absorbere mye av deres moment og fange dem inn i en bane. En rekke av disse brøt opp av påkjenningen av innfangingen eller ved en kollisjon med andre små legemer, og dannet familiene vi ser i dag.[L 3]

Oppdagelse

Thumb
Jupiter og de galileiske måner gjennom et 10" (25 cm) Meade LX200-teleskop
Thumb
De galileiske måner. Fra venstre til høyre, i økende avstand fra Jupiter: Io, Europa, Ganymedes og Callisto
Thumb
De galileiske måner og deres baner rundt Jupiter
Se også: Tidslinje for oppdagelsen av planeter og deres måner i solsystemet

Den første hevdede observasjonen av en av Jupiters måner tilhører den kinesiske astronomen Gan De (400–340 f.Kr.) fra rundt 364 f.Kr.[L 4] De første sikre observasjonene ble gjort av Galileo Galilei i 1609.[L 5] Innen mars 1610 hadde han sett de fire massive galileiske måner med sitt teleskop med 30×forstørrelse:[L 6] Ganymedes, Callisto, Io, og Europa.

Ingen andre satellitter ble oppdaget før E.E. Barnard observerte Amalthea i 1892.[L 7] Ved hjelp av teleskopisk fotografi fulgte ytterligere oppdagelser raskt i løpet av det tyvende århundre. Himalia ble oppdaget av Charles Dillon Perrine i 1904,[L 8] Elara av Perrine i 1905,[L 9] Pasiphaë av Philibert Jacques Melotte i 1908,[L 10] Sinope av Seth Barnes Nicholson i 1914,[L 11] Lysithea og Carme av Seth Barnes Nicholson i 1938,[L 12] Ananke av Nicholson i 1951,[L 13] og Leda av Charles T. Kowal i 1974.[L 14] Themisto ble observert av Kowal i 1975,[L 15] men på grunn av utilstrekkelige observasjonsdata var den borte frem til 2000. Voyager-sondene oppdaget tre indre måner i 1979: Metis (Voyager 1, Stephen P. Synnott), Adrastea (Voyager 2, David C. Jewitt) og Thebe (Voyager 1, Synnott).[L 16]

Mellom oktober 1999 til utgangen av 2003 fant forskere 45 nye måner ved å bruke sensitive bakkebaserte detektorer. De fleste ble oppdaget av et lag ledet av Scott S. Sheppard og David C. Jewitt.[5] Andre oppdagere som bør nevnes er Elizabeth Roemer, Brett J. Gladman og Timothy B. Spahr. Callirrhoe ble oppdaget den 6. oktober 1999. Månene Dia, Iocaste, Praxidike, Harpalyke, Taygete, Chaldene, Erinome, Kalyke, Isonoe og Megaclite ble oppdaget i 2001. Euporie, Euanthe, Orthosie, Hermippe, Thyone, Aitne, Kale, Eurydome, Pasithee, Arche, Sponde og Autonoe ble oppdaget i 2002. S/2003 J 12, Eupheme, S/2003 J 18, Thelxinoe, Helike, S/2003 J 16, Mneme, Herse, S/2003 J 19, S/2003 J 15, S/2003 J 10, S/2003 J 23, Aoede, Kalliochore, Kore, Cyllene, Eukelade, S/2003 J 4, Hegemone, S/2003 J 9, S/2003 J 5 og S/2003 J 2 ble oppdaget i 2003. Disse månene går i lange, eksentriske og generelt retrograde baner. Gjennomsnittsstørrelsen er ca. 3 km, og de største er omtrent 9 km i diameter. De antas å være innfangede asteroider eller kanskje kometlegemer, muligvis fragmentert i flere deler,[L 17] men svært lite er kjent om dem.

Fra 2010 til 2017 ble ytterligere 6 måner oppdaget: S/2010 J 2 og S/2010 J 1 i 2010, S/2011 J 1 og S/2011 J 2 i 2011, S/2016 J 1 i 2016 og S/2017 J 1 i 2017.[6] I 2018 ble det oppdaget ti nye måner, og flere ble oppdaget i 2021 og 2022. Dette får det antallet måner opp i 95.[7] Dette er det nest høyeste antallet måner rundt noen planet i solsystemet (Saturn har flere med 145 måner).

