rovpattedyr i mårfamilien From Wikipedia, the free encyclopedia
Jerv (Gulo gulo) er et mårlignende rovpattedyr i mårfamilien. Arten regnes som den største av mårdyrene og har en sirkumpolar utbredelse på den nordlige halvkule. Jerven regnes med blant Europas fem store, som dessuten inkluderer ulv, brunbjørn, gaupe og visent.[4]
| Jerv | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Gulo gulo Linnaeus, 1758 | |||
| Populærnavn | |||
| jerv[1] (fillefrans) | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Pattedyr | ||
| Orden | Rovdyr | ||
| Familie | Mårdyrfamilien | ||
| Underfamilie | Guloninae | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste: | |||
ver 3.1  LC — Livskraftig[2] | |||
| Norsk rødliste: | |||
 EN —
Sterkt truet | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | terrestrisk, alpin sone, tundra, taiga, boreal barskog m.m. | ||
| Utbredelse: | |||
 Jervens utbredelsesområde på den nordlige halvkule | |||
I Vest-Europa er Norge, Sverige og Finland de eneste nasjonene med bestander av jerv. Arten er sterkt truet av utryddelse i Norge,[3][5] men myndighetene prioriterer i mange tilfeller utmarksbeiting framfor store rovpattedyr, og Miljødirektoratet ber årlig Statens naturoppsyn om å avlive sterkt truet (ofte ynglende) jerv,[6] ofte i form av meget kontroversielle hiuttak.[7] Bestanden av reproduksjonsdyktige individer blir i Norsk rødliste for arter 2021 anslått til 186 individer (162–243 individer).[5]
Navnet jerv stammer fra norrønt jerfr (beslektet med jerpe) og betyr brun (jf. Gulo gulo som betyr storeter).[8] Noen steder kalles også jerven for fillefrans, et uttrykk som har sammenheng med det tyske navnet på dette dyret, vielfraß, som betyr storeter og er folkeetymologisk omdannet fra norrønt fjellfras eller fjellfross (i betydningen fjellkatt).[9] På engelsk kalles jerven wolverine, et uttrykk som trolig opprinnelig stammer fra uttrykket wolvering, som sannsynligvis betyr «en som oppfører seg som ulv».[10]
De fleste[2] regner jerv i Nord-Amerika og Eurasia til samme art, men det er uenighet omkring artens inndeling i underarter og varianter. Mange genetiske varianter er beskrevet. Den eurasiske jerven (G. g. gulo) og den nordamerikanske jerven (G. g. luscus) regnes stort sett som to distinkte kontinentale underarter, men noen[11] regner dem også som to ulike arter.
Tidligere så det ut som om gulhalset mår (Martes flavigula) var en søsterart til jerv[12], men det viste seg å være feil.[13] Linjen som ført fram til Gulo skilte trolig lag med Martes for omkring 3,8–5,8 (IRBP) eller 6,5–8,1 (cytokrom b) millioner år siden.[12] I så måte antyder den samme studien at Gulo gulo og Martes flavigula skilte lag for omkring 5,8–6,5 millioner år siden.[12]
Jerven er det største medlemmet av mårfamilien, om man ser bort fra enkelte vannlevende otere (Lutrinae). Fargen og den kraftige kroppsbygning gjør at den kan ligne en liten bjørn. Kroppen er smidig, og dyret beveger seg lett omkring i bratte dalsider og gjennom trange åpninger i steinurer.
Jerven kan bli cirka en meter lang, fra snute til halerot, og hannen kan veie opptil 18 kg, hunnen cirka 10 kg. Den er svært solid bygd og sterk etter størrelsen. Bittet er kraftig, slik at den kan spise frossent kjøtt og knuse knokler fra store dyr for å få tak i beinmargen. Jerven kan dra med seg et bytte flere ganger større enn den selv. Byttet vinterlagres ofte i myrhull, bekker og lignende. Jerven har store, runde labber og er sålegjenger. Den er godt tilpasset snørike landskapsområder, der den også ferdes lett over løssnø. De korte tærne har lange klør, som gjør arten til en dyktig klatrer. Hodet er grovt og avrundet, med små øyne og små, avrundede ører.
Pelsen er glatt og tykk og finnes i fargevarianter fra mørk brun til nærmest sort. Den har ofte en tydelig bred gulgrå stripe som går fra skuldrene og bakover langs begge sider til overkanten av halen.
Jerven har forsinket fosterutvikling. Det betyr at det befruktede egget ikke må utvikles med én gang, men at utviklingen kan utsettes inntil forholdene (f.eks. mattilgangen) er gunstige, hvorpå den befruktede eggcellen fester seg til livmoren og begynner fosterutviklingen. Dette kalles embryonisk diapause.
Jervens utbredelse på nordlige halvkule er sirkumpolar og har sammenheng med utbredelsen av rein. Arten knyttes til den boreale klimasonen i det nordlige Eurasia og Nord-Amerika, i hovedsak nord for 60ºN. Dette inkluderer land som Norge, Sverige, Finland, Estland, Russland med Sibir, Mongolia og Kina i Eurasia, og Canada og det nordlige USA med Alaska i Nord-Amerika.[2]
I vesteuropeisk sammenheng finnes bare jerv i Finland (på Karelen), Norge og Sverige (i Skandinavia).[14] Den finske (karelske) bestanden regnes å telle omkring 165–175 individer[14], mens den norsk-svenske (skandinaviske) teller cirka 1065 dyr.[14] Begge bestandene har hatt en økende tendens til nå.[14] Bestandsestimatene er fra 2012, men inkluderer ikke dyr på russisk side av riksgrensen.[14] Den skandinaviske populasjonen av jerv har lav genetisk variasjon, noe som indikerer en forutgående flaskehalshendelse.
