Judy Collins
amerikansk sanger og låtskriver From Wikipedia, the free encyclopedia
Remove ads
Judith Marjorie «Judy» Collins (født 1939) er en amerikansk sanger og låtskriver. Hun er kjent for å fremføre og spille inn et bredt utvalg av sanger, sin rene, vibratofrie sopran[9][10][11] og for sitt sosiale engasjement med kritikk av sider ved det amerikanske samfunnet og livsstilen.[12][13]
Remove ads
Hun var en frontfigurene i folk-musikken i USA på 1960-tallet sammen med Joan Baez og Bob Dylan. Deres stil skilte seg tydelig fra Peter, Paul and Marys mer kommersielle stil. Collins arbeidet innenfor forskjellige stiler og har spilt en viktig rolle i rocken utenfor folk.[14][15] Tom Paxton, Carolyn Hester, Richard Fariña og Phil Ochs var andre sanger/låtskrivere i denne generasjonen.[16]
Remove ads
Bakgrunn
Judith Marjorie Collins ble født 1. mai 1939 i Seattle som den første av fem barn. Faren Charles «Chuck» Collins var en blind selvlært musiker og kjent radiopersonlighet. Judy flyttet med familien til Los Angeles da hun var 4 år gammel, senere flyttet familien til Denver. Hun medvirket av og til i farens radioprogrammer med blant annet sanger av Irving Berlin. Ti år gammel begynte hun å spille sammen med den kjente pianist/dirigent Antonia Brica, og hun spilte Mozart med Denver Businessmen's Symphony Orchestra. Istedet for å satse på en karriere i klassisk musikk fattet hun interesse for folk som blomstret på 1950-tallet og 16 år gammel gikk hun over fra piano til gitar. Hun lærte gitarspill i ved å lytte til plater. Hun begynte å studere på MacMurray College i Illinois, men reiste hjem til Denver etter kort tid og giftet seg.[15]
Collins begynte den profesjonelle karrieren i Boulder i 1959. Sommeren 1960 tilbragte hun på Gate of Horn i Chicago. I 1961 hørte Jac Holzman henne synge på Gerde's Folk City i New York. Holzman sørget straks for å skrive kontrakt med Collins og debutplaten Maid of Constant Sorrow kom i oktober 1961. I 1962 fikk hun tuberkulose og var innlagt i 6 måneder.[15]
Remove ads
Karriere
Hun debuterte med platen A Maid of Constant Sorrow (1961) med tradisjonelt materiale og ble fulgt av Golden Apples of the Sun (1962). Da hun i 1963 kom tilbake til Greenwich Village etter alvorlig sykdom hadde folk blitt populært utenfor universitetsmiljøene blant annet med visesanger-poeter som Bob Dylan.[15] Gjennombruddet kom med Wildflowers (1967) og singelen «Both Sides, Now»[17] skrevet av Joni Mitchell, albumet inneholdt også tre sanger skrevet av Leonard Cohen. Tidsskriftet Rolling Stone regner Wildflowers som en av de beste albumene fra 1960-årene. Hun bidro til å gjøre Mitchell, Cohen og Randy Newman kjent. Hun brukte også materiale av Jacques Brel, John Lennon og Paul McCartney.[15][18] Mithcells «Both Sides Now» ble spillt inn av Collins før Mitchell selv spilte den.[19] Hun ble i 1969 tildelt Grammy for innspillingen av «Both Sides Now».[20]