Navngiving

De galileiske månene til Jupiter (Io, Europa, Ganymedes og Callisto) ble navngitt av Simon Marius like etter oppdagelsen i 1610.[L 18] Frem til det 20. århundre ble imidlertid disse navnene tatt ut av bruk, og i stedet ble de i astronomisk litteratur bare referert til som «Jupiter I», «Jupiter II» osv., eller som «Jupiters første måne», «Jupiters andre måne» osv.[L 18] Navnene Io, Europa, Ganymedes og Callisto ble populære i det 20. århundre, mens de resterende månene, vanligvis nummerert med romertall V (5) til XII (12), forble uten navn.[L 19] Ved en populær, dog uoffisiell, konvensjon ble Jupiter V (oppdaget i 1892) gitt navnet Amalthea, først brukt av den franske astronomen Camille Flammarion.[5]

De andre månene ble i hoveddelen av astronomisk litteratur bare referert til ved sine romertall (dvs. Jupiter IX) frem til 1970-årene.[L 20] I 1975 tildelte Den internasjonale astronomiske unions (IAU) arbeidsgruppe for nomenklatur i det ytre solsystemet navn til satellittene V–XIII,[L 21] og utarbeidet en formell prosess for navngiving av fremtidige satellitter som blir oppdaget.[L 21] Praksisen var å navngi nyoppdagede måner rundt Jupiter etter elskerinner og favoritter av guden Jupiter (Zevs), og siden 2004 også etter deres etterkommere.[8] Alle Jupiters måner fra XXXIV (Euporie) er oppkalt etter døtrene til Jupiter eller Zevs.[8]

Noen asteroider deler navn med Jupitermåner: 9 Metis, 38 Leda, 52 Europa, 85 Io, 113 Amalthea og 239 Adrastea. Ytterligere to asteroider delte tidligere navn med Jupitermåner, men forskjellige stavemåter ble innført av IAU: Ganymedes og asteroiden 1036 Ganymed; og Callisto og asteroiden 204 Kallisto.

Grupper

Thumb
Banene til Jupiters irregulære satellitter og hvordan de samles i grupper: etter store halvakse (den horisontale aksen i Gm); etter inklinasjon (den vertikale aksen); og baneeksentrisitet (de gule linjene). De relative størrelsene er indikert av sirklene.

Regulære satellitter

Disse deles inn i to grupper:

  • Indre satellitter eller Amaltheagruppen: Metis, Adrastea, Amalthea og Thebe. Disse går i bane svært nær Jupiter; de innerste to banene er mindre enn en joviansk dag. De to sistnevnte er henholdsvis den femte og den syvende største månene i det jovianske systemet. Observasjoner antyder at i hvert fall det største medlemmet, Amalthea, ikke ble dannet i sin nåværende bane, men lengre fra planeten eller at den er et innfanget himmellegeme fra solsystemet.[L 22] Sammen med et antall indre små måner, som enda ikke er oppdaget, fyller og vedlikeholder disse månene Jupiters svake ringsystem. Metis og Adrastea bidrar til å opprettholde Jupiters hovedring, mens Amalthea og Thebe vedlikeholder hver sin svake ytterring.[L 23][L 24]
  • Hovedgruppen eller galileiske måner: Io, Europa, Ganymedes og Callisto. Med radier som er større enn noen av dvergplanetene er de noen av de største objektene i solsystemet utenom solen og de åtte planetene etter masse, og Ganymedes overgår planeten Merkur i diameter. De fire månene er henholdsvis de fjerde, sjette, første og tredje største naturlige satellittene i solsystemet og inneholder nesten 99,999 % av all massen i bane rundt Jupiter. Planeten er nesten 5 000 ganger mer massiv enn de galileiske månene.[N 2] De indre månene er også del av en 1:2:4-baneresonans. Modeller antyder at de ble dannet av sakte akkresjon i en joviansk tåke med lav tetthet – en skive med gassen og støvet som fantes rundt Jupiter etter dannelsen – som varte opp mot 10 millioner år i tilfellet med Callisto.[L 25]

