En halfback (HB) er en angrepsposisjon i amerikansk fotball, som stiller seg opp i backfieldet[1] og løper med ballen på de fleste plays for løp, og er en running back. Når spilleren som løper med ballen stiller seg opp dypt i backfieldet, og især i tilfeller når spilleren står bak en annen spiller (vanligvis en blokkerende back), som i I-formasjonen, blir spilleren heller referert til som en tailback.[2][3]
.JPG)
I enkelte situasjoner kan halfbacken ta imot ballen da han teller som en berettiget receiver. Halfbacks kan også stille opp som wide receivere. Når de ikke løper med ballen eller tar imot pasninger er en halfbacks hovedansvar å hjelpe offensive linemen med å blokkere, enten for å beskytte quarterbacken eller en annen spiller som løper med ballen.
Historie
Oversikt
Før T-formasjonen ble populær på 1940-tallet kunne alle spillerne i angrepets backfield løpe med ballen eller ta imot pasninger. De fleste lag brukte fire backs på alle plays: en quarterback, to halfbacks og en fullback. Quarterbacken begynte hvert play en fjerdedel av veien mellom offensive linen og fullbacken, med en halfback på hver side og halvveis mellom offensive linen og fullbacken.
Historisk sett, fra 1870-tallet og ut 1950-tallet, var halfback en posisjon både på angrepet og forsvaret. Nå som de fleste angrepsformasjoner har kun en eller to running backs er fullbacken vanligvis brukt som en lead blocker (teknisk sett en halfback), mens halfbacken eller tailbacken stiller seg opp bak fullbacken. Der har også vært en endring i hvor stor grad de fleste angrep er avhengige av halfbacks, da quarterbacks nå ses på som den viktigste delen av et lag. Den gjennomsnittlige produksjonen for en halfback har derimot ikke endret seg.
I canadisk fotball har halfback vanligvis vært en forsvarsposisjon siden 1980-tallet, men det ble også brukt for en angrepsposisjon som lignet på en slotback som stilte opp ved siden av en tight end eller bak quarterbacken. I eldre systemer måtte halfbacker også ha evnen til å kaste pasninger.
Flere av den moderne æraens "scat backs" kan vinne flere yards og touchdowns enn "power backs" ved å løpe på utsiden eller ta imot pasninger. Spread offense og hurry-up offense endret halfbackens rolle, og åpnet for flere muligheter for store plays. Spread, hurry-up og Pro-style offense dominerer idretten, men en "smash-mouth"-stil blir fremdeles brukt fra tid til annen. Systemer som tar i bruk power-running brukes ofte som en respons på et spread offense, da det gir laget mulighet for å kontrollere tiden og sørge for at motstanderlaget ikke får ballen. Denne strategien brukes i NFL, college og på alle andre nivåer. Power backs, scat backs, og andre varianter, er alle vanlige i moderne amerikansk fotball.
Over de siste tiårene har halfbackens rolle i angrepet blitt endret til å involvere mer kreativitet og finesse fremfor rå styrke. Utholdenhet og varighet er nå viktere enn noensinne før. Hastighet er ofte sett på som viktigere enn styrke, og evnen til å ta imot pasninger blir ofte sett på som viktigere enn evnen til å blokkere. Hvor det viktigste for halfbacks før var deres styrke, forventes det nå et bredere spekter med ferdigheter fra en halfback.[4]
Ettersom at quarterbacks i løpet av de siste par tiårene har blitt sett på som angrepets hjørnestein har indivudelle running backs' produksjon begynt å utgjøre en mindre andel av angrepets totale yardage.[5] Et system med flere running backs er også foretrukket i moderne angrep, som spiller med høyere tempo.
