Giovanni Battista Riccioli

Giovanni Battista Riccioli (født 17. april 1598 i Ferrara i Kirkestaten, død 25. juni 1671 i Bologna) var en italiensk katolsk prest innen jesuittordenen som virket som astronom, med særlig betydning som pioner innen selenografien, studiet av Månens overflate og fysiske kjennemerker.

Giovanni Battista Riccioli
Født		Galeazzo Riccioli 17. apr. 1598[1][2][3][4] Ferrara (Kirkestaten)[5][2][6]
Død		25. juni 1671[7][2][3][4] (73 år) Bologna (Kirkestaten)[2][6]
Beskjeftigelse		Selenographer, teolog, astronom, kartograf, universitetslærer, skribent, filosof
Utdannet ved		Università degli Studi di Parma (–1628)[8]
Doktorgrads- veileder		Giuseppe Biancani (1628)[9]
Giovanni Battista Riccioli på Commons

Venus' faser og detaljerte representasjoner og hvoran de fremstår som sett gjennom et teleskop, fra Ricciolis Almagestum Novum.^[10]

Liv og virke

Bakgrunn

Riccioli ble født i Ferrara.^[11] Han trådte inn i jesuittordenen den 6. oktober 1614. Etter fullført novisiat begynte han studier i humaniora i 1616, først i Ferrara, og deretter i Piacenza.

Fra 1620 til 1628 studerte han filosofi og teologi ved Kollegiet i Parma. En av tidens mest kjente jesuitter, Giuseppe Biancani (1565–1624), underviste i Parma da Riccioli kom dit. Biancani aksepterte nye astronomiske ideer som for eksempel om eventuelle månefjell og himlenes eventuelt flytende beskaffenhet, og samarbeidet med jesuitt-astronomen Christoph Scheiner (1573–1650) vedrørende solflekksobservasjoner. Riccioli nevner ham med takknemlinghet og beundring.

I 1628 hadde Riccioli ansluttet sin grunnutdannelse.

Astronomi

Riccioli ble presteviet, og bad sine foresatte i jesuittordenen om å bli sendt ut som misjonær. Dette ble avslått. Han virket så om lærer i filosofi, teologi og astronomi. Han foretok flere eksperimenter sammen med sin medbror jesuitten Francesco Maria Grimaldi.

Han er kjent for å ha arbeidet med kart over Månen, og gav flere av overflatetrekkene de navnene som brukes den dag i dag. En omfattende beskrivelse av Månen gav han i verket Almagestum Novum i 1651. Blant annet fikk Mare Tranquillitatis (der Apollo 11 landet i 1969) sitt navn av Riccioli. Riccioli brukte værrelaterte navn for større formasjoner. Kratrene fikk navn etter betydelige astronomer, gruppert i henhold til filosofier og tidsperioder.^[12] Selv om Riccioli forkastet den kopernikanske teori, navngav han et fremtredende månekrater Copernicus, andre viktigere kratre oppkalte han etter Kepler, Galileo og Lansbergius. Grimaldi og Riccioli oppkalte også to kratre etter seg selv i samme område, mens noen andre jesuittastronomer fikk krateroppkallinger i et annet område, nær krateret Tycho. Noen har lest navnene og deres plassering som en implisitt anerkjennelse av det kopernikansae system,^[13] og ikke kun av fremtredende astronomer, Riccioli sa at han hadde plassert samtlige av kopernikanerne i de stormfulle vannene (han kalte et område for Oceanus Procellarum).^[14] Riccioli hevdet direkte i Almagestum Novum at månen ikke var bebodd. Dette stred mot spekulasjoner om en bebodd måne som var å finne både hos Nikolaus av Cusa, Giordano Bruno, og hos Kepler, spekulasjoner som skulle videreføres også i ettertid av forfattere som Bernard de Fontenelle og William Herschel.^[15][16]

Riccioli oppdaget skyggene av Jupiters måner på planeten Jupiter.

Han observerte også Saturn og dens ringer.^[17] Han var en av de første europeere som anførte at Mizar var en dobbelstjerne.^{[trenger referanse]} Før ham hadde Castelli og Galileo observert det samme. Han arbeidet videre på en metode for målingen av solens tverrsnitt, og var en ivrig forkjemper for den gregorianske kalender.^[18]

Riccioli var også den første som beregnet aksellerasjonraten til et fritt fallende legeme.^[19]

Hovedverk

• Almagestum novum, astronomiam veterem novamque complectens, observationibus aliorum et propriis, novisque theorematibus, problematibus et tabulis promotam, 1651