Irregulære satellitter

Thumb
Jupiters ytre måner og deres høyt inklinerte baner

Utdypende artikkel: Irregulær måne

De irregulære satellittene er vesentlig mindre objekter med fjernere og mer eksentriske baner. De danner familier med objekter som deler likheter i bane (store halvakse, inklinasjon, eksentrisitet) og sammensetning; det antas at disse i det minste er delvise kollisjonsfamilier som ble til da større (men fremdeles små) foreldrelegemer ble knust av støt fra asteroider fanget av Jupiters gravitasjonsfelt. Disse familiene bærer navnene på sine største medlemmer. Følgende er listet opp nedenfor:[6][L 26][L 27]

  • Themisto[L 26] er den innerste irregulære månen og ikke del av noen kjent familie.[6]
  • Himaliagruppen består av de 9 månene Leda, Himalia, Lysithea, Elara, Ersa, Dia, Pandia, S/2011 J 3 og S/2018 J 2. Den er spredt over knappe 1,4 Gm i store halvakse, 1,6° i inklinasjon (27,5 ± 0,8°) og eksentrisiteter mellom 0,11 og 0,25. Det har blitt foreslått at gruppen kan være rester fra en asteroide fra hovedbeltet som har brutt opp.[L 26]
  • Carpogruppen består av de to månene Carpo og S/2018 J 4. Det er den nest ytterste prograde gruppen.[6]
  • Valetudo er den ytterste prograde månen og er ikke en del av noen kjent gruppe.
Thumb
Retrograde satellitter: inklinasjoner (°) mot eksentrisiteter, med Carmes (oransje) og Anankes (gule) grupper identifisert

Tabell

Jupiters måner er listet nedenfor etter omløpstid, fra innerst til ytterst. Dette er basert på en gjennomsnittsavstand til Jupiter i økende rekkefølge. Romertallene refererer til rekkefølgen av oppdagelsene for hver enkelt måne. Diameterne til de enkelte måner (målt i km) er noen ganger oppgitt med flere tall (for eksempel «60×40×34»). Dette betyr at legemet ikke er en perfekt sfæroide og at hver av dimensjonene har blitt tilstrekkelig målt. Massen til de enkelte måner er oppgitt i ×1016 kg.[9]

Månenes store halvakse er målt i km, og noen store halvakser er beregnet ved bruk av µ-verdien. Omløpstiden er oppgitt i Jorddøgn (perioder med negative verdier er retrograde). Månenes inklinasjon er oppgitt i grader (°).[10] Deretter følger månenes baneeksentrisitet, som er målt ved å bruke inklinasjonen til det lokale Laplaceplanet.[9][10]

Måner som er tilstrekkelig massive til at overflaten har kollapset til en sfæroide er uthevet med fet skrifttype. Dette er de fire galileiske måner, som er sammenlignbare i størrelse med jordens måne. De fire indre månene er mye mindre. De irregulært fangede månene er farget lyse grå ved prograd og mørkegrå ved retrograd bevegelse

