Hugh Gaitskell

Hugh Todd Naylor Gaitskell (født 9. april 1906 i London i Storbritannia, død 18. januar 1963 samme sted) var en britisk politiker, og leder for arbeiderpartiet, Labour, fra 1955 til sin død i 1963.

Hugh Gaitskell
Født		9. apr. 1906[1][2][3][4] London
Død		18. jan. 1963[1][2][3][4] (56 år) London
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Opposisjonsleder (1955–1963) Leader of the Labour Party (1955–1963) Shadow Chancellor of the Exchequer (1951–1955) Storbritannias finansminister (1950–1951) Medlem av Det kongelige råd member of the 42nd Parliament of the United Kingdom (Storbritannias 42. parlament, Leeds South, 1959–1963) member of the 41st Parliament of the United Kingdom (Storbritannias 41. parlament, Leeds South, 1955–1959) member of the 40th Parliament of the United Kingdom (Storbritannias 40. parlament, Leeds South, 1951–1955) member of the 39th Parliament of the United Kingdom (Storbritannias 39. parlament, Leeds South, 1950–1951) member of the 38th Parliament of the United Kingdom (Storbritannias 38. parlament, Leeds South, 1945–1950) medlem av Europarådets parlamentarikerforsamling (1956–1958)
Utdannet ved		New College Dragon School Winchester College
Ektefelle		Dora Gaitskell (1937–)[5]
Far		Arthur Gaitskell[6]
Mor		Adelaide Mary Jamieson[6]
Barn		Julia M. Gaitskell[6] Cressida F. Gaitskell[7][8]
Parti		Labour Party
Nasjonalitet		Storbritannia Det forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927) (avslutningsårsak: Royal and Parliamentary Titles Act 1927)
Gravlagt		St John-at-Hampstead
Medlem av		Europarådets parlamentarikerforsamling
Utmerkelser		Kommandør av Order of the British Empire
Hugh Gaitskell på Commons

Hugh Gaitskell, 1958

Liv og virke

Bakgrunn

Hugh Gaitskell var tredje og yngste barn av Arthur Gaitskell (1870–1915), fra Indian Civil Service, og Adelaide Mary Gaitskell, født Jamieson (død 1956), hvis far, George Jamieson, var generalkonsul i Shanghai og før det hadde vært dommer ved British Supreme Court for China and Japan. Hugh ble utdannet ved Dragon School, Winchester College og New College i Oxford, hvor han tok en grad i filosofi, politikk og økonomi i 1927.

Politisk engasjement og karriere

Han ble politisk engasjert som følge av generalstreiken i 1926,^{[trenger referanse]} og underviste gruvearbeidere i økonomi for Workers' Educational Association i Nottinghamshire. På 1930-tallet arbeidet han ved University College London, hvor han ledet avdelingen for politisk økonomi.

I årene 1933/1934 var han gjesteforeleser ved universitetet i Wien, der han kom i kontakt med blant annet Ludwig von Mises. Gaitskell ble øyenvitne til Februarkämpfe («februarkampene») og den begynnende stenderstaten, noe som gjorde ham til overbevist tilhenger av det parlamentariske demokrati og til en reformistisk sosialdemokrat.^{[trenger referanse]}

Gaitskell ble innvalgt i det britiske underhuset for en valgkrets i Leeds i 1945, og innehadde en rekke ministerposter før han ble finansminister i 1950. På denne tiden oppstod et motsetningsforhold mellom Gaitskell og Aneurin Bevan som følge av diskusjonen om Storbritannia skulle innføre egenandeler i helsevesenet for å betale for Koreakrigen.^{[trenger referanse]}

Etter at Clement Attlee gikk av som partileder i 1955 forsøkte både Gaitskell og Bevan å bli valgt til ny leder, men Gaitskell gikk seirende ut av avstemningen. Valget av Gaitskell til leder falt sammen med en av Labours svakeste perioder, og han har av noen blitt beskrevet som «den beste statsministeren Storbritannia aldri hadde».^{[trenger referanse]}

I 1959 hadde Labour ventet å vinne valget, men etter at det ble sådd tvil om et forslag om å øke pensjonene og som følge av en svært vellykket konservativ populistisk kampanje under slagordet Life is better with the Conservatives, don't let Labour ruin it,^{[trenger referanse]} oppnådde partiet ikke noe flertall.

Gaitskell forsøkte tidlig å modernisere partiet, og gikk inn for å oppheve programfestingen av massiv nasjonalisering av industri.^{[trenger referanse]} Samtidig var han en motstander av at Storbritannia ensidig skulle ta i bruk atomvåpen.^{[trenger referanse]}

Uenighet innad i partiet førte til opprettelsen av en Campaign for Democratic Socialism som forsvarte Gaitskells synspunkter på begynnelsen av 1960-tallet. Mange av CDS-medlemmene deltok senere i grunnleggelsen av SDP i 1981. Gaitskell støtte imidlertid mange av sine tilhengere fra seg på grunn av sin motstand mot britisk medlemskap i EEC, som han i 1962 hevdet var «slutten på tusen års øyhistorie».^{[trenger referanse]}

Han døde etter et plutselig anfall av lupus erythematosus i 1963, og ble etterfulgt som Labour-leder av Harold Wilson.

Referanser

1. Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Hugh-Gaitskell, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
2. Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000003157, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
3. Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 21005, oppført som Hugh Todd Naylor Gaitskell^{[Hentet fra Wikidata]}
4. Proleksis Encyclopedia, oppført som Hugh Todd Naylor Gaitskell, Proleksis enciklopedija-ID 22464^{[Hentet fra Wikidata]}
5. The Peerage person ID p32008.htm#i320074, besøkt 7. august 2020^{[Hentet fra Wikidata]}
6. The Peerage^{[Hentet fra Wikidata]}
7. The New York Times, «Gaitskell’s Daughter Wed», side(r) 68, utgitt 5. august 1964^{[Hentet fra Wikidata]}
8. The Peerage, The Peerage person ID p47934.htm#i479331, oppført som Cressida F. Gaitskell^{[Hentet fra Wikidata]}

Litteratur

• Brian Brivati: Hugh Gaitskell: The First Moderniser (2005)
• A.J. Davies: To Build a New Jerusalem: The Labour Movement from the 1880s to the 1990 (1992) Abacus ISBN 0-349-10809-9
• Tudor Jones: Remaking the Labour Party: From Gaitskell to Blair (1996) excerpt and text search
• Philip Maynard Williams: Hugh Gaitskell (1985)

Eksterne lenker

• (en) Hugh Gaitskell – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Hugh Gaitskell hos Europarådets parlamentarikerforsamling
• (en) Hugh Gaitskell hos Hansards parlamentsdebatter
• (en) Hugh Gaitskell hos The Peerage

Forgjenger  Clement Attlee	Leder for det britiske arbeiderpartiet 1955–1963	Etterfølger Harold Wilson