Gitta Sereny (født 13. mars 1921 i Wien, død 14. juni 2012 i Cambridge, Storbritannia[8]) var en britisk biograf, historiker og undersøkende journalist. Sereny var født i Østerrike og rømte til Sveits etter den tyske annekteringen. Hun var særlig kjent for sine intervjuer og portretter av kontroversielle figurer, blant annet Mary Bell, som i 1968 ble dømt for drapet av to barn, mens hun selv var mindreårig, og Franz Stangl, kommandant for utryddelsesleiren Treblinka.[9] Hun var forfatter av fem bøker, inkludert The Case of Mary Bell: A Portrait of a Child Who Murdered (1972) og Albert Speer: His Battle with Truth (1995).
| Gitta Sereny | |||
|---|---|---|---|
| Født | 13. mars 1921[1][2] Wien[3] | ||
| Død | 14. juni 2012[1][4] (91 år) Cambridge (Storbritannia)[5] Addenbrooke's Hospital[2] | ||
| Beskjeftigelse | Journalist, skribent, historiker, biograf | ||
| Utdannet ved | Max-Reinhardt-Seminar[6] Universitetet i Paris, Sorbonne[6] | ||
| Ektefelle | Don Honeyman | ||
| Mor | Margit von Mises | ||
| Nasjonalitet | Storbritannia[7] Ungarn Østerrike[7] | ||
| Språk | Engelsk | ||
| Utmerkelser | Kommandør av Order of the British Empire James Tait Black Memorial Prize (1995) Duff Cooper Prize Stig Dagermanprisen (2002) CWA Gold Dagger for Non-Fiction (1998) | ||
| Debut | The Case of Mary Bell (1972) | ||
Sereny ble født i Østerrike i 1921. Hennes far var en ungarsk protestantisk aristokrat, Ferdinand Serény, som døde da hun var to år.[10] Hennes mor var en tidligere skuespiller fra Hamburg, Margit Herzfeld, av jødisk opprinnelse. Hennes stefar var økonomen Ludwig von Mises.[11]
Som skoleelev reiste hun ved et tilfelle gjennom Nürnberg der hun ble betatt av skjønnheten i nazistenens Reichsparteitag. Hun og moren befant seg i Wien ved Anschluss i 1938 og opplevde jødeforfølgelsene der. Bare 11 år gammel leste hun Mein Kampf, og hun hørte Hitler tale til folkemassen 14 år gammel. Ludwig von Mises var av jødisk slekt og flyktet raskt til Sveits. Gitta Sereny og moren flyktet også til Sveits av frykt for å bli arrestert som pressmiddel for å få von Mises til å returnere. Hun reiste snart til Paris som kort tid etter var under tysk okkupasjon. I Frankrike hjalp hun motstandsbevegelsen, og etter tips om at hun ville bli arrestert, gikk hun til fots over Pyreneene og reiste med skip til USA. Mot slutten av krigen kom hun tilbake til Europa, hvor hun på vegne av Forente nasjoner arbeidet for foreldreløse barn som nettopp var befridd fra Dachau konsentrasjonsleir.[8][12][13] Hennes opplevelser fra krigen og tiden etter ble avgjørende for hennes virke som undersøkende journalist.[14]
Hun giftet seg i 1948 med Don Honeyman. Honeyman var en dristig fotograf i USAs hær under andre verdenskrig og ble kjent for en sort-rød plakatversjon av Alberto Kordas berømte foto «Guerrillero Heroico» av Che Guevara.[8][15][16]
Sereny var til stede ved Nürnbergprosessen i fire dager i 1945 som observatør, og det var der hun for første gang så Albert Speer.
