Jupiters måner

Jupiters måner er en gruppe på minst 95 måner^[1] som kretser rundt planeten Jupiter. 57 av disse har fått navn. Dette er det nest største følget av måner med «rimelig sikre» baner av alle planetene i solsystemet.^[2][3] De mest massive av dem, de fire galileiske måner, ble oppdaget i 1610 av Galileo Galilei og ble de første legemene funnet å gå i bane rundt et legeme som ikke var jorden eller solen.

Jupiter og de fire største månene (montasje)

Siden 1892 har 91 mindre jovianske^{[N 1]} måner blitt oppdaget og fått navn etter elskerinner, erobringer eller døtre av den romerske guden Jupiter, eller hans greske forgjenger, Zevs. De galileiske månene er de klart største objektene i bane rundt Jupiter. De resterende månene og ringene utgjør tilsammen bare 0,003 prosent av den totale massen i bane rundt planeten.

Åtte måner er regulære satellitter med prograd og nær sirkulære baner som ikke har særlig inklinasjon i forhold til Jupiters ekvatorplan. De galileiske månene er sfæriske i form og ville ha blitt ansett som dvergplaneter eller planeter dersom de gikk i bane direkte rundt solen. De andre fire regulære satellittene er mye mindre og nærmere Jupiter; de er kilder til støvet i Jupiters ringer.

Jupiters øvrige måner er irregulære satellitter hvis prograde og retrograde bevegelse er mye lengre fra Jupiter og har høye inklinasjoner og baneeksentrisiteter. Disse månene ble sannsynligvis fanget inn av Jupiter fra solbaner.

Den relative massen til de jovianske månene. De som er mindre enn Europa vises ikke i denne skalaen, og satt sammen ville de bare blitt synlige ved 100× forstørrelse.

Egenskaper

Månenes fysiske egenskaper og baneegenskaper varierer mye. De fire galileiske månene er alle over 3 100 km i diameter. Den største av dem, Ganymedes, er større enn Merkur og det niende største objektet i solsystemet etter solen og syv av planetene. Alle andre jovianske måner er mindre enn 250 km i diameter og de fleste overgår så vidt 5 km. Baneformene går fra nesten perfekt sirkulære til høyt eksentriske og inklinerte, og mange går i bane i motsatt retning av Jupiters rotasjon (retrograd bevegelse). Omløpstider varierer fra syv timer (mindre tid enn hva Jupiter bruker rundt sin egen akse) til omtrent tre tusen ganger mer (nesten tre år på jorden).

Opprinnelse og utvikling

Jupiters regulære satellitter antas å ha blitt dannet fra en sirkumplanetær skive, en ring av akkresjonsgass og fast støv analogt til en protoplanetarisk skive.^{[L 1][L 2]} De kan være restene av galileiske massesatellitter som ble dannet tidlig i Jupiters historie.^{[L 1][4]}

Simuleringer antyder at selv om skiven hadde en relativt lav masse til enhver tid, gikk en vesentlig del (flere titalls prosent) av Jupiters masse som var fanget fra soltåken gjennom skiven. Det kreves imidlertid bare en skivemasse på 2 % av Jupiters for å forklare de eksisterende satellittene,^{[L 1]} og dermed kan det ha vært flere generasjoner av galileiske massesatellitter i Jupiters tidlige historie. Hver generasjon av satellitter ville ha gått i en spiral innover mot Jupiter på grunn av draget fra skiven med nye måner som ble dannet fra rester innfanget fra soltåken.^{[L 1]} Innen tidspunktet for når dagens (muligens femte) generasjon ble dannet hadde skiven blitt tynnet ut til det punktet hvor den ikke lenger er sterkt utsatt for månenes baner.^[4] De nåværende galileiske månene ble fortsatt påvirket og falt inn i og ble delvis beskyttet av en baneresonans som fremdeles eksisterer for Io, Europa og Ganymedes. Ganymedes' større masse betyr at den ville ha vandret innover i en større hastighet enn Europa eller Io.^{[L 1]}

De ytre irregulære månene antas å stamme fra passerende asteroider mens skiven fremdeles var tilstrekkelig massiv til å absorbere mye av deres moment og fange dem inn i en bane. En rekke av disse brøt opp av påkjenningen av innfangingen eller ved en kollisjon med andre små legemer, og dannet familiene vi ser i dag.^{[L 3]}

Oppdagelse

Jupiter og de galileiske måner gjennom et 10" (25 cm) Meade LX200-teleskop

De galileiske måner. Fra venstre til høyre, i økende avstand fra Jupiter: Io, Europa, Ganymedes og Callisto

De galileiske måner og deres baner rundt Jupiter

Se også: Tidslinje for oppdagelsen av planeter og deres måner i solsystemet

Den første hevdede observasjonen av en av Jupiters måner tilhører den kinesiske astronomen Gan De (400–340 f.Kr.) fra rundt 364 f.Kr.^{[L 4]} De første sikre observasjonene ble gjort av Galileo Galilei i 1609.^{[L 5]} Innen mars 1610 hadde han sett de fire massive galileiske måner med sitt teleskop med 30×forstørrelse:^{[L 6]} Ganymedes, Callisto, Io, og Europa.

