Remove ads
Hendrik Detmers (født 20. mars 1761 i Sprundel, død 8. september 1825 i Den Haag) var en nederlandsk offiser, kjent for sin innsats under napoleonskrigene og slaget ved Waterloo. Detmers avsluttet sin militære karrière som generalmajor.
Detmers var sønn av Johan Detmers og Justina Constantia Tollius.[2] Han giftet seg med Maria Johanna Kolff den 13. februar 1789. De fikk én datter.[3]
Han begynte sin tjeneste i den nederlandske statsarméen (nederlandsk: Staatse leger) i 1770 (10 år gammel) som kadett i regimentet Onderwater. Den 16. mai 1782 ble han forfremmet til sekondløytnant. I 1788 ble han forfremmet til kaptein og i 1794 ble han major. Under den første koalisjonskrigen mot det revolusjonære Frankrike deltok han i felttoget i Flandern. Han var med under beleiringen av Maubeuge (1793), beleiringen av Landrecies (1794), slaget ved Fleurus (1794), trefningene rundt Seneffe som han forsvarte og beleiringen av Geertruidenberg (1795), hvor han deltok i forsvaret. Etter De forente Nederlandene ble styrtet og erstattet av Den bataviske republikk i januar 1795 frasa han seg sin stilling.[2]
Remove ads
Hendrik Detmers var tydeligvis en ivrig orangist (tilhenger av Fyrsten av Orange) og sluttet seg til Osnabrückforsamlingen,[4] en gruppe av forhenværende offiserer rundt prins Willem George Frederik van Oranje-Nassau som ønsket å foreta et angrep mot Den bataviske republikk sommeren 1795.[2] Da prosjektet ble skrinlagt reiste han til England hvor han ble involvert i forberedelsene for den anglo-russiske invasjonen av Holland i 1799, som han deltok i på britisk side. Etter ekspedisjonen ble slått og måtte evakueres sluttet han seg til the King's Dutch Brigade, et regiment i britisk tjeneste grunnlagt av og under kommando av arveprins Willem Frederik.[5]
Dette regimentet var dannet i oktober 1799 på Isle of Wight av personell fra den nederlandske statsarméen og desertører fra Den bataviske republikk. I desember 1800 ble infanteriet transportert til Cove (i dag Cobh) i Irland (artilleriet forble i Lymington). De sluttet seg til ulike regimenter som på den tiden var stasjonert i Irland i påvente av at gjennomføringen av lovene om unionen mellom kongeriket Irland og Storbritannia til det forente kongeriket Storbritannia og Irland fra 1. januar 1801 ville føre til uroligheter. Brigaden ble senere utplassert på Kanaløyene og på Isle of Wight som forsvar mot mulig invasjon fra Frankrike. Regimentet ble oppløst i 1802 og Detmers ble gitt halv lønn.[6] Det er ikke kjent hva han gjorde i årene fra 1802 til 1813. Han kan ha returnert til Nederland.[2]
Remove ads
I 1814 gikk Detmers igjen i nederlandsk tjeneste som oberstløytnant. Han ble forfremmet til oberst samme år og fikk kommando over 1. brigade av 3. divisjon som ble ledet av generalløytnant David Hendrik Chassé. Hendrik Detmers deltok i det korte felttoget som førte til slaget ved Waterloo.[2]
Da slaget begynte var den nederlandske 3. divisjon plassert i reserve på den britisk-allierte arméens høyre flanken, under kommando av generalløytnant Rowland Hill Da den franske keisergarden mot slutten av dagen foretok sitt angrep på den britisk-allierte høyre flanken og forsvarslinjen var hardt presset ble den nederlandske 3. divisjon beordret fremover av generalløytnant David Hendrik Chassé. Det franske 4e Régiment de Grenadiers (midlere keisergarden) ble angrepet av batteri beredent artilleri fra den nederlandske divisjonen, under kommando av kaptein Krahmer de Bichin, men keisergarden fortsatte å rykke frem.
Mens den britiske linjen ga etter for presset beordret generalløytnant Chassé oberst Detmers til å angripe den franske kolonnen med sin brigade.[7] Det skulle være et angrep med bajonetter, da Chassé hadde en forkjærlighet for denne angrepsformen (det hadde gitt han tilnavnet «général baionette» fra Napoléon Bonaparte). De nederlandske troppene rykket opphisset frem, jublet og løftet sine sjakoer på bajonettene,[7] ifølge et britisk øyenvitne (kaptein Edward Macready, 2./30th (Cambridgeshire) Regiment of Foot), som lo godt av synet. De nederlandske soldatene fikk den siste latteren, da de klarte å jage de herdede veteranene i den franske keisergarden på flukt.[7] Dette skjedde samtidig med at franskmennene hadde andre tilbakeslag og bidro til å avgjøre slaget.[7] Feltmarskalk Arthur Wellesley (hertugen av Wellington) ga tegnet for fremrykking for den britisk-allierte styrken hvorpå den franske styrken under Napoléon begynte å kollapse.[8]
Det har blitt spekulert at det var denne hendelsen Wellington viste til da han nevnte en nederlandsk general Vanhope i sin melding om slaget dagen etter til krigsministeren Henry Bathurst, 3rd Earl Bathurst.[9] Dette kan være mulig da det ikke var noen general ved navnet Vanhope i hele den nederlandske arméen, eller noen ved det navnet som var fortjent å nevnes i meldinger om slaget.[10]
Oberst Detmers ble uansett hedret med å bli utnevnt til ridder av tredje klasse av Den militære Wilhelmsordenen for innsatsen i slaget. Den 24. august 1816 ble han forfremmet til generalmajor og utnevnt til provinskommandant for provinsen Zuid-Holland i den nederlandske arméen. Han hadde fremdeles denne stillingen da han døde i 1825.[2]
Remove ads
Remove ads
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
Remove ads