De fleste running backs når toppen mellom 22 og 28 år. En studie utført av Apex Fantasy Leagues konkluderte med at 84 % av running backs hadde sine beste sesonger mellom 22 og 28 år.[6]
Smash mouth football
Fra begynnelsen og gjennom 1880-årene fokuserte de fleste angrepssystemer på løp. I slike systemer var halfbacken vanligvis angrepets hjørnestein. Fokuset var et fysisk angrep på løp opp midten av banen, og lag var derfor avhengige av talentfulle "power backs". Fremoverpasninger var ikke introdusert til spillet enda, og hastighet var mindre viktig enn evnen til å bryte seg løs fra taklinger. Fokuset var på fysisk styrke fremfor smidighet og finesse, noe som gav denne spillestilen navnet "smash mouth" football.
.jpg)
Willie Heston, en back som spilte under Fielding Yosts for Michigan Wolverines, har blitt anerkjent som den første spilleren i posisjonen som senere ble kjent som tailback. Før Heston løp halfbacks på venstresiden alltid i en retning, og halfbacks på høyresiden løp i motsatt retning. På grunn av Hestons hastighet og smidighet plasserte Yost ham i tailback-posisjonen slik at han kunne løpe mot begge sider.[7]
Hestons ferdigheter har blitt pekt på som en av hovedårsakene for at lag begynte å stille med syv mann på linjen i forsvar.[7] Minnesotas Henry L. Williams og Pudge Heffelfinger utviklet strategien i 1903 spesifikt for å stanse Heston. Minnesota hadde frem til da brukt ni mann på linjen, med en fullback bak og en safety lenger ned på banen, som var standarden på den tiden.[7] Heffelfinger foreslo at man trakk halfbackene ut av linjen og plasserte dem bak tacklene, som betød at Heston måtte komme seg gjennom den første forsvarsrekken på syv menn og deretter en secondary bestående av fullbacken og to halfbacks. Formasjonen, som ble kjent som Minnesota shift, ble standard.[7] I 1936 erklærte Arch Ward at Heston var grunnen for «noteworthy transitions» i amerikansk fotball.[7]
Bradbury Robinson fra St. Louis University var idrettens første triple threat, da han kunne løpe med ballen, kaste og motta pasninger, og punte ballen fra halfback-posisjonen. Det var som halfback at Robinson kaste den første lovlige fremoverpasningen til lagkameraten Jack Schneider i en kamp mot Carroll College den 5. september 1906. Halfbacken Jim Thorpe løp for rundt 2 000 yards i 1912 for Carlisle Indians. I 1928 stod Ken Strong for rundt 3 000 yards. Don Hutson, en av idrettens første gode receivere, tok i college imot pasninger fra halfbacken Dixie Howell.
Karakteristikker for en halfback
Løp
Ingen posisjoner i amerikansk fotball kan utføre sine oppgaver med suksess uten hjelp fra andre spillere. I likhet med wide receiver, som generelt sett ikke kan prestere på høyt nivå uten en quarterback som kaster pasninger til hem (sett bort fra end-around playet), trenger halfbacken solid blokkering fra offensive linen og fullbacken for å vinne yards. En halfback vil også vanligvis ha flere forsøk på løp enn en receiver har mottakelser. Dette er i hovedsak fordi de fleste lag har en primær halfback som tar de fleste løpene, mens vellykkede pasninger vanligvis er spredt mellom flere forskjellige receivere (wide receivere, tight ends, running backs). Evnen til å beskytte ballen under et løp forventes fra alle running backs. For at angrepet skal være vellykket må ballen beskyttes, og de fleste av forsvarets forsøk på å rive bort ballen kommer under løp mot innsiden.