Ingen andre satellitter ble oppdaget før E.E. Barnard observerte Amalthea i 1892.^{[L 7]} Ved hjelp av teleskopisk fotografi fulgte ytterligere oppdagelser raskt i løpet av det tyvende århundre. Himalia ble oppdaget av Charles Dillon Perrine i 1904,^{[L 8]} Elara av Perrine i 1905,^{[L 9]} Pasiphaë av Philibert Jacques Melotte i 1908,^{[L 10]} Sinope av Seth Barnes Nicholson i 1914,^{[L 11]} Lysithea og Carme av Seth Barnes Nicholson i 1938,^{[L 12]} Ananke av Nicholson i 1951,^{[L 13]} og Leda av Charles T. Kowal i 1974.^{[L 14]} Themisto ble observert av Kowal i 1975,^{[L 15]} men på grunn av utilstrekkelige observasjonsdata var den borte frem til 2000. Voyager-sondene oppdaget tre indre måner i 1979: Metis (Voyager 1, Stephen P. Synnott), Adrastea (Voyager 2, David C. Jewitt) og Thebe (Voyager 1, Synnott).^{[L 16]}

Mellom oktober 1999 til utgangen av 2003 fant forskere 45 nye måner ved å bruke sensitive bakkebaserte detektorer. De fleste ble oppdaget av et lag ledet av Scott S. Sheppard og David C. Jewitt.^[5] Andre oppdagere som bør nevnes er Elizabeth Roemer, Brett J. Gladman og Timothy B. Spahr. Callirrhoe ble oppdaget den 6. oktober 1999. Månene Dia, Iocaste, Praxidike, Harpalyke, Taygete, Chaldene, Erinome, Kalyke, Isonoe og Megaclite ble oppdaget i 2001. Euporie, Euanthe, Orthosie, Hermippe, Thyone, Aitne, Kale, Eurydome, Pasithee, Arche, Sponde og Autonoe ble oppdaget i 2002. S/2003 J 12, Eupheme, S/2003 J 18, Thelxinoe, Helike, S/2003 J 16, Mneme, Herse, S/2003 J 19, S/2003 J 15, S/2003 J 10, S/2003 J 23, Aoede, Kalliochore, Kore, Cyllene, Eukelade, S/2003 J 4, Hegemone, S/2003 J 9, S/2003 J 5 og S/2003 J 2 ble oppdaget i 2003. Disse månene går i lange, eksentriske og generelt retrograde baner. Gjennomsnittsstørrelsen er ca. 3 km, og de største er omtrent 9 km i diameter. De antas å være innfangede asteroider eller kanskje kometlegemer, muligvis fragmentert i flere deler,^{[L 17]} men svært lite er kjent om dem.

Fra 2010 til 2017 ble ytterligere 6 måner oppdaget: S/2010 J 2 og S/2010 J 1 i 2010, S/2011 J 1 og S/2011 J 2 i 2011, S/2016 J 1 i 2016 og S/2017 J 1 i 2017.^[6] I 2018 ble det oppdaget ti nye måner, og flere ble oppdaget i 2021 og 2022. Dette får det antallet måner opp i 95.^[7] Dette er det nest høyeste antallet måner rundt noen planet i solsystemet (Saturn har flere med 145 måner).

Navngiving

De galileiske månene til Jupiter (Io, Europa, Ganymedes og Callisto) ble navngitt av Simon Marius like etter oppdagelsen i 1610.^{[L 18]} Frem til det 20. århundre ble imidlertid disse navnene tatt ut av bruk, og i stedet ble de i astronomisk litteratur bare referert til som «Jupiter I», «Jupiter II» osv., eller som «Jupiters første måne», «Jupiters andre måne» osv.^{[L 18]} Navnene Io, Europa, Ganymedes og Callisto ble populære i det 20. århundre, mens de resterende månene, vanligvis nummerert med romertall V (5) til XII (12), forble uten navn.^{[L 19]} Ved en populær, dog uoffisiell, konvensjon ble Jupiter V (oppdaget i 1892) gitt navnet Amalthea, først brukt av den franske astronomen Camille Flammarion.^[5]

De andre månene ble i hoveddelen av astronomisk litteratur bare referert til ved sine romertall (dvs. Jupiter IX) frem til 1970-årene.^{[L 20]} I 1975 tildelte Den internasjonale astronomiske unions (IAU) arbeidsgruppe for nomenklatur i det ytre solsystemet navn til satellittene V–XIII,^{[L 21]} og utarbeidet en formell prosess for navngiving av fremtidige satellitter som blir oppdaget.^{[L 21]} Praksisen var å navngi nyoppdagede måner rundt Jupiter etter elskerinner og favoritter av guden Jupiter (Zevs), og siden 2004 også etter deres etterkommere.^[8] Alle Jupiters måner fra XXXIV (Euporie) er oppkalt etter døtrene til Jupiter eller Zevs.^[8]

Noen asteroider deler navn med Jupitermåner: 9 Metis, 38 Leda, 52 Europa, 85 Io, 113 Amalthea og 239 Adrastea. Ytterligere to asteroider delte tidligere navn med Jupitermåner, men forskjellige stavemåter ble innført av IAU: Ganymedes og asteroiden 1036 Ganymed; og Callisto og asteroiden 204 Kallisto.

Grupper

Banene til Jupiters irregulære satellitter og hvordan de samles i grupper: etter store halvakse (den horisontale aksen i Gm); etter inklinasjon (den vertikale aksen); og baneeksentrisitet (de gule linjene). De relative størrelsene er indikert av sirklene.