Da Leonard Cohen kom til New York ble han inspirert av folksangerne Collins, Joan Baez og Bob Dylan. [21][22] Collins medvirket til at Cohen gikk fra poet til å gjøre karriere som plateartist og til å opptre med egne sanger. Collins og Cohen møttes første gang sommeren 1966.[23] Rett etter at Collins hadde hørt sangene fremført av Cohen spilte hun dem inn selv et år før Cohen ga ut sin debutplate Songs of Leonard Cohen (inntil da hadde Cohen bare arbeidet som forfatter og lyriker). Et par av sangene hans, blant annet «Suzanne», kom med på platen In My Life som var nesten ferdig. Den ble sluppet i november 1966 med sanger av blant andre Cohen, Bob Dylan, Jacques Brel og Lennon/McCartney.[24] Collins inkluderte sine versjoner av Cohens sanger på senere utgivelser, blant annet «Sisters of Mercy» (1967).[25] Collins presenterte Cohen for den legendariske talentspeideren John H. Hammond på bakgrunn av sangen «Suzanne». Hammond hadde tidligere oppdaget Dylan og senere Bruce Springsteen.[26][27] I 2004 ga hun ut Democracy: Judy Collins sings Leonard Cohen et album med samtlige av hennes innspillinger av hans sanger.[28]
Hun var noen år 1960-tallet sammen med Stephen Stills[29] som skrev «Suite: Judy Blue Eyes» om henne.[30][31]
I 1969 spilte hun en sesong i Peer Gynt mot Stacy Keach. I 1973 laget hun dokumentarfilmen Antonia: A Portrait of the Woman om sin tidligere pianolærer. På 1970-tallet brukte hun opptak av hvalers lyder på sitt albumb Whales and Nightingales og hun fikk en hit med sin versjon av «Amazing Grace».[15]
Sammen med Jonas Fjeld ga hun i 2019 ut albumet Winter Stories, hvor også Chatham County Line medvirket. Albumet nådde førsteplassen på Billboard Top Bluegrass Albums listen, og ble det første amerikanske album noensinne som ga Collins en førsteplass på en hvilken som helst liste, til tross for alle årene hun har vært i bransjen. For albumet ble hun og Fjeld nominert til Spellemannprisen 2019 i klassen country.[32] [33][34]
Hun er nominert til Grammy (2023) i klassen Best Folk Album for albumet Spellbound.
Remove ads
Studioalbum (utvalg)
- A Maid of Constant Sorrow (1961)
- Golden Apples of the Sun (1962)
- Judy Collins 3 (1963)
- The Judy Collins Concert (1964)
- Fifth Album (1965)
- In My Life (1966)
- Wildflowers (1967)
- Who Knows Where the Time Goes (1968)
- Whales & Nightingales (1970)
- True Stories and Other Dreams (1973)
- Judith (1975)
- Bread and Roses (1976)
- Hard Times for Lovers (1979)
- Running for My Life (1980)
- Times of Our Lives (1982) (U.S. Pop #190)
- Home Again (1984)
- Amazing Grace (1985)
- Trust Your Heart (1987)
- The Stars of Christmas (Selected Especially for Avon) (1988)
- Shameless (1995)
- Voices (1995)
- Both Sides Now - Classic Folk (1998)
- Classic Broadway (1999)
- All on a Wintry Night (2000)
- Judy Collins Sings Leonard Cohen: Democracy (2004)
- Portrait of an American Girl (2005)
- Judy Collins Sings Lennon and McCartney (2007)
- Paradise (2010)
- Bohemian (2011)
- Christmas with Judy Collins (2013)
- Strangers Again (2015) (U.S. #77)
- Silver Skies Blue (med Ari Hest) (2016)
- A Love Letter To Sondheim (2017)
- Everybody Knows (med Stephen Stills) (U.S. #195) (2017)
- Winter Stories (med Jonas Fjeld og Chatham County Line) (2019)
- Spellbound (2022)
Singler (utvalg)
Med plassering på Billboard Hot 100
- «Hard Lovin' Loser» (1967) (#97)
- «Both Sides Now» (1968) (#8)
- «Someday Soon» (1969) (#55)
- «Chelsea Morning» (1969) (#78)
- «Amazing Grace» (1970) (#17)
- «Open the Door (Song for Judith)» (#90) (1971)
- «Cook with Honey» (#32) 1973)
- «Send in the Clowns» (#36) (1975)
- «Send in the Clowns» (nyutgivelse) (#19) (1977)
- «Hard Times for Lovers» (#66) (1979)
- «Turn! Turn! Turn!» (1969)
Remove ads
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Remove ads