Mer informasjon Fargenøkkel ...
Fargenøkkel
 Indre måner Galileiske måner Themistogruppen Himaliagruppen Carpogruppen Valetudo-gruppen Anankegruppen Carmegruppen Pasiphaëgruppen
Lukk
Mer informasjon #, Romertall ...
# Romertall Navn
 Bilde Diameter Masse Store halvakse Omløpstid Inklinasjon Eksentrisitet Oppdaget år
[5]		 Oppdager
[5]		 Gruppe
1XVIMetis
60×40×34~3.6127 690+7t 4m 29s0,06°0,000021979Synnott
(Voyager 1)		Amalthea
2XVAdrastea
20×16×14~0,2128 690+7t 9m 30s0,03°0,00151979Jewitt
(Voyager 2)		Amalthea
3VAmalthea
167 ± 4,0 km
250×146×128		208181 366+11t 57m 23s0,374°0,00321892BarnardAmalthea
4XIVThebe
116×98×84~43221 889+16t 11m 17s1,076°0,01751979Synnott
(Voyager 1)		Amalthea
5IIo
3 660,0×3 637,4
×3 630,6		8 931 900421 700+1,7691377860,050°0,00411610GalileiGalileisk
6IIEuropa
3 121,64 800 000671 034+3,5511810410,471°0,00941610GalileiGalileisk
7IIIGanymedes
5 262,414 819 0001 070 412+7,154552960,204°0,00111610GalileiGalileisk
8IVCallisto
4 820,610 759 0001 882 709+16,68901840,205°0,00741610GalileiGalileisk
9XVIIIThemisto
80,0697 393 216+129,8745,762°0,21151975/2000Kowal & Roemer/
Sheppard et al.		Themisto
10XIIILeda
160,611 187 781+241,7527,562°0,16731974KowalHimalia
11LXXIErsa
≈ 3≈ 0,001411 401 000+249,2329.10.1162018SheppardHimalia
12 S/2018 J 2≈ 3≈ 0,001411 419 700+249,9228.30.1522022SheppardHimalia
13VIHimalia
17067011 451 971+250,3730,486°0,15131904PerrineHimalia
14LXVPandia
≈ 3≈ 0,001411 481 000+251,9129.00.1792017SheppardHimalia
15XLysithea
366,311 740 560+259,8927,006°0,13221938NicholsonHimalia
16VIIElara
868711 778 034+261,1429,691°0,19481905PerrineHimalia
17 S/2011 J 3≈ 3≈ 0,001411 716 800+259,8427.60.1922011SheppardHimalia
18LIIIDia
40,009012 570 424+287,9327,584°0,20582001Sheppard et al.Himalia
19 S/2018 J 4≈ 2≈ 0,0004216 328 500+427,6350.20.1772018SheppardCarpo
20XLVICarpo
30,004517 144 873+458,6256,001°0,27352003Sheppard et al.Carpo
21LXIIValetudo±
≈ 1≈ 0,00005218 694 200+527,6134.50.2172016SheppardValetudo
22XXXIVEuporie
≈ 2≈ 0,0004219 265 800−550,69145.70.1482001Sheppard et al.Ananke
23LVS/2003 J 18
20,001519 812 577−569,73147,4010,15692003Gladman et al.Ananke
24LXEupheme
≈ 2≈ 0,0004220 768 600−617,73148.00.2412003SheppardAnanke
25 S/2021 J 3≈ 2≈ 0,0004220 776 700−618,33147.90.2392021SheppardAnanke
26LIIS/2010 J 2
≈ 1≈ 0,00005220 793 000−618,84148.10.2482010VeilletAnanke
27LIVS/2016 J 1
≈ 1≈ 0,00005220 802 600−618,49144.70.2322016SheppardAnanke
28XLMneme
≈ 2≈ 0,0004220 821 000−620,07148.00.2472003Sheppard & GladmanAnanke
29XXXIIIEuanthe
≈ 3≈ 0,001420 827 000−620,44148.00.2392001Sheppard et al.Ananke
30 S/2003 J 16