Regulære satellitter

Disse deles inn i to grupper:

• Indre satellitter eller Amaltheagruppen: Metis, Adrastea, Amalthea og Thebe. Disse går i bane svært nær Jupiter; de innerste to banene er mindre enn en joviansk dag. De to sistnevnte er henholdsvis den femte og den syvende største månene i det jovianske systemet. Observasjoner antyder at i hvert fall det største medlemmet, Amalthea, ikke ble dannet i sin nåværende bane, men lengre fra planeten eller at den er et innfanget himmellegeme fra solsystemet.^{[L 22]} Sammen med et antall indre små måner, som enda ikke er oppdaget, fyller og vedlikeholder disse månene Jupiters svake ringsystem. Metis og Adrastea bidrar til å opprettholde Jupiters hovedring, mens Amalthea og Thebe vedlikeholder hver sin svake ytterring.^{[L 23][L 24]}

• Hovedgruppen eller galileiske måner: Io, Europa, Ganymedes og Callisto. Med radier som er større enn noen av dvergplanetene er de noen av de største objektene i solsystemet utenom solen og de åtte planetene etter masse, og Ganymedes overgår planeten Merkur i diameter. De fire månene er henholdsvis de fjerde, sjette, første og tredje største naturlige satellittene i solsystemet og inneholder nesten 99,999 % av all massen i bane rundt Jupiter. Planeten er nesten 5 000 ganger mer massiv enn de galileiske månene.^{[N 2]} De indre månene er også del av en 1:2:4-baneresonans. Modeller antyder at de ble dannet av sakte akkresjon i en joviansk tåke med lav tetthet – en skive med gassen og støvet som fantes rundt Jupiter etter dannelsen – som varte opp mot 10 millioner år i tilfellet med Callisto.^{[L 25]}

Irregulære satellitter

Jupiters ytre måner og deres høyt inklinerte baner

Utdypende artikkel: Irregulær måne

De irregulære satellittene er vesentlig mindre objekter med fjernere og mer eksentriske baner. De danner familier med objekter som deler likheter i bane (store halvakse, inklinasjon, eksentrisitet) og sammensetning; det antas at disse i det minste er delvise kollisjonsfamilier som ble til da større (men fremdeles små) foreldrelegemer ble knust av støt fra asteroider fanget av Jupiters gravitasjonsfelt. Disse familiene bærer navnene på sine største medlemmer. Følgende er listet opp nedenfor:^{[6][L 26][L 27]}

• Prograde satellitter:

• Themisto^{[L 26]} er den innerste irregulære månen og ikke del av noen kjent familie.^[6]

• Himaliagruppen består av de 9 månene Leda, Himalia, Lysithea, Elara, Ersa, Dia, Pandia, S/2011 J 3 og S/2018 J 2. Den er spredt over knappe 1,4 Gm i store halvakse, 1,6° i inklinasjon (27,5 ± 0,8°) og eksentrisiteter mellom 0,11 og 0,25. Det har blitt foreslått at gruppen kan være rester fra en asteroide fra hovedbeltet som har brutt opp.^{[L 26]}

• Carpogruppen består av de to månene Carpo og S/2018 J 4. Det er den nest ytterste prograde gruppen.^[6]

• Valetudo er den ytterste prograde månen og er ikke en del av noen kjent gruppe.

Retrograde satellitter: inklinasjoner (°) mot eksentrisiteter, med Carmes (oransje) og Anankes (gule) grupper identifisert

• Retrograde satellitter:

• Carmegruppen består av de 18 månene Herse, S/2003 J 10, Pasithee, Chaldene, Arche, Isonoe, Erinome, Kale, Aitne, Taygete, S/2003 J 9, Carme, S/2003 J 5, S/2003 J 19, S/2011 J 1, Kalyke, Eukelade og Kallichore. Den er spredt over kun 1,2 Gm i store halvakse, 1,6° i inklinasjon (165,7 ± 0,8°) og eksentrisiteter mellom 0,23 og 0,27. Gruppen er svært homogen i farge (lys rød) og antas å stamme fra en D-type-asteroide, muligens en jupitertrojan.^{[L 17]}

• Anankegruppen består av 19 måner. Den deles inn i en kjerne bestående av de 6 månene Ananke, Praxidike, Harpalyke, Iocaste, Euanthe, og Thyone og de 11 perifere månene Euporie, S/2003 J 2, S/2003 J 3, S/2003 J 12, S/2003 J 18, Thelxinoe, Helike, Orthosie, S/2003 J 16, Hermippe, Mneme, S/2003 J 15, og S/2010 J 2. Gruppen har en relativt større spredning enn de foregående gruppene, over 2,4 Gm i store halvakse, 8,1° i inklinasjon (mellom 145,7° og 154,8°) og eksentrisiteter mellom 0,02 og 0,28. De fleste av medlemmene er grå og antas å stamme fra rester av en fanget asteroide.^{[L 17]}

• Pasiphaëgruppen består av de 17 månene Eurydome, S/2003 J 23, Hegemone, Pasiphaë, Sponde, Cyllene, Megaclite, S/2003 J 4, Callirrhoe, Sinope, Autonoe, Aoede, S/2011 J 2, S/2010 J 1, Kore, S/2016 J 1 og S/2017 J 1. Gruppen er ganske spredt med en spredning over 1,3 Gm, inklinasjoner mellom 144,5° og 158,3° og eksentrisiteter mellom 0,25 og 0,43.^{[L 17]} Fargene varierer også betydelig, fra røde til grå, noe som kan skyldes av flere kollisjoner. Sinope, som enkelte ganger inkluderes i Pasiphaë-gruppen,^{[L 17]} er rød, og gitt forskjellen i inklinasjon kan den ha blitt innfanget uavhengig;^{[L 26]} Pasiphaë og Sinope er også fanget i sekulære resonanser med Jupiter.^{[L 28]}

Tabell

Jupiters måner er listet nedenfor etter omløpstid, fra innerst til ytterst. Dette er basert på en gjennomsnittsavstand til Jupiter i økende rekkefølge. Romertallene refererer til rekkefølgen av oppdagelsene for hver enkelt måne. Diameterne til de enkelte måner (målt i km) er noen ganger oppgitt med flere tall (for eksempel «60×40×34»). Dette betyr at legemet ikke er en perfekt sfæroide og at hver av dimensjonene har blitt tilstrekkelig målt. Massen til de enkelte måner er oppgitt i ×10¹⁶ kg.^[9]

