Grevskapet Flandern

Grevskapet Flandern var en historisk region i Nederlandene.

Grevskapet Flandern
Graafschap Vlaanderen
Flagg Riksvåpen
Grunnlagt		866 (Julian)
Opphørt		17. oktober 1797
Hovedstad		Brugge, senere Gent og Lille
Styreform		Monarki
Statskirke		Den katolske kirke og den protestantiske kirke
Eksisterte		862 - 1795
Grevskapet Flandern på Commons

Baldwin den første var den første greven av Flandern^[1]

Det besto ikke bare av de to belgiske provinsene Øst-Flandern og Vest-Flandern, men også av store deler av dagens franske departementet Nord (Fransk Flandern) (hvor det fortsatt er en liten minoritet som snakker en fransk-flamsk dialekt av nederlandsk) og den sørlige delen av den nederlandske provinsen Zeeland kjent som Nederlandsk Flandern, Zeeuws-Vlaanderen.

I romersk tid lå Flandern i de romerske provinsene Gallia Belgica og Germania Inferior og var bosatt av galliske stammer inntil germanere strømmet over elven Rhinen og ble assimilert med dem og samtidig fjernet det romerske keiserstyret. De viktigste byene var Gent, Brugge, Tournai (Doornik), Kortrijk, Ieper, Middelburg, Oudenaarde, Aalst, Lille (Rijsel), Cambrai (Kamerijk), Douai (Dowaai), Dunkerque (Duinkerke) og Valenciennes (Valencijn).

I dag er det historiske området og grevskapet Flandern delt mellom Frankrike, Belgia og Nederland.

Historie

Historisk kart av fylkene Flandern og Artois, også Calaisis (1477)

Grevskapet Flandern har sin opprinnelse med Judith, datter av den franske kongen, Karl den skallede. Hun giftet seg to ganger med angelsaksiske konger, men kom tilbake og gikk inn i et heftig kjærlighetsforhold til Balduin «Jernarm». Kongen nektet de to å opprettholde forbindelsen, men da de to rømte og til slutt fikk paven til å gå imellom, aksepterte han at ekteskap ble inngått. Han ga regionen Flandern, da kalt pagus Flandrensis, til de to. I begynnelsen var området et markgrevskap, senere kun et fylke.

Flandern ble formelt etablert som et føydalt len i år 862 av Karl den skallede, konge av Francia Occidentalis (Vestfranken). Det var et av seks opprinnelige pairs, adelige riker, i det franske kongedømme, og grevene av Flandern har vært tradisjonelle sverdbærere i kroningsseremoniene for de franske kongene.

Det opprinnelige flamske pagus ble utvidet i årenes løp; mot nord med herredømmet av De fire amts og de sørlige øyene av Zeeland; mot øst med borggrevskapet Aalst og i sør med grevskapet Artois, en historisk region i dagens franske departement Pas-de-Calais. Det forble en del av Flandern inntil det ble et eget fylke i 1237. Etter denne dato har Artois ved ulike tider vært kontrollert av grevene av Flandern gjennom en atskilt tittel inntil det til slutt ble lagt inn under den franske krone.

I løpet av senmiddelalderen gjorde handelsbyene, hovedsakelig Gent, Brugge og Ieper, landet til et av de mest urbaniserte delene av Europa ved veving av ull fra nabolandene, først og fremst England, til tøy og klær som ble solgt innenlands og til eksport.

Flandern ble delt da de vestlige distriktene kom under fransk styre på slutten av 1100-tallet. De gjenværende delene av Flandern lå kortvarig under nabogrevskapet Hainaut i 1191. Flandern ble fra 1200-tallet stadig rikere og mektigere områdets selvstyrte byer var medvirkende til å avverge franske forsøk på erobring (1300–1302). Franskmennene ble endelig beseiret i gyldne sporer-slaget ved Kortrijk den 11. juli 1302.

Flanderns fremgang ble svekket i de påfølgende århundrene på grunn av den omfattende reduksjonen i folketallet i Europa svartedauden i 1348 resulterte i, svikt i handelen under den fransk-engelske hundreårskrigen (1338–1453) og økende produksjon av engelsk tekstiler. Flamske vevere hadde flyttet ut til blant annet Worstead og North Walsham i Norfolk på 1100-tallet og startet engelsk tekstilindustri.

Ekteskap førte til en union mellom naboprovinsene, kalt for De sytten nederlandske provinsene, og hele området ble gitt videre i 1384 til hertugdømmet Burgund under Huset Valois. Etter dette ble Flandern en del av de burgundiske Nederlandene. Disse ble De sytten provinsene i 1477 da området gikk til Huset Habsburg. I 1512 ble Flandern lagt inn under Den keiserlige sirkel (Reichskreis), men Flandern forble et len av Frankrike ved dets vestlige områder, og en del av det tysk-romerske rike i de østlige områdene. I 1526 avsto Frans I av Frankrike Flandern til Karl V av Det tysk-romerske rike i Madridtraktaten av 1526. Det ble også fastlagt ved Fruenes Caimbraitraktat av 1529. Herredømmet ble overført fra kongedømmet Frankrike til det tysk-romerske riket.

kart av Flandern, 1609

I 1549 utstedte Karl V en sanksjon hvor Flandern ble forent med Nederlandene og hvor hans familie skulle være arvinger. Nederland hadde en viktig posisjon i riket. Karl V hadde tilbrakt det meste av sin barndom i området, men på grunn av handelen og industrien og de rike byene var området også viktig for statskassen. Herredømmet ble overført til den spanske grenen av Huset Habsburg med Filip II av Spania, og etter 1556 tilhørte Flandern kongene av Spania.

På grunn av kong Ludvig XIV av Frankrikes ekspansjonspolitikk kom de vestlige områdene av Flandern endelig under fransk styre gjennom flere påfølgende avtaler; 1659 (Artois), 1668 og 1678. Distriktene ble en av de franske provinsene og til slutt departementet Nord.

I 1715 ble det gjenværende området av sørlige Nederlandene, inkludert Flandern, gitt tilbake til den østerrikske delen av Huset Habsburg. I 1794 ble det erobret av franske revolusjonsstyrker, men etter at Napoléon Bonaparte var blitt beseiret, besluttet Wienerkongressen i 1815 å gi det til Det forente nederlandske kongedømme. I 1830 ble hoveddelen av Flandern en del av Belgia, mens en mindre del forble innenfor kongeriket Nederlandene.

Se også

• Grevene av Flandern

Referanser

1. Gilliat-Smith, Ernest (2009). The Story of Bruges. Stoddard Press. side 5. ISBN 978-1-4446-6629-8.

Portal: Historie