≈ 2≈ 0,0004220 882 600−622,88148.00.2432003GladmanAnanke
31XXIIHarpalyke
≈ 4≈ 0,003420 892 100−623,32147.70.2322000Sheppard et al.Ananke
32XXXVOrthosie
≈ 2≈ 0,0004220 901 000−622,59144.30.2992001Sheppard et al.Ananke
33XLVHelike
≈ 4≈ 0,003420 915 700−626,33154.40.1532003SheppardAnanke
34 S/2021 J 2≈ 1≈ 0,00005220 926 600−625,14148.10.2422021SheppardAnanke
35XXVIIPraxidike
7≈ 0,01820 935 400−625,39148.30.2462000Sheppard et al.Ananke
36LXIVS/2017 J 3
≈ 2≈ 0,0004220 941 000−625,60147.90.2312017SheppardAnanke
37 S/2021 J 1≈ 1≈ 0,00005220 954 700−627,14150.50.2282021SheppardAnanke
38 S/2003 J 12
≈ 1≈ 0,00005220 963 100−627,24150.00.2352003SheppardAnanke
39LXVIIIS/2017 J 7≈ 2≈ 0,0004220 964 800−626,56147.30.2332017SheppardAnanke
40XLIIThelxinoe≈ 2≈ 0,0004220 976 000−628,03150.60.2282003Sheppard & Gladman et al.Ananke
41XXIXThyone
≈ 4≈ 0,003420 978 000−627,18147.50.2332001Sheppard et al.Ananke
42 S/2003 J 2
≈ 2≈ 0,0004220 997 700−628,79150.20.2252003SheppardAnanke
43XIIAnanke
29.1≈ 1.321 034 500−629,79147.60.2371951NicholsonAnanke
44 S/2022 J 3≈ 1≈ 0,00005221 047 700−630,67148.20.2492022SheppardAnanke
45XXIVIocaste
≈ 5≈ 0,006521 066 700−631,59148.80.2272000Sheppard et al.Ananke
46XXXHermippe
≈ 4≈ 0,003421 108 500−633,90150.20.2192001Sheppard et al.Ananke
47LXXS/2017 J 9≈ 3≈ 0,001421 768 700−666,11155.50.2002017SheppardAnanke
48LVIIIPhilophrosyne≈ 2≈ 0,0004222 604 600−702,54146.30.2292003SheppardPasiphaë
49 S/2016 J 3≈ 2≈ 0,0004222 719 300−713,64164.60.2512016SheppardCarme
50 S/2022 J 1≈ 1≈ 0,00005222 725 200−738,33164.50.2572022SheppardCarme
51XXXVIIIPasithee
≈ 2≈ 0,0004222 846 700−719,47164.60.2702001Sheppard et al.Carme
52LXIXS/2017 J 8
≈ 1≈ 0,00005222 849 500−719,76164.80.2552017SheppardCarme
53 S/2021 J 6≈ 1≈ 0,00005222 870 300−720,97164.90.2712021Sheppard et al.Carme
54 S/2003 J 24≈ 2≈ 0,0004222 887 400−721,60164.50.2592003Sheppard et al.Carme
55XXXIIEurydome
≈ 3≈ 0,001422 899 000−717,31149.10.2942001Sheppard et al.Pasiphaë
56LVIS/2011 J 2≈ 1≈ 0,00005222 909 200−718,32151.90.3552011SheppardPasiphaë
57 S/2003 J 4
≈ 2≈ 0,0004222 926 500−718,10148.20.3282003SheppardPasiphaë
58XXIChaldene
≈ 4≈ 0,003422 930 500−723,71164.70.2652000Sheppard et al.Carme
59LXIIIS/2017 J 2
≈ 2≈ 0,0004222 953 200−724,71164.50.2722017SheppardCarme
60XXVIIsonoe
≈ 4≈ 0,003422 981 300−726,27164.80.2492000Sheppard et al.Carme
61 S/2022 J 2≈ 1≈ 0,00005223 013 800−781,56164.70.2652022SheppardCarme
62 S/2021 J 4≈ 1≈ 0,00005223 019 700−728,28164.60.2652021SheppardCarme
63XLIVKallichore≈ 2≈ 0,0004223 021 800−728,26164.80.2522003SheppardCarme
64XXVErinome
≈ 3≈ 0,001423 032 900−728,48164.40.2762000Sheppard et al.Carme
65XXXVIIKale