Månenes store halvakse er målt i km, og noen store halvakser er beregnet ved bruk av µ-verdien. Omløpstiden er oppgitt i Jorddøgn (perioder med negative verdier er retrograde). Månenes inklinasjon er oppgitt i grader (°).^[10] Deretter følger månenes baneeksentrisitet, som er målt ved å bruke inklinasjonen til det lokale Laplaceplanet.^[9][10]

Måner som er tilstrekkelig massive til at overflaten har kollapset til en sfæroide er uthevet med fet skrifttype. Dette er de fire galileiske måner, som er sammenlignbare i størrelse med jordens måne. De fire indre månene er mye mindre. De irregulært fangede månene er farget lyse grå ved prograd og mørkegrå ved retrograd bevegelse

Fargenøkkel
Indre måner	Galileiske måner	Themistogruppen	Himaliagruppen	Carpogruppen	Valetudo-gruppen	Anankegruppen	Carmegruppen	Pasiphaëgruppen

#	Romertall	Navn	Bilde	Diameter	Masse	Store halvakse	Omløpstid	Inklinasjon	Eksentrisitet	Oppdaget år [5]	Oppdager [5]	Gruppe
1	16 XVI	Metis		0059 60×40×34	1636 ~3.6	00127 127 690	0074 +7t 4m 29s	00006 0,06°	0,00002	1979	Synnott (Voyager 1)	Amalthea
2	15 XV	Adrastea		0020 20×16×14	152 ~0,2	00128 128 690	0079 +7t 9m 30s	00003 0,03°	0,0015	1979	Jewitt (Voyager 2)	Amalthea
3	05 V	Amalthea		0171 167 ± 4,0 km 250×146×128	18208 208	0018 181 366	008 +11t 57m 23s	000374 0,374°	0,0032	1892	Barnard	Amalthea
4	14 XIV	Thebe		0116 116×98×84	1743 ~43	002 221 889	009 +16t 11m 17s	001076 1,076°	0,0175	1979	Synnott (Voyager 1)	Amalthea
5	01 I	Io		3,660 3 660,0×3 637,4 ×3 630,6	2,289 8 931 900	004 421 700	01 +1,769137786	00005 0,050°	0,0041	1610	Galilei	Galileisk
6	02 II	Europa		3,121 3 121,6	2,248 4 800 000	006 671 034	03 +3,551181041	00047 0,471°	0,0094	1610	Galilei	Galileisk
7	03 III	Ganymedes		5,362 5 262,4	2,315 14 819 000	010 1 070 412	07 +7,15455296	000204 0,204°	0,0011	1610	Galilei	Galileisk
8	04 IV	Callisto		4,820 4 820,6	2,311 10 759 000	018 1 882 709	08 +16,6890184	000205 0,205°	0,0074	1610	Galilei	Galileisk
9	18 XVIII	Themisto		0008 8	1469 0,069	07 7 393 216	+129,87	045 45,762°	0,2115	1975/2000	Kowal & Roemer/ Sheppard et al.	Themisto
10	13 XIII	Leda		0016 16	1611 0,6	11 187 781	+241,75	027562 27,562°	0,1673	1974	Kowal	Himalia
11	71 LXXI	Ersa		3 ≈ 3	0.0014 ≈ 0,0014	11 401 000	249.23 +249,23	29.1	0.116	2018	Sheppard	Himalia
12	L	S/2018 J 2		3 ≈ 3	0.0014 ≈ 0,0014	11 419 700	249.92 +249,92	28.3	0.152	2022	Sheppard	Himalia
13	06 VI	Himalia		0170 170	1867 670	11 451 971	+250,37	030 30,486°	0,1513	1904	Perrine	Himalia
14	65 LXV	Pandia		3 ≈ 3	0.0014 ≈ 0,0014	11 481 000	251.91 +251,91	29.0	0.179	2017	Sheppard	Himalia
15	10 X	Lysithea		0036 36	1663 6,3	11 740 560	+259,89	027006 27,006°	0,1322	1938	Nicholson	Himalia
16	07 VII	Elara		0086 86	1787 87	11 778 034	+261,14	029 29,691°	0,1948	1905	Perrine	Himalia
17	I	S/2011 J 3		3 ≈ 3	0.0014 ≈ 0,0014	11 716 800	259.84 +259,84	27.6	0.192	2011	Sheppard	Himalia
18	53 LIII	Dia		0004 4	139 0,0090	12 570 424	+287,93	027584 27,584°	0,2058	2001	Sheppard et al.	Himalia
19	N	S/2018 J 4		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	16 328 500	427.63 +427,63	50.2	0.177	2018	Sheppard	Carpo
20	46 XLVI	Carpo		0003 3	1345 0,0045	17 144 873	+458,62	056 56,001°	0,2735	2003	Sheppard et al.	Carpo
21	62 LXII	Valetudo±		1 ≈ 1	0.000052 ≈ 0,000052	18 694 200	527.61 +527,61	34.5	0.217	2016	Sheppard	Valetudo
22	34 XXXIV	Euporie		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	19 265 800	550.69 −550,69	145.7	0.148	2001	Sheppard et al.	Ananke
23	99 LV	S/2003 J 18		0002 2	1315 0,0015	19 812 577	−569,73	147,401	0,1569	2003	Gladman et al.	Ananke
24	60 LX	Eupheme		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	20 768 600	617.73 −617,73	148.0	0.241	2003	Sheppard	Ananke
25	Q	S/2021 J 3		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	20 776 700	618.33 −618,33	147.9	0.239	2021	Sheppard	Ananke
26	52 LII	S/2010 J 2		1 ≈ 1	0.000052 ≈ 0,000052	20 793 000	618.84 −618,84	148.1	0.248	2010	Veillet	Ananke
27	54 LIV	S/2016 J 1		1 ≈ 1	0.000052 ≈ 0,000052	20 802 600	618.49 −618,49	144.7	0.232	2016	Sheppard	Ananke
