From Wikipedia, the free encyclopedia
Johannes av Brienne (Johannes I, født ca. 1170, død 27. mars 1237) var konge av Jerusalem fra 1210 til 1212, regent fra 1212 til 1225, og keiser i Det latinske riket i Konstantinopel fra 1229 til 1237. Han var yngste sønn av grev Erard II av Brienne, en rik adelsmann fra provinsen Champagne. Johannes var egentlig tiltenkt en kirkelig karriere, men etter at broren, Walter III av Brienne, døde overtok han styret i Brienne på vegne av sin yngre nevø Walter IV av Brienne som bodde i Sør-Italia.
| Johannes av Brienne | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1158[1] | ||
| Død | 23. mars 1237 Konstantinopel | ||
| Beskjeftigelse | Konge av Jerusalem | ||
| Embete | |||
| Ektefelle | Maria av Montferrat (1210–)[2][3] Berengaria of León (1223–)[2][3] Stephanie of Armenia (1214–)[3] | ||
| Far | Erard II, Count of Brienne[2] | ||
| Mor | Agnès of Montfaucon[2] | ||
| Søsken | William of Brienne Walter III, Count of Brienne | ||
| Barn | Isabella II of Jerusalem[2] Marie of Brienne Jean de Brienne Louis of Brienne[2] Alphonse de Brienne[4][5] | ||
| Nasjonalitet | Kongeriket Jerusalem | ||
| Gravlagt | Basilica di San Francesco Foucarmont Abbey | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
I 1210 ble han gift med dronning Maria av Montferrat i Kongeriket Jerusalem og da Maria døde i 1212 ble han regent for deres nyfødte barn, Isabella II av Jerusalem. Han var regent fram til Isabella giftet seg med Fredrik II av Det tysk-romerske rike og selv overtok kongemakten. Fra 1229 var han medkeiser i Det latinske riket (det tidligere Østromerriket) i Konstantinopel, og han ble kronet til keiser i 1231.
Johannes var den yngste av grev Erard II av Brienne og Agnes av Mont faucons fire sønner.[6][7]. Den samtidige historikeren George Akropolite betegnet ham i 1231 som «umåtelig gammel» og anslo at han var født rundt 1150[8]. Ingen andre forfattere i det 13. århundre beskrev Johannes som en gammel mann. Hans far henviste til Johannes’ brødre som «barn» i 1177. Moderne historikere er enige om at Johannes ble født etter 1168, sannsynligvis i 1170-årene[9][10].
Johannes’ far, Erard II, ble drept under det tredje korstogs beleiring av Acre i 1191. Hans eldste bror Walter III av Brienne døde i juni 1205 i kamper i Sør-Italia[11], og enken Elvira fødte en sønn etter farens død, Walter IV av Brienne. Denne sønnen vokste opp i Italia, og Johannes overtok da tittelen hertug av Brienne og styrte på sin nevøs vegne fra 1205 ettersom Erards sønn nr. to, William av Brienne, var død allerede i 1199.
I kongeriket Jerusalem hadde dronning Isabella I av Jerusalem dødd i aril 1205. Hennes tretten år gamle datter Maria av Montferrat overtok tronen, men var under regentskap fram til hun var sytten år. De franske baronene og adelsmennene som utgjorde makteliten i Jerusalem ønsket nå at Maria skulle gifte seg med Johannes av Brienne. Baronene hadde blitt tilrådd dette ekteskapet av kong Filip II August av Frankrike. Ettersom Johannes ikke var noen rik mann fikk han også med en betydelig pengesum fra Filip II og fra pave Innocens III. Han ankom Acre den 13. september 1210 og ble gift med Maria av patriarken i Jerusalem, Albert Avogadro, og paret ble kronet i Tyr 3. oktober 1210[12]. Maria døde allerede i 1212, og Johannes overtok da som regent for deres nyfødte barn, Isabella II av Jerusalem. Den innflytelsesrike Johannes av Ibelin forsøkte å frata ham makten. Johannes av Ibelin var (noe omstridt) leder for Det femte korstog, og han fikk herredømme over Damietta i Egypt som korsfarerne hadde inntatt i 1219. Han hevdet også retten til Det armenske kongedømmet Kilikia på vegne av sin andre kone Stefanie av Armenia i 1220. Da imidlerid Stefania og parets nyfødte sønn døde samme år dro Johannes tilbake til Egypt. Det femte korstog endte også med nederlag da egypterne gjenerobret Damietta i 1221.
Johannes ble den første konge av Jerusalem som besøkte Europa (Italia, Frankrike, England, Kongedømmet León, Kongedømmet Castilla og Tyskland) for å søke støtte til det hellige land. Han giftet bort sin datter Isabella til keiser Fredrik II av Det tysk-romerske rike i 1225, og Fredrik overtok kongetittelen i Kongeriket Jerusalem mens Johannes måtte avslutte sin regentperiode. Selv om pavene prøvde å overtale Frederik til å gjeninnsette Johannes, betraktet Jerusalem-baronene Fredrik som sin lovlige hersker.
