From Wikipedia, the free encyclopedia
Henri Barbusse (født 17. mai 1873 i Asnières ved Paris i Frankrike, død 30. august 1935 i Moskva) var en fransk forfatter, journalist og esperantist.
| Henri Barbusse | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | Adrien Gustave Henri Barbusse 17. mai 1873[1][2][3][4]  Asnières-sur-Seine (Frankrike)[5] | ||
| Død | 30. aug. 1935[1][2][3][4] (62 år) Moskva[6][7] | ||
| Beskjeftigelse | Skribent,[8] journalist, manusforfatter, biograf, romanforfatter, politiker, kunstmaler, lyriker,[8] historiker[8] | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Hélyonne Mendès | ||
| Parti | Parti communiste français (1923–) | ||
| Nasjonalitet | Frankrike[9] | ||
| Gravlagt | Père Lachaise[10] Grave of Henri Barbusse | ||
| Morsmål | Fransk | ||
| Språk | Fransk[11][12] | ||
| Medlem av | Sovjetunionens vitenskapsakademi Det russiske vitenskapsakademi Q2868038 (1917–) Amsterdam-Pleyel group | ||
| Utmerkelser | Goncourt-prisen (1916) (for verk: Under Fire) Concours général Croix de guerre 1914–1918 | ||
| Periode | Arbeiderlitteratur | ||
| Viktige verk | Under Fire | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Signatur | |||
 | |||
Barbusses far var franskmann, moren var engelsk.[13] Han vokste opp i en småby, og flyttet til Paris i 1889, da han var 16 år gammel. Barbusse ble tidlig ateist, sosialist, og humanist, under Dreyfus-saken overbevist om at kaptein Alfred Dreyfus var uskyldig dømt som spion for Tyskland.[14]
Barbusse studerte fransk litteratur og ble deretter i 1892 ansatt ved det franske innenriksministeriet som pressekontakt.[15] Kort etter giftet han seg og ble Catulle Mendès' svigersønn.[14] I 1902 oppsa Barbusse sin sikre stilling i innenriksministeriet,[15] og arbeidet til 1904 i et forlag og dessuten som journalist, blant annet for avisene Le Petit Parisien og L'Écho de Paris.[16]
Barbusse debuterte med en diktsamling, Pleureuses, i 1895.[14] I 1903 utkom hans første roman Les supplicants. Blant øvrige tidlige verk er L'enfer (1908) og Nous autres (1914). Barbusse var en av den franske venstrefløyens nøkkelpersoner under første verdenskrig og årene etter.[14] Til tross for at han var tilhenger av internasjonal megling mellom nasjoner, deltok han som frivillig i første verdenskrig fra 1914.[14] Frivillig var han ettersom han hadde friseddel på grunn av helsen og slapp derfor verneplikten.[17]
Han ble dimittert fra hæren tre ganger på grunn av sin svake helse, men tjenestegjorde sammenlagt i 17 måneder, til utgangen av 1915, da han ble permanent flyttet til en kontorjobb på grunn av helsen.[14][18] Hans opplevelser under første verdenskrig førte til at han ble pasifist, militant kommunist og medlem av internasjonale fredsorganisasjoner.[19]
Krigens gru skildrer han i Le Feu (1916; Ilden) som han fikk Goncourtprisen for i 1916. Boken gjorde stor suksess i hjemlandet.[14][20] Senere kom også romanen Paroles d'un combattant (1920) og Les Judas de Jésus (1926).
Han var hengiven kommunist og i 1919 begynte han å utgi tidsskriftet Clarté, og boken med samme navn (1919; Klarhet) og disse la grunnlag for den internasjonale organisasjonen og arbeiderlitteratur, clarté, som han grunnla.[18] Han ble medlem av kommunistpartiet i 1923, besøkte Sovjetunionen flere ganger, og til sin død forsvarte han den sovjetiske kommunismen.[21]
Verk av ham ble brent på bokbål rundt om i Nazityskland i 1933.[22]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