Halfbacks forventes også ha god oversikt over banen slik at de fort kan identifisere de beste rutene for et løp. Dallas Cowboys Hall of Famer Emmitt Smith og Kansas City Chiefs' Le'Veon Bell er for eksempel kjent for sitt tålmod og evne til å kjapt identifisere åpninger skapt av blokkererne, til tross for at de ikke er kjent for hastighet.[8]
Mottakelser
I tillegg til å løpe med ballen er noen halfbacks i National Football League kjent for å kunne ta imot pasninger. På 70-tallet var Minnesota Vikings' running back Chuck Foreman en av de første halfbackene som etablerte seg som en solid receiver. Foreman tok imot over 50 pasninger i fire av fem sesonger mellom 1974 og 1978, og ledet ligaen med 73 mottakelser i 1975. Halfbackens rolle som receiver fra backfieldet har utviklet seg dratsisk i NFL over årene, og en allsidig halfback som både kan løpe med ballen og ta imot pasninger er høyt verdsatt. Under pasningsspill løper en halfback ofte en trygge rute, som en hook, slik at han er et trygt mål for quarterbacken dersom alle de andre receiverne er dekket. Den økte etterspørselen for halfbacks som er flinke til å ta imot pasninger kan tildels skyldes fremveksten av West Coast-angrepet og varianter av det, hvor halfbacks forventes å kunne ta imot pasninger relativt ofte. Et godt eksempel på et system som kombinerte løp med mottakelser er San Francisco 49ers' angrep på 1980- og 1990-tallet under Bill Walsh og George Seifert. Laget hadde to Pro Bowl running backs i Roger Craig og Ricky Watters som begge var pålitelige under pasningsspill. Craig ble den første spilleren i NFLs historie til å ha både 1 000 yards på løp og 1 000 yards fra pasninger i samme sesong. Marshall Faulk er en av NFLs beste 20 i mottakelser noensinne. Et godt eksempel på en dual-threat halfback som løper og tar imot pasninger er LaDainian Tomlinson; med San Diego Chargers i 2003 løp Tomlinson for 1 645 yards og tok imot 100 pasninger for 725 yards, for totalt 2 370 yards fra scrimmagelinjen, og gjorde ham til den første spilleren i NFL til å løpe for over 1 000 yards og ta imot 100 pasninger i en sesong.
Noen lag har en halfback som er bedre under pasningsspill enn lagets startende halfback, og/eller er bedre på pass blocking eller å stanse blitz enn andre backs. Disse er kjent som "third down backs" og kommer ofte på banen for tredje downs hvor et lag trenger en god pasning for å plukke opp et flertall yards for en første down. Han kan også brukes for å lure forsvaret til å tro at angrepet skal kaste en pasning, når de egentlig planlegger å løpe med ballen. Darren Sproles var et av de bedre eksemplene på en third down back. Sproles, som kun var 5 fot 6 tommer (168 cm), var effektiv på grunn av hans evne til å unnvike forsvarere, ta imot pasninger og blokkere. I hans 14 år lange karriere hadde han over 4 800 mottatte yards.[9] Nåværende eksempler på third down backs inkluderer Buffalo Bills’ Nyheim Hines, Arizona Cardinals’ Eno Benjamin, Washington Commanders’ J.D. McKissic og Kansas City Chiefs’ Jerick McKinnon.
Blokkering
Halfbacks må også hjelpe offensive linen i pasningssituasjoner og, dersom playet bruker en fullback, under løp. Halfbacks blokkerer ofte linebackere eller safetier som blitzer under pasningsspill, når offensive linen er opptatt med defensive linemenene. Under løp vil fullbacken ofte prøve å lage et hull i defensive linen som halfbacken kan løpe gjennom. Effektive blocking backs er vanligvis en viktig komponent dersom en running back skal være vellykket (som i LaDainian Tomlinsons rekordsettende sesong i 2006).