Norsk jerv lever i tre genetisk og geografisk adskilte grupper: i Troms og Finnmark, i Sør-Norge vest for Glomma og i Sør-Norge nord og øst for Glomma.
I det nordlige norske utbredelsesområdet har bestanden trolig en viss genetisk tilknytning til den finsk-russiske populasjonen (π = 54)[15], men genetiske studier viser at det er en distinkt genetisk forskjell mellom disse to populasjonene. Likeledes viser en studie at den sørlige norske populasjonen (π = 108) er genetisk distinkt fra den øvrige (også kalt svensk skogsjerv) skandinaviske populasjonen (π = 62).[15][16]
Bestanden av norsk jerv har variert. I Norge finnes jerven særlig i fjellområdene langs grensa til Sverige og Finland, fra Sør-Trøndelag og nordover. Det finnes også en del jerv i høyfjellsområdene i Sør-Norge. Tidligere fantes jerven over større områder og i mye større antall, men fra midten av 1800-tallet ble det innført skuddpremie på den, noe som førte til at arten gikk kraftig tilbake. Den ble da etter hvert fredet, i Sør-Norge fra 1973 og i Nord-Norge fra 1982. Siden har bestanden vært økende.
Norske myndigheters bestandsmål er på 39 årlige ynglinger. I 2013 var det 44 ynglinger (68 i 2012) og bestanden av voksne dyr ble ifølge Rovdata regnet å være på cirka 350 individer (395 i 2012).[17]
Jerven er oppført som sterkt truet på Norsk rødliste for arter, men det drives noe jakt på arten, både ved hiuttak og lisensfelling. Åtejakt og hagle er tillatt.[18] Jakt tillates fordi jerven tar tamrein og tamsau i prioriterte beiteområder. I 2008 fikk norske sauebønder erstattet 10 400 sau og lam som drept av jerv, mens gaupa tok 9 900 og brunbjørnen 5 300.[19]
Arten er representert i Kristiansand Dyrepark, Namsskogan Familiepark og Polar Park.
Jerven trives i mange ulike habitat, men snø blir generelt antatt å være en viktig komponent for artens trivsel. Derfor finnes jerv først og fremst i den alpine sonen, på tundra, taiga og i det boreale barskogbeltet. Tilgangen på byttedyr og åtsler innenfor disse områdene vil i stor grad avgjøre artens tetthet og utbredelse i disse områdene.
_fur_skins.jpg)
Hannjerven har et revir på 188–2 563 km²[15]. Reviret kan omfatte flere hunner. Spesielt ungdyr og gamle individer kan streife over svært store områder. Bruken av leveområdene varierer med årstiden. Om vinteren trekker dyrene gjerne ned mot lavereliggende terreng, som ofte gir rikere tilgang på byttedyr og åtsler i denne årstiden.
Jerven lager hi i snøskavler langs bratte fjell. I skogsområder kan hiet være under røtter av store trær som er falt overende eller i en hul trestamme. Ofte kan det være lange tunneler i et slikt hi. De to-tre ungene fødes i februar/mars. Ungene er ved fødselen blinde og har lys gulaktig pels. De er ca. 12 cm lange og veier 80–90 gram. Fra slutten av april til begynnelsen av juni forlates hiområdet. Ungene kan nå bevege seg og følger mora rundt i hennes jaktområde, eller til matlagre hun har lagt opp i forveien. Mens mora jakter, gjemmer ungene seg i hulrom under steinblokker eller i steinurer. Allerede i september er de nesten helt utvokst, og klarer seg selv. Noen unger blir værende i det samme området som moren, men vanligvis vandrer de ut når de er ett år gamle. Hannene blir kjønnsmodne etter 14 måneder, men oppnår sjelden å pare seg før etter 3–4 år. Hunnene får unger opp til de er ca. 8 år. Levealder for jerven er 10–12 år, og opp til 17 år i fangenskap.
Jerven kan nedlegge byttedyr som er betydelig større enn den selv. I så måte er det kjent at jerven kan nedlegge elg, spesielt om den er syk eller svak av andre årsaker. Primærbyttet for jerv er rein, spesielt om vinteren. Jerven er imidlertid ingen spesielt dyktig jeger, så den spiser også åtsler. Kanskje spesielt åtsler etter ulv og gaupe. Likeledes hender det at jerven tar beitedyr, som sau og tamrein. Sommerdietten er mer variert, med fugler, små og mellomstore pattedyr og også noen planter på menyen.
Jerven har godt utviklet luktesans og kan snuse seg fram til et åtsel fra meget lang avstand. Har jerven nedlagt et bytte den ikke klarer å spise opp med det samme, stykkes restene opp og gjemmes på forskjellige steder i terrenget. Den kan trekke med seg rester over flere kilometer om det skulle være nødvendig, for eksempel til et hi.
IUCNs rødlisteoppføring som livskraftig (LC, 2009) skyldes at man tror at det finnes store populasjoner av jerv i det nordlige Asia og nord i Nord-Amerika. Før 2009 ble arten regnet som nær truet (NT, 2008). Arten er allikevel fredet i mange land, fordi den regnes som en regionalt truet art; den står dessuten oppført på Bernkonvensjonens «Liste II», som trådte i kraft i 1982. Den ble fredet i Sverige i 1968 og i Sør-Norge i 1973.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