28	40 XL	Mneme		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	20 821 000	620.07 −620,07	148.0	0.247	2003	Sheppard & Gladman	Ananke
29	33 XXXIII	Euanthe		3 ≈ 3	0.0014 ≈ 0,0014	20 827 000	620.44 −620,44	148.0	0.239	2001	Sheppard et al.	Ananke
30	F	S/2003 J 16		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	20 882 600	622.88 −622,88	148.0	0.243	2003	Gladman	Ananke
31	22 XXII	Harpalyke		4 ≈ 4	0.0034 ≈ 0,0034	20 892 100	623.32 −623,32	147.7	0.232	2000	Sheppard et al.	Ananke
32	35 XXXV	Orthosie		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	20 901 000	622.59 −622,59	144.3	0.299	2001	Sheppard et al.	Ananke
33	45 XLV	Helike		4 ≈ 4	0.0034 ≈ 0,0034	20 915 700	626.33 −626,33	154.4	0.153	2003	Sheppard	Ananke
34	P	S/2021 J 2		1 ≈ 1	0.000052 ≈ 0,000052	20 926 600	625.14 −625,14	148.1	0.242	2021	Sheppard	Ananke
35	27 XXVII	Praxidike		7	0.018 ≈ 0,018	20 935 400	625.39 −625,39	148.3	0.246	2000	Sheppard et al.	Ananke
36	64 LXIV	S/2017 J 3		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	20 941 000	625.60 −625,60	147.9	0.231	2017	Sheppard	Ananke
37	O	S/2021 J 1		1 ≈ 1	0.000052 ≈ 0,000052	20 954 700	627.14 −627,14	150.5	0.228	2021	Sheppard	Ananke
38	E	S/2003 J 12		1 ≈ 1	0.000052 ≈ 0,000052	20 963 100	627.24 −627,24	150.0	0.235	2003	Sheppard	Ananke
39	68 LXVIII	S/2017 J 7		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	20 964 800	626.56 −626,56	147.3	0.233	2017	Sheppard	Ananke
40	42 XLII	Thelxinoe		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	20 976 000	628.03 −628,03	150.6	0.228	2003	Sheppard & Gladman et al.	Ananke
41	29 XXIX	Thyone		4 ≈ 4	0.0034 ≈ 0,0034	20 978 000	627.18 −627,18	147.5	0.233	2001	Sheppard et al.	Ananke
42	A	S/2003 J 2		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	20 997 700	628.79 −628,79	150.2	0.225	2003	Sheppard	Ananke
43	12 XII	Ananke		29.1	1.3 ≈ 1.3	21 034 500	629.79 −629,79	147.6	0.237	1951	Nicholson	Ananke
44	W	S/2022 J 3		1 ≈ 1	0.000052 ≈ 0,000052	21 047 700	630.67 −630,67	148.2	0.249	2022	Sheppard	Ananke
45	24 XXIV	Iocaste		5 ≈ 5	0.0065 ≈ 0,0065	21 066 700	631.59 −631,59	148.8	0.227	2000	Sheppard et al.	Ananke
46	30 XXX	Hermippe		4 ≈ 4	0.0034 ≈ 0,0034	21 108 500	633.90 −633,90	150.2	0.219	2001	Sheppard et al.	Ananke
47	70 LXX	S/2017 J 9		3 ≈ 3	0.0014 ≈ 0,0014	21 768 700	666.11 −666,11	155.5	0.200	2017	Sheppard	Ananke
48	58 LVIII	Philophrosyne		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	22 604 600	702.54 −702,54	146.3	0.229	2003	Sheppard	Pasiphaë
49	J	S/2016 J 3		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	22 719 300	713.64 −713,64	164.6	0.251	2016	Sheppard	Carme
50	U	S/2022 J 1		1 ≈ 1	0.000052 ≈ 0,000052	22 725 200	738.33 −738,33	164.5	0.257	2022	Sheppard	Carme
51	38 XXXVIII	Pasithee		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	22 846 700	719.47 −719,47	164.6	0.270	2001	Sheppard et al.	Carme
52	69 LXIX	S/2017 J 8		1 ≈ 1	0.000052 ≈ 0,000052	22 849 500	719.76 −719,76	164.8	0.255	2017	Sheppard	Carme
53	T	S/2021 J 6		1 ≈ 1	0.000052 ≈ 0,000052	22 870 300	720.97 −720,97	164.9	0.271	2021	Sheppard et al.	Carme
54	H	S/2003 J 24		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	22 887 400	721.60 −721,60	164.5	0.259	2003	Sheppard et al.	Carme
55	32 XXXII	Eurydome		3 ≈ 3	0.0014 ≈ 0,0014	22 899 000	717.31 −717,31	149.1	0.294	2001	Sheppard et al.	Pasiphaë
56	56 LVI	S/2011 J 2		1 ≈ 1	0.000052 ≈ 0,000052	22 909 200	718.32 −718,32	151.9	0.355	2011	Sheppard	Pasiphaë
57	B	S/2003 J 4		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	22 926 500	718.10 −718,10	148.2	0.328	2003	Sheppard	Pasiphaë
58	21 XXI	Chaldene		4 ≈ 4	0.0034 ≈ 0,0034	22 930 500	723.71 −723,71	164.7	0.265	2000	Sheppard et al.	Carme
59	63 LXIII	S/2017 J 2		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	22 953 200	724.71 −724,71	164.5	0.272	2017	Sheppard	Carme
60	26 XXVI	Isonoe		4 ≈ 4	0.0034 ≈ 0,0034	22 981 300	726.27 −726,27	164.8	0.249	2000	Sheppard et al.	Carme
61	V	S/2022 J 2		1 ≈ 1	0.000052 ≈ 0,000052	23 013 800	781.56 −781,56	164.7	0.265	2022	Sheppard	Carme