≈ 2≈ 0,0004223 052 600−729,64164.60.2622001Sheppard et al.Carme
66LVIIEirene≈ 4≈ 0,003423 055 800−729,84164.60.2582003SheppardCarme
67XXXIAitne
≈ 3≈ 0,001423 064 400−730,10164.60.2772001Sheppard et al.Carme
68XLVIIEukelade
≈ 4≈ 0,003423 067 400−730,30164.60.2772003SheppardCarme
69XLIIIArche
≈ 3≈ 0,001423 097 800−731,88164.60.2612002SheppardCarme
70XXTaygete
≈ 5≈ 0,006523 108 000−732,45164.70.2532000Sheppard et al.Carme
71 S/2016 J 4≈ 1≈ 0,00005223 113 800−727,01147.10.2942016SheppardPasiphaë
72LXXIIS/2011 J 1≈ 2≈ 0,0004223 124 500−733,21164.60.2712011SheppardCarme
73XICarme
46.7≈ 5.323 144 400−734,19164.60.2561938NicholsonCarme
74LHerse≈ 2≈ 0,0004223 150 500−734,52164.40.2622003Gladman et al.Carme
75LXIS/2003 J 1916.6≈ 2≈ 0,0004223 156 400−734,78164.70.2652003GladmanCarme
76LIS/2010 J 1
≈ 2≈ 0,0004223 189 800−736,51164.50.2522010Jacobson et al.Carme
77 S/2003 J 9
≈ 1≈ 0,00005223 199 400−736,86164.80.2632003SheppardCarme
78LXVIS/2017 J 5≈ 2≈ 0,0004223 206 200−737,28164.80.2572017SheppardCarme
79LXVIIS/2017 J 6≈ 2≈ 0,0004223 245 300−733,99149.70.3362017SheppardPasiphaë
80XXIIIKalyke
6.9≈ 0,01723 302 600−742,02164.80.2602000Sheppard et al.Carme
81XXXIXHegemone≈ 3≈ 0,001423 348 700−739,81152.60.3582003SheppardPasiphaë
82 S/2018 J 3≈ 1≈ 0,00005223 400 300−747,02164.90.2682018SheppardCarme
83 S/2021 J 5≈ 2≈ 0,0004223 414 600−747,74164.90.2722021Sheppard et al.Carme
84VIIIPasiphaë
57.8≈ 1023 468 200−743,61148.40.4121908MelottePasiphaë
85XXXVISponde
≈ 2≈ 0,0004223 543 300−748,29149.30.3222001Sheppard et al.Pasiphaë
86 S/2003 J 10
≈ 2≈ 0,0004223 576 300−755,43164.40.2642003SheppardCarme
87XIXMegaclite
≈ 5≈ 0,006523 644 600−752,86149.80.4212000Sheppard et al.Pasiphaë
88XLVIIICyllene≈ 2≈ 0,0004223 654 700−751,97146.80.4192003SheppardPasiphaë
89IXSinope
35≈ 2.223 683 900−758,85157.30.2641914NicholsonPasiphaë
90LIXS/2017 J 1
≈ 2≈ 0,0004223 744 800−756,41145.80.3282017SheppardPasiphaë
91XLIAoede≈ 4≈ 0,003423 778 200−761,42155.70.4362003SheppardPasiphaë
92XXVIIIAutonoe
≈ 4≈ 0,003423 792 500−761,00150.80.3302001Sheppard et al.Pasiphaë
93XVIICallirrhoe
9.6≈ 0,04623 795 500−758,87145.10.2971999Scotti et al.Pasiphaë
94 S/2003 J 23
≈ 2≈ 0,0004223 829 300−760,00144.70.3132003SheppardPasiphaë
95XLIXKore
≈ 2≈ 0,0004224 205 200−776,76141.50.3282003SheppardPasiphaë
Lukk

Noter

  1. [N 1]
    Joviansk er adjektivformen for guden Jupiter eller planeten Jupiter.
  2. [N 2]
    Jupiters masse på 1,8986×1027 kg / De galileiske månenes masse 3,93×1023 kg = 4 828

Referanser

Litteratur

Eksterne lenker

Loading related searches...

Wikiwand - on

Seamless Wikipedia browsing. On steroids.