Robert I av Courtenay, den latinske keiseren i Konstantinopel, døde i januar 1228[13], og han ble etterfulgt av sin bror Balduin II. Han var bare ti år gammel, og man måtte oppnevne en regent for ham. Tsar Ivan Asen II av Bulgaria var villig til å stå for regentskapet, men baronene i Det latinske riket mistenkte ham for å ville forene imperiet med Bulgaria. De tilbød i stedet keiserkronen til Johannes av Brienne som tilhørte deres egen katolske tro[14].
Johannes ble valgt til keiser i 1229 og kronet i Konstantinopel i 1231, men han satte som krav at den mindreårige Balduin II skulle gifte seg med hans datter Marie. Han satte også som krav at selv om Balduin II ble keiser når han nådde myndighetsalderen 20 år, skulle Johannes fortsatt være medkeiser til sin død. Traktaten om dette ble undertegnet i Perugia og ble bekreftet av pave Gregor IX i april 1229 etter flere måneders forhandlinger[15] [16].
Johannes dro til Frankrike for å rekruttere soldater som skulle følge med ham til Konstantinopel. Pave Gregor IX utropte ikke denne ekspedisjonen til det latinske imperiet for et korstog, men lovet pavelige rettigheter til korsfarere som fulgte Johannes og undertegnet en fredsavtale mellom Ludvig IX av Frankrike og Hugo X av Lusignan[17]. Han kom tilbake til Italia i slutten av 1230[18]. I Italia signerte hans utsending en traktat med dogen i Venezia, Jacopo Tiepolo, om å sende 500 riddere og 5000 menige som skulle ledsage Johannes til Konstantinopel i bytte for venetianske handelsprivilegier i det latinske riket.
Johannes ble kronet til keiser høsten 1231[19], men da var rikets territorium redusert til et lite område rundt Konstantinopel[20]. Venetianerne oppfordret ham til å gå til krig mor Johannes III Vatatzes i Nikea etter at de hadde støttet et opprør mot latinerne på Kreta [21]. Da Johannes vegret seg mot å invadere Nikea, reiste de fleste venetianske ridderne hjem igjen. Johannes oppnådde imidlertid å få finansiell støtte fra Geoffrey II av Fyrstedømmet Arkhaia[20][21].
Mens Johannes III Vatatzes var opptatt med invasjon på Rhodos utnyttet Johannes av Brienne situasjonen ved å angripe Nikea i 1233[22]. Han oppnådde bare å vinne små områder, og han forsøkte også å få en fredsavtale med Nikea som aldri ble underskrevet[23].
Vatatzes og den bulgarske tsar Ivan Asen II inngikk en avtale om å dele det latinske imperiet tidlig i 1235. Vatatzes angrep de siste utpostene til latinerne i Anatolia og Gallipoli, mens Asen okkuperte de latinske områdene i Trakia[24]. Samtidig beleiret angriperne byen Konstantinopel for å binde de latinske styrkene under de andre angrepene.
En venetiansk flåte tvang Vatatzes flåtestyrker til å trekke seg tilbake, men etter at venetianerne dro hjem, invaderte grekerne og bulgarerne Konstantinopel igjen i november 1235[25]. Johannes sendte brev til både europeiske monarker og til pave Gregor IX hvor han oppfordret korsfarerne til å forsvare Konstantinopel i stedet for det hellige land[26]. En kombinert flåtestyrke fra Venezia, Genova, Pisa og fra Geoffrey II av Achaea brøt gjennom blokkaden[25]. Ivan Asen brøt etter hvert ut av alliansen med Vatatzes, som ble tvunget til å avslutte beleiringen i 1236[27].
Johannes av Brienne døde året etter, i 1237. Ifølge tre 1300-tallsforfattere (Matthew Paris, Salimbene di Adam og Bernard av Besse) ble Johannes fransiskanermunk før han døde[28]. De er enige om at Johns Fallende helse bidro til hans konvertering, men Bernard beskrev også en gjentatt visjon om en gammel mann som oppfordret keiseren til å bli med i fransiskanerordenen[29]. De fleste kilder fra 1200-tallet antyder at Johannes døde mellom 19. og 23. mars 1237[30], og han ble den eneste latinske keiseren som døde i Konstantinopel[30]. Ifølge Tales of the Minstrel of Reims (fra 13. århundre) ble han begravet i Hagia Sofia i Konstantinopel.
Johannes første kone, Maria av Montferrat (født 1191), var det eneste barnet til Isabella I av Jerusalem og hennes andre ektemann, Konrad av Montferrat. [31] Maria arvet dronningtittelen i Jerusalem fra sin mor i 1205. [32] Johannes og Marias eneste barn, Isabella (også kjent under navnet Yolanda), ble født i slutten av 1212[33] [34] og hennes mor døde rett etter fødselen.
Stephania av Armenia ble Johannes' andre kone i 1214.[34] Hun var den eneste datteren til kong Leo I av Armenia og hans første kone Isabelle av Antioch[35]. Stephania fødte en sønn i 1220, men både hun og sønnen døde samme år[36].
Johannes giftet seg for tredje gang i 1224 med Berengaria av León, datter av Alfonso IX av León og Berengaria av Kastilla[37][38]. De hadde fire kjente barn:
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