62	R	S/2021 J 4		1 ≈ 1	0.000052 ≈ 0,000052	23 019 700	728.28 −728,28	164.6	0.265	2021	Sheppard	Carme
63	44 XLIV	Kallichore		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	23 021 800	728.26 −728,26	164.8	0.252	2003	Sheppard	Carme
64	25 XXV	Erinome		3 ≈ 3	0.0014 ≈ 0,0014	23 032 900	728.48 −728,48	164.4	0.276	2000	Sheppard et al.	Carme
65	37 XXXVII	Kale		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	23 052 600	729.64 −729,64	164.6	0.262	2001	Sheppard et al.	Carme
66	57 LVII	Eirene		4 ≈ 4	0.0034 ≈ 0,0034	23 055 800	729.84 −729,84	164.6	0.258	2003	Sheppard	Carme
67	31 XXXI	Aitne		3 ≈ 3	0.0014 ≈ 0,0014	23 064 400	730.10 −730,10	164.6	0.277	2001	Sheppard et al.	Carme
68	47 XLVII	Eukelade		4 ≈ 4	0.0034 ≈ 0,0034	23 067 400	730.30 −730,30	164.6	0.277	2003	Sheppard	Carme
69	43 XLIII	Arche		3 ≈ 3	0.0014 ≈ 0,0014	23 097 800	731.88 −731,88	164.6	0.261	2002	Sheppard	Carme
70	20 XX	Taygete		5 ≈ 5	0.0065 ≈ 0,0065	23 108 000	732.45 −732,45	164.7	0.253	2000	Sheppard et al.	Carme
71	K	S/2016 J 4		1 ≈ 1	0.000052 ≈ 0,000052	23 113 800	727.01 −727,01	147.1	0.294	2016	Sheppard	Pasiphaë
72	72 LXXII	S/2011 J 1		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	23 124 500	733.21 −733,21	164.6	0.271	2011	Sheppard	Carme
73	11 XI	Carme		46.7	5.3 ≈ 5.3	23 144 400	734.19 −734,19	164.6	0.256	1938	Nicholson	Carme
74	50 L	Herse		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	23 150 500	734.52 −734,52	164.4	0.262	2003	Gladman et al.	Carme
75	61 LXI	S/2003 J 19	16.6	2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	23 156 400	734.78 −734,78	164.7	0.265	2003	Gladman	Carme
76	51 LI	S/2010 J 1		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	23 189 800	736.51 −736,51	164.5	0.252	2010	Jacobson et al.	Carme
77	C	S/2003 J 9		1 ≈ 1	0.000052 ≈ 0,000052	23 199 400	736.86 −736,86	164.8	0.263	2003	Sheppard	Carme
78	66 LXVI	S/2017 J 5		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	23 206 200	737.28 −737,28	164.8	0.257	2017	Sheppard	Carme
79	67 LXVII	S/2017 J 6		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	23 245 300	733.99 −733,99	149.7	0.336	2017	Sheppard	Pasiphaë
80	23 XXIII	Kalyke		6.9	0.017000 ≈ 0,017	23 302 600	742.02 −742,02	164.8	0.260	2000	Sheppard et al.	Carme
81	39 XXXIX	Hegemone		3 ≈ 3	0.0014 ≈ 0,0014	23 348 700	739.81 −739,81	152.6	0.358	2003	Sheppard	Pasiphaë
82	M	S/2018 J 3		1 ≈ 1	0.000052 ≈ 0,000052	23 400 300	747.02 −747,02	164.9	0.268	2018	Sheppard	Carme
83	S	S/2021 J 5		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	23 414 600	747.74 −747,74	164.9	0.272	2021	Sheppard et al.	Carme
84	08 VIII	Pasiphaë		57.8	10 ≈ 10	23 468 200	743.61 −743,61	148.4	0.412	1908	Melotte	Pasiphaë
85	36 XXXVI	Sponde		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	23 543 300	748.29 −748,29	149.3	0.322	2001	Sheppard et al.	Pasiphaë
86	D	S/2003 J 10		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	23 576 300	755.43 −755,43	164.4	0.264	2003	Sheppard	Carme
87	19 XIX	Megaclite		5 ≈ 5	0.0065 ≈ 0,0065	23 644 600	752.86 −752,86	149.8	0.421	2000	Sheppard et al.	Pasiphaë
88	48 XLVIII	Cyllene		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	23 654 700	751.97 −751,97	146.8	0.419	2003	Sheppard	Pasiphaë
89	09 IX	Sinope		35	2.2 ≈ 2.2	23 683 900	758.85 −758,85	157.3	0.264	1914	Nicholson	Pasiphaë
90	59 LIX	S/2017 J 1		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	23 744 800	756.41 −756,41	145.8	0.328	2017	Sheppard	Pasiphaë
91	41 XLI	Aoede		4 ≈ 4	0.0034 ≈ 0,0034	23 778 200	761.42 −761,42	155.7	0.436	2003	Sheppard	Pasiphaë
92	28 XXVIII	Autonoe		4 ≈ 4	0.0034 ≈ 0,0034	23 792 500	761.00 −761,00	150.8	0.330	2001	Sheppard et al.	Pasiphaë
93	17 XVII	Callirrhoe		9.6	0.046 ≈ 0,046	23 795 500	758.87 −758,87	145.1	0.297	1999	Scotti et al.	Pasiphaë
94	G	S/2003 J 23		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	23 829 300	760.00 −760,00	144.7	0.313	2003	Sheppard	Pasiphaë
95	49 XLIX	Kore		2 ≈ 2	0.00042 ≈ 0,00042	24 205 200	776.76 −776,76	141.5	0.328	2003	Sheppard	Pasiphaë