Hennes metode besto av omfattende og grundig forarbeid, fulgt mange timer faktaorienterte intervju. Intervjuteknikken minner om politiets eller rettsmedisinerens, og var til dels inspirert av psykoanalytisk metode. Hun studerte og intervjuet Albert Speer over en periode på 11 år. Hun innrømte at hun likte Speer, men mente han kjente til holocaust.[12][14][17]
Sereny hadde selv truffet Adolf Hitler i Berlin i 1940, og ble «forbauset over hvor pen han var. Han var velpleid, uhyre ren og duftet alltid friskt av såpe, selv om han hadde dårlig ånde, noe han kjempet mot med konstant tannpuss.» Hun mente at han var «langt, langt mer intelligent enn folk vil innrømme...Han likte å omgi seg med kvinner, han syntes det var morsomt med småprat, kyss på hånden og den slags, og var utrolig sjarmerende mot dem som stod ham nær.»[18] I sine samtaler med Speer fant hun ut «i hvor stor grad Hitler beskyttet den lille kretsen av mennesker han hadde sitt sosiale liv med. Han brydde seg egentlig ingenting om hva generalene visste...men det han ikke ville, var at de han var følelsesmessig avhengig av, kjente til dem.»[19]
Sereny skrev en biografi om Mary Bell, som i 1968 ble dømt for drapene på to barn. Bell var selv var mindreårig da hun begikk drapene. At Sereny betalte Mary Bell for å medvirke til biografien var omstridt i samtiden.[8]
Hun avkreftet i 1992 ryktene om at Odilo Globocnik, som ledet holocaust i Lublin-distriktet, ikke hadde begått selvmord likevel.[20]
Franz Stangl
Boken Into that darkness (1974) er ifølge The Guardian fortsatt en av de beste bøkene om Det tredje riket og etablerte Sereny som ekspert på perioden. Stangl kom med en form for innrømmelse av skyld i intervju med Sereny et par dager før han døde. Sereny sa at hun avskydde Stangl, men insisterte samtidig på at han ikke var «ond».[12] Overfor Sereny hevdet Stangl at han og en kollega vurderte alle muligheter (inkludert desertering) for å unnslippe tjeneste ved utryddelsesleirene. Stangl uttalte at de var fullt klar over at de medvirket i en forbrytelse.[21] Boken om Stangl bygget på 60 timer personlig intervju.[8]
David Irving
He [David Irving] admires Hitler enormously. I gained a lot of understanding of Hitler, particularly through my work on Speer. Everything I have come to understand about Hitler horrifies me - even his very human sides. You would think once you discovered the human aspects, your attitude would change. But it can't change for me. I know too much of the other side.
Gitta Sereny[17]
Sereny lå i strid med holocaust-fornekteren David Irving fra 1970-tallet av som en av hans skarpeste og mest utholdende kritikere. Striden mellom de to begynte med Irvings bok Hitler's War der Irving hevdet at Hitler ikke kjente til massemordet på jødene før sent i 1943. Sereny kontrollerte alle kildene Irving hevdet å ha brukt, og konkluderte med at han tok feil. Sereny var i utgangspunkt imponert over Irvings grundighet og evne til å finne ukjente dokumenter. Irving kalte Sereny «en liten skrukkete sviske» (a shrivelled little prune), og ifølge The Observer næret Irving avsky for Sereny fordi han visste hun hadde gode kort på hånden. I 1996 gikk Irving til sak mot Sereny og Guardian Media Group for ærekrenkelse (engelsk: libel). Bakgrunnen for søksmålet var to bokanmeldelser i The Observer der Sereny skrev at Irving forfalsket historiske kilder i den hensikt å renvaske nazistene. Han vant ikke frem, og sammen med andre tapte søksmål medførte det at Irving i realiteten var konkurs. The Observer brukte minst 800 000 pund på å forberede rettssaken.[12][14][17]
Sereny ble beæret med Duff Cooper-prisen og James Tait Blacks minnepris for sin bok om Albert Speer i 1995,[22][23] og Stig Dagerman-prisen i 2002.[24][25] Hun ble utnevnt til Kommandant av det britiske imperium (CBE) i 2004 for sin innsats i journalistikkens tjeneste.[26]
- The Case of Mary Bell (1972, nyutgivelse 1995)
- Into That Darkness: from Mercy Killing to Mass Murder, a study of Franz Stangl, the commandant of Treblinka (1974, andre utgave 1995). På norsk som Ved avgrunnen. Fra barmhjertighetsdrap til jødeutryddelsen (oversatt av Inger Sverreson Holmes, Dreyers forlag, 2022)[27]
- The Invisible Children: Child Prostitution in America, West Germany and Great Britain (1984)
- Barnegråten ingen hørte, norsk utgivelse 1999[28]
- Albert Speer: His Battle with Truth (1995)
- Cries Unheard: The Story of Mary Bell (1998)
- The German Trauma: Experiences and Reflections, 1938-2001 (2002)
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
