Henrik Suso (latinisering for tysk Heinrich og etternavnet Seuse som hans mor brukte; og utndertegnet seg Heinrich von Berg, født 21. mars 1295 trolig i Konstanz i Tyskland, død 25. januar 1366 i Ulm) var ein tysk mystiker og dominikanermunk.
Suso var blant mester Ekkeharts disipler. Han var sammen med Ekkehart og Johannes Tauler blant de sentrale kristne mystikerne i middelalderen. Suso kom fram til at et menneske ikke kunne bli fullkomment ved teologisk tenkning. Askese var heller ikke noe mål i seg selv.
Henrik Susos Büchlein der ewigen Weisheit var blant tidens mest leste oppbyggelige andaktsbøker.
Liv og virke
Bakgrunn
Henrik Suso tilhørte sannsynligvis en patrisierslekt von Berg i Konstanz, langt sør i Tyskland. Moren synes å ha vært fra Überlingen i samme område, som av tradisjonen senere er blitt gjort til Susos fødested. Henrik gikk i kloster hos dominikanerne som 13-åring i farens by, og studerte på 1320-tallet i noen år under mester Johannes Ekkehart ved dominikanernes høyskole i Köln.
Dominikaner, prest
Han innehadde senere postene som lektor og prior i Konstanz. Årene 1339-46 var han var han og hans konvent forvist fra byen på grunn av sin stillingtagen for paven i dennes strid med keiser Ludvig av Bayern. I 1348 ble han på grunn av en skandalehistorie som hans fiender pådiktet ham forflyttet til klosteret i Ulm, og der forble han resten av livet.
Ved 18 års alder ble han grepet av et kall til et dypere fromhetsliv i mystikkens and. Han hadde fra den tiden mange ekstaser og visjoner og levde i mange år i den ytterste askese, han underkastet seg et fullstendig raffinert system av selvpinsler. Men ved 40 år lærte han seg at askesen var blott en forskole, og la den bort; «gudshengivelsens høyskole» skulle bli det aktive livs prøvelsr. Han viet seg deretter til en, som det synes, vidt utstrakt og velsignelserik sjelesørgerrvirksomhet, mest rettet mot kvinner, særlig nonner. Innen sin orden motvirket han inntrengende verdsliggjørelse; mot kirkens forfall har han sterke anvarsels- og straffeord.
I bunn og grunn forble han imidlertid alltid en innadvendt natur. Hovedtrekkene i hans religiøse anskuelser kom fra Mester Eckhart og utgjøres av den spekulative areopagittiske mystikk. Men hans religiøse originalitet og styrke ligger mer i Kristusbetraktelsen, som er særskilt uttrykt i to karakteristiske retninger: dels henførelsen for «den evige visdom», en kvinnelig personifikasjon av Guds høyeste egenskaper, identifisert med Kristus og av Suso priset med en ridderlig trubadurs svermiske glød, dels medisjasjonen over av Kristi lidelse og dens etterlignelse i verdensforsakelse, selvfornekelse og tålmodighet under Guds tilskikkelser.
Det religiøse livets høydepunkt forblir alltid for ham ekstasens sjeldne og korte stunder, den umiddelbare, «billedløse» anskuelse av det guddommelige.
På eldre dager (omkring 1362) utgav han en revidert utgave av sine egne skrifter (hans Exemplar), som omfattet: Vita, hans sjels historie, opprinnelig nedtegnet av hans åndelige datter, nonnen Elsbeth Stagel i Töss vid Winterthur, Buchlein der ewigen weisheit, skrevet 1327-34, med hans visdoms- og pasjonsmystikk, et av den middelalderske oppbyggelselitteraturens mest klassiske verker (Horologium ceternce sapientice eller Buchlein der wahrheit, skrevet 1326-27, av mer spekulativt metafysisk innhold, samt Briefbuchlein, en brevsamling. Dertil kommer ytterligere noen brev og prekener.
I et middelalderskift om hans liv er en fortelling om hvordan Suso under sykdom ble oppvartet av engler som danset og sang «In dulci jubilo».
Suso ble kanonisert i 1881.
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