Noter

1. Joviansk er adjektivformen for guden Jupiter eller planeten Jupiter.
2. Jupiters masse på 1,8986×10²⁷ kg / De galileiske månenes masse 3,93×10²³ kg = 4 828

Referanser

1. Canup (2009)
2. Alibert (2005), s 1 205–13
3. Jewitt m.fl (2007), s. 261–95
4. Xi (1981), s. 87
5. Galilei (1989), s. 14–16
6. Van Helden (1974), s. 38–58
7. Barnard (1892), s. 81–85
8. Den internasjonale astronomiske union (1905), s. 154B
9. Perrine (1905), s. 62–63
10. Melotte (1908), s. 456–457
11. Nicholson (1914), s. 197–198
12. Nicholson (1938), s. 292–293
13. Nicolson (1951), s. 297–299
14. Kowall (1974), s. 460–464
15. Marsden (1975)
16. Synnot (1980), s. 786–788
17. Sheppard (2003), s. 261–263
18. Marazzini (2005), s. 391–407
19. Nicholson (1939), s. 85–94
20. Payne-Gaposchkin (1970)
21. Marsden (1975)
22. Anderson m.fl. (2005), s. 1 291–1 293
23. Burns m.fl. (2004), kap. Jupiter's Ring-Moon System
24. Burns m.fl. (1999), s. 1 146–1 150
25. Canup (2002), s. 3 404–3 423
26. Grav m.fl. (2003), s. 33–45
27. Sheppard m.fl. (2004), s. 263–280
28. Nesvorný m.fl. (2004), 1 768–1 783

Nettsider

1. «Forskere har oppdaget flere måner rundt gassplaneten Jupiter» (på norsk). 17. juli 2018. Besøkt 17. juli 2018.
2. «Solar System Bodies» (på engelsk). JPL/NASA. Besøkt 17. januar 2012.
3. Rincon, Paul (7. oktober 2019). «Saturn overtakes Jupiter as planet with most moons». BBC News. Besøkt 8. oktober 2019.
4. Chown, Marcus (7. mars 2009). «Cannibalistic Jupiter ate its early moons». New Scientist (på engelsk). Besøkt 18. mars 2009.
5. «Gazetteer of Planetary Nomenclature». Working Group for Planetary System Nomenclature (WGPSN) (på engelsk). U.S. Geological Survey. 7. november 2008. Besøkt 19. januar 2012.
6. Sheppard, Scott S. «Jupiter's Known Satellites» (på engelsk). Departament of Terrestrial Magnetism at Carniege Institution for science. Arkivert fra originalen 18. mai 2012. Besøkt 19. januar 2012.
7. «Forskere har oppdaget flere måner rundt gassplaneten Jupiter» (på norsk). 17. juli 2018. Besøkt 17. juli 2018.
8. «Satellites of Jupiter, Saturn and Uranus». Working Group on Planetary System Nomenclature (på engelsk). International Astronomical Union. Arkivert fra originalen 14. februar 2006. Besøkt 19. januar 2012.
9. Sheppard, Scott S. «Moons of Jupiter» (på engelsk). Earth & Planets Laboratory. Besøkt 15. juni 2023..
10. «Natural Satellites Ephemeris Service» (på engelsk). IAU: Minor Planet Center. Besøkt 19. januar 2012.

