Inkluderende arbeidsliv

Inkluderende arbeidsliv (IA) er et norsk trepartssamarbeid for å forebygge og redusere sykefravær, styrke jobbnærværet og bedre arbeidsmiljøet, samt hindre utstøting og frafall fra arbeidslivet.

Logo for IA-avtalen

Ny avtale for 2014–2018 signert litt sent, den 4. mars 2014. Vi ser blant andre Arbeidsminister Robert Eriksson.

Ny avtale for 2019–2022 signert i tide, den 18. desember 2018. Fra venstre: Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland, Hans-Erik Skjæggerud (YS) , Ragnhild Lied (Unio), Kari Sollien (Akademikerne), Tor Arne Gangsø (KS), Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie, Hans-Christian Gabrielsen (LO), Nina Melsom (NHO), Ivar Horneland Kristensen (Virke), Anne-Kari Bratten (Spekter). Foto: Jan Richard Kjelstrup/ASD.

Dets fulle navn er Intensjonsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) og avtalen er reforhandlet flere ganger:

• 2001–2005
• 2006–2009
• 2010–2013
• 2014–2018
• 2019–2022, som i 2022 ble forlenget til 2024^[1]
• Innført på nytt 12. februar 2025

IA-samarbeidet er et virkemiddel for å oppnå overordnede mål i sysselsettings-, arbeidsmiljø- og inkluderingspolitikken. Samarbeidet skulle utfylle og forsterke andre generelle virkemidler av juridisk og/eller økonomisk karakter. Gjennom samarbeidet skulle de ulike partene aktivt bidra til at den enkelte arbeidsplass kunne delta i et forpliktende løft for å nå de felles målene. IA-avtalen var omstridt og en del kan tyde på at den hadde liten eller ingen effekt for redusert sykefravær.^[2]

IA-avtalen 2014–2018

Fjerde avtaleperiode ble inngått 4. mars 2014 mellom Norges regjering ved arbeids- og sosialministeren og arbeidsgiverorganisasjonene Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), KS, Arbeidsgiverforeningen Spekter, Virke og staten som arbeidsgiver ved kommunal- og moderniseringsministeren, og arbeidstakerorganisasjonene Landsorganisasjonen i Norge (LO), Unio, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) og Akademikerne. Avtalen erstattet tidligere avtaler fra 2001, 2005 og 2010.

Mål for samarbeidet

IA-avtalens overordnete mål var å forebygge og redusere sykefravær, styrke jobbnærværet og bedre arbeidsmiljøet, samt hindre utstøting og frafall fra arbeidslivet.

Det var spesifisert tre delmål på nasjonalt nivå. Avtalen fra 2014 vektla i større grad enn tidligere det systematiske forebyggende HMS-arbeidet i virksomhetene, samt innsatsen for personer med nedsatt funksjonsevne.

De tre delmålene var:

• Reduksjon i sykefraværet med 20 % i forhold til nivået i andre kvartal 2001. Dette innebar at sykefraværet på nasjonalt nivå ikke skulle overstige 5,6 %.
• Hindre frafall og øke sysselsettingen av personer med nedsatt funksjonsevne.
• Yrkesaktivitet etter fylte 50 år forlenges med tolv måneder. Med dette menes en økning sammenlignet med 2009 i gjennomsnittlig periode med yrkesaktivitet (for personer over 50 år).

Ved starten av avtaleperioden kan måloppnåelsen oppsummeres slik:

• Delmål 1: Sykefraværet har blitt redusert med 10,4 prosent på landsbasis (sammenliknet med første kvartal 2001 ^[3]). Noen deler av arbeidslivet, for eksempel industrien, har allerede nådd målet om 20 prosent reduksjon.^[4]
• Delmål 3: Fem fylker har nådd målet om å få seniorene til å stå lenger i jobb.^[5]
• For delmål 2 er det ingen resultater å vise til.

Bakgrunn

Begrepet inkluderende arbeidsliv (IA) ble første gang brukt i Sandman-utvalgets utredning, ledet av Matz Sandman, fra 2000, «Sykefravær og uførepensjonering. Et inkluderende arbeidsliv». Utvalget ble nedsatt for å utrede den kraftige veksten i sykefravær og uførepensjonering på slutten av 1990-tallet. IA ble lansert som et samlende begrep for de ulike tiltakene som utvalget anbefalte for å møte disse utfordringene.

Nasjonalt partssamarbeid

Sandmanutvalgets rapport dannet grunnlaget for forhandlinger mellom partene i arbeidslivet, dvs. myndighetene, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene. I 2001 resulterte disse i intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv, også kalt IA-avtalen. Avtalen har blitt forlenget flere ganger, og den nåværende gjelder for perioden 2019-2022. Intensjonsavtalen er et stort samarbeidsprosjekt der partene går sammen for å møte utfordringene norsk arbeidsliv står overfor.

Nasjonale tiltak

Partene i intensjonsavtalen har iverksatt ulike tiltak for å nå målet om et mer inkluderende arbeidsliv. Det mest omfattende grepet er opprettelsen av NAV Arbeidslivssenter i hvert fylke. Arbeidslivssentrene inngår samarbeidsavtaler med interesserte virksomheter, som dermed får status som IA-virksomheter. Disse forplikter seg til å gjøre en ekstra innsats for å bli mer inkluderende, og får støtte til sitt IA-arbeid fra Arbeidslivssenterets rådgivere, samt tilgang til spesielle støtteordninger fra NAV.

IA-arbeid

Intensjonsavtalen utpeker den enkelte arbeidsplass som den viktigste arenaen for arbeidet med å skape et mer inkluderende arbeidsliv. IA-arbeid er betegnelsen på den samlede innsatsen en virksomhet gjør for å bli mer inkluderende. Gode resultater krever systematisk og langsiktig arbeid, og IA-arbeidet dreier seg generelt sett om å:

• systematisk begrense psykiske og fysiske belastninger på arbeidsplassen
• forebygge fravær gjennom tilrettelegging av arbeidet for den enkelte ansatte
• følge opp sykemeldte på en strukturert måte for å få dem raskt tilbake i jobb
• aktivt stimulere til at eldre arbeidstakere blir så lenge som mulig i arbeid
• prøve å ha ansatte i jobb selv om de ikke kan yte 100 prosent
• legge til rette for ansettelse av personer som står utenfor arbeidslivet
• ha fokus på et godt arbeidsmiljø, trivsel og faktorer som motiverer ansatte til å komme på jobb

Lederskap/medarbeiderskap

Arbeidsplassen formes i stor grad gjennom lederskap. Derfor er det ledelsens ansvar å skape gode rammebetingelser for en inkluderende arbeidsplass. Forankring og engasjement helt opp på øverste nivå i en virksomhet er helt avgjørende for å lykkes med IA-arbeidet. Den andre hovedaktøren er de ansatte selv, som plikter å medvirke konstruktivt i utviklingen av arbeidsplassen. Det er derfor avgjørende at IA-arbeidet er forankret i partssamarbeidet. Tillitsvalgte og verneombud er sentrale aktører som bidrar til å legitimere og forankre IA-arbeidet i hele organisasjonen. I tillegg finnes det mange andre aktører og gode hjelpere, som for eksempel bedriftshelsetjenesten, leger og NAV. For å lykkes krever IA-arbeidet et konstruktivt samarbeid, tillit og dialog mellom alle disse aktørene.