Fysiske trekk
Der er stor variasjon blant running backs. På den ene enden finner man små, kjappe spillere. Slike smidige og hurtige running backs kalles ofte for "scat backs", med et lavt tyngdepunkt og beveglighet som gjør det mulig for dem å unngå taklere. Hall of Famer Barry Sanders og LeSean McCoy er gode eksempler på denne stilen. "Scat backs" er fremdeles aktive i NFL, som Philadelphia Eagles’ Saquon Barkley, Chicago Bears’ D'Andre Swift, San Francisco 49ers’ Christian McCaffrey og New Orleans Saints’ Alvin Kamara. Som et resultat av mer aggressive angrepssystemer med høyere tempo har denne typen running backs blitt mer populært. I det populære spread offense må spillere kunne utnytte åpninger så mye som mulig, og run blockere blir ofret for å få et mer utspredt forsvar.[10]
I den andre enden finner man "power backs": større og sterkere spillere som kan bryte seg gjennom taklere med rå styrke. De er vanligvis (men ikke alltid) treigere enn andre backs, og løper vanligvis rett frmeover (eller "North-and-South") istedenfor å løpe mot sidene av banen ("East-and-West") slik kortere, kjappere og mer smidige backs ofte gjør. Power backs fra tidligere generasjoner som Jim Brown og Larry Csonka ble ofte klassifisert som fullbacks, men halfbacks som Jerome Bettis og Steven Jackson er også gode eksempler på power backs. Nyere eksempler inkluderer Marshawn Lynch, Frank Gore, Leonard Fournette,[11] Cleveland Browns’ Nick Chubb og Baltimore Ravens’ Derrick Henry.[12] I lengre tid var power running backs en viktig del av et angrep. Systemer som bruker power backs i større grad er nå sjeldnere, da slike backs ofte fungerer som en støttespiller bak kjappere og mer allsidige running backs.[10]
I moderne tid må en "every-down" halfback ha en kombinasjon av evner for å legge på løp, ta imot pasninger, og blokkere. "Every-down" kommer fra en running backs evne til å utføre viktige oppgaver utenom å løpe med ballen under pasningsspill, som mottakelser eller blokkering for quarterbacken. En primær running back må også ha utholdenhet til å holde seg konsekvent i et angrep med høyt tempo. Backs som Walter Payton og Emmitt Smith ble hyllet for sin allsidighet. Nyere eksempler inkluderer Minnesorta Vikings’ Dalvin Cook, Indianapolis Colts’ Jonathan Taylor og Denver Broncos’ Melvin Gordon.[10]
Goal line backs
Flere lag har også en halfback som er designert "goal line back" eller "short yardage specialist". Denne halfbacken kommer på banen i situasjoner hvor angrepet trenger få yards, mellom en og fem, for å få en første down. De kommer også på banen når angrepet er nært mållinjen. Vanligvis når et angrep når 5-yard linjen sender de inn en goal-line formasjon, som vanligvis inkluderer åtte blokkerere, en quarterback, en halfback og en fullback. Jo nærmere de er mållinjen jo større sannsynlighet for at lag bruker denne formasjonen. Om en spesifikk halfback ofte brukes nær mållinjen kalles han for en goal-line block. Slike backs er vanligvis større power backs som sjeldent fumbler ballen. Deres jobb er å sikre en første down eller en touchdown ved å presse seg gjennom forsvarerne, eller dytte spillerne som blir blokkert foran seg uten å miste ballen.
Special teams
En halfback kan brukes for å returnere punts eller avspark på special teams. Selv om det vanligvis er wide receivere eller defensive backs som cornerbacks (da de vanligvis er de kjappeste spillerne på laget), er noen halfbacks kjappe nok til å fylle rollen. NFLs nåværende leder i return yards fra avspark (14 014) og punts (4 999) av en halfback er Brian Mitchell. Han hadde også 1 967 yards på løp, 2 336 mottatte yards og 15 return yards fra fumbles, for en total på 23 330, nest mest i NFLs historie bak Jerry Rice. En halfback, vanligvis en reservespiller, kan også spille upback, som er en blokkerende back som stiller seg opp omtrent 1–3 yards bak scrimmagelinjen under punts, og tar vanligvis imot snaps under fake punts.
Pasningsspill
I sportens tidlige dager, og en sjelden gang i moderne tid, bes halfbacken om å kaste ballen under et Halfback option play.[13][14] Dette playet blir ofte referert til som et half-back pass, uavhengig av om spilleren som kaster ballen er en tailback eller fullback. Det er et risky play da de fleste halfbacks ikke har mye erfaring med å kaste pasninger. Halfbacken kan også kaste ballen mens han løper på et direkte snap, hvor centeren snapper ballen direkte til halfbacken. Dette ble mest populært på lag som bruker wildcat-formasjonen, som Miami Dolphins hvor running back Ronnie Brown kunne kaste og motta pasninger i tillegg til å løpe med ballen.
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