Litteratur

• Alibert, Y.; Mousis, O. and Benz, W. (2005). «Modeling the Jovian subnebula I. Thermodynamic conditions and migration of proto-satellites». Astronomy & Astrophysics (på engelsk). 439 (3). Bibcode:2005A&A...439.1205A. arXiv:astro-ph/0505367 . doi:10.1051/0004-6361:20052841.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Anderson, J.D.; Johnson, T.V.; Shubert, G.; m.fl. (2005). «Amalthea's Density Is Less Than That of Water». Science (på engelsk). 308 (5726). Bibcode:2005Sci...308.1291A. PMID 15919987. doi:10.1126/science.1110422.CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link)CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Barnard, E.E. (1892). «Discovery and Observation of a Fifth Satellite to Jupiter». Astronomical publikasjon (på engelsk). 12. Bibcode:1892AJ.....12...81B. doi:10.1086/101715.
• Burns, J.A.; Showalter, M.R.; Hamilton, D.P.; m.fl. (1999). «The Formation of Jupiter's Faint Rings». Science (på engelsk). 284 (5417). Bibcode:1999Sci...284.1146B. PMID 10325220. doi:10.1126/science.284.5417.1146.CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link)CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Burns, J.A.; Simonelli, D. P.; Showalter, M.R.; m.fl. (2004). Bagenal, F.; Dowling, T.E.; McKinnon, W.B., red. Jupiter: The Planet, Satellites and Magnetosphere (på engelsk). Cambridge University Press.CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link)CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Canup, Robin M.; Ward, William R. (2002). «Formation of the Galilean Satellites: Conditions of Accretion» (PDF). The Astronomical publikasjon (på engelsk). 124 (6). Bibcode:2002AJ....124.3404C. doi:10.1086/344684.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Canup, Robert M.; Ward, William R. (2009). «Origin of Europa and the Galilean Satellites». Europa (på engelsk). University of Arizona Press. Bibcode:2008arXiv0812.4995C.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Galilei, Galileo (1989). Oversatt og revidert av Albert Van Helden, red. Sidereus Nuncius (på engelsk). Chicago & London: University of Chicago Press. ISBN 0226279030.
• Grav, Tommy; Holman, Matthew J.; Gladman, Brett J.; Aksnes, Kaare (2003). «Photometric survey of the irregular satellites». Icarus (på engelsk). 166 (1). Bibcode:2003Icar..166...33G. arXiv:astro-ph/0301016 . doi:10.1016/j.icarus.2003.07.005.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• «Discovery of a Sixth Satellite of Jupiter». Astronomical publikasjon (på engelsk). 24 (18). 9. januar 1905. Bibcode:1905AJ.....24S.154.. doi:10.1086/103654.
• Jewitt, David; Haghighipour, Nader (2007). «Irregular Satellites of the Planets: Products of Capture in the Early Solar System» (PDF). Annual Review of Astronomy and Astrophysics (på engelsk). 45 (1). Bibcode:2007ARA&A..45..261J. arXiv:astro-ph/0703059 . doi:10.1146/annurev.astro.44.051905.092459. Arkivert fra originalen (PDF) 12. august 2007.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Kowal, C.T.; Aksnes, K.; Marsden, B.G.; Roemer, E. (1974). «Thirteenth satellite of Jupiter». Astronomical publikasjon (på engelsk). 80 (6). Bibcode:1975AJ.....80..460K. doi:10.1086/111766.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Marazzini, C. (2005). «The names of the satellites of Jupiter: from Galileo to Simon Marius». Lettere italian (på italiensk). 57 (3).
• Marsden, Brian G. (3. oktober 1975). «Probable New Satellite of Jupiter» (oppdagelsestelegram sendt til IAU). International Astronomical Union Circulars (på engelsk). Cambridge, US: Smithsonian Astrophysical Observatory. 2845.
• Marsden, Brian G. (3. oktober 1975). «Satellites of Jupiter». International Astronomical Union Circulars (på engelsk). 2846.
• Melotte, P.J. (1908). «Note on the Newly Discovered Eighth Satellite of Jupiter, Photographed at the Royal Observatory, Greenwich». månedhly Notices of the Royal Astronomical Society (på engelsk). 68 (6). Bibcode:1908MNRAS..68..456.
• Nesvorný, David; Beaugé, Cristian; Dones, Luke (2004). «Collisional Origin of Families of Irregular Satellites» (PDF). The Astronomical publikasjon (på engelsk). 127 (3). Bibcode:2004AJ....127.1768N. doi:10.1086/382099.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Nicholson, Seth Barnes (1914). «Discovery of the Ninth Satellite of Jupiter». Publications of the Astronomical Society of the Pacific (på engelsk). 26. Bibcode:1914PASP...26..197N. doi:10.1086/122336.
• Nicholson, Seth Barnes (1938). «Two New Satellites of Jupiter». Publications of the Astronomical Society of the Pacific (på engelsk). 50. Bibcode:1938PASP...50..292N. doi:10.1086/124963.
• Nicholson, Seth Barnes (april 1939). «The Satellites of Jupiter». Publications of the Astronomical Society of the Pacific (på engelsk). 51 (300). Bibcode:1939PASP...51...85N. doi:10.1086/125010.
• Nicholson, Seth Barnes (1951). «An unidentified object near Jupiter, probably a new satellite». Publications of the Astronomical Society of the Pacific (på engelsk). 63 (375). Bibcode:1951PASP...63..297N. doi:10.1086/126402.
• Payne-Gaposchkin, Cecilia; Haramundanis, Katherine (1970). Introduction to Astronomy (på engelsk). Englewood Cliffs, N.J.: Prentice-Hall. ISBN 0-134-78107-4.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Perrine, C.D. (1905). «The Seventh Satellite of Jupiter». Publications of the Astronomical Society of the Pacific (på engelsk). 17 (101).
• Sheppard, Scott S.; Jewitt, David C. (5. mai 2003). «An abundant population of small irregular satellites around Jupiter». Nature (på engelsk). 423 (6937). PMID 12748634. doi:10.1038/nature01584.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Sheppard, Scott S.; Jewitt, David C.; Porco, Carolyn (2004). «Jupiter's outer satellites and Trojans». I Fran Bagenal, Timothy E. Dowling, William B. McKinnon. Jupiter. The planet, satellites and magnetosphere (PDF) (på engelsk). 1. Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 0-521-81808-7. Arkivert fra originalen (PDF) 14. juli 2011. Besøkt 14. juni 2007.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Synnott, S.P. (1980). «1979J2: The Discovery of a Previously Unknown Jovian Satellite». Science (på engelsk). 210 (4471). Bibcode:1980Sci...210..786S. PMID 17739548. doi:10.1126/science.210.4471.786.
• Van Helden, Albert (mars 1974). «The Telescope in the Seventeenth Century». Isis (på engelsk). The University of Chicago Press on behalf of The History of Science Society. 65 (1). doi:10.1086/351216.
• Xi, Zezong Z. (1981). «The Discovery of Jupiter's Satellite Made by Gan De 2000 years Before Galileo». Acta Astrophysica Sinica (på engelsk). 1 (2).

Eksterne lenker

• Jupiter Satellite Data (engelsk)
• Jupiter, and The Giant Planet Satellite and Moon Page (engelsk)
• Simulation showing the position of Jupiter's Moon (engelsk)
• Animated tour of Jupiter's Moons Arkivert 14. januar 2012 hos Wayback Machine., University of Glamorgan (engelsk)
• Jupiter's Moons Arkivert 6. juli 2013 hos Wayback Machine. av NASA's Solar System Exploration (engelsk)
• «43 more moons orbiting Jupiter» artikkel fra 2003 i San Francisco Chronicle (engelsk)
• Articles on the Jupiter System i Planetary Science Research Discoveries (engelsk)
• An animation of the Jovian system of moons (engelsk)

Portal: Astronomi

Autoritetsdata