Venus' faser og detaljerte representasjoner og hvoran de fremstår som sett gjennom et teleskop, fra Ricciolis Almagestum Novum.[10]
Bakgrunn
Riccioli ble født i Ferrara.[11] Han trådte inn i jesuittordenen den 6. oktober 1614. Etter fullført novisiat begynte han studier i humaniora i 1616, først i Ferrara, og deretter i Piacenza.
Fra 1620 til 1628 studerte han filosofi og teologi ved Kollegiet i Parma. En av tidens mest kjente jesuitter, Giuseppe Biancani (1565–1624), underviste i Parma da Riccioli kom dit. Biancani aksepterte nye astronomiske ideer som for eksempel om eventuelle månefjell og himlenes eventuelt flytende beskaffenhet, og samarbeidet med jesuitt-astronomen Christoph Scheiner (1573–1650) vedrørende solflekksobservasjoner. Riccioli nevner ham med takknemlinghet og beundring.
I 1628 hadde Riccioli ansluttet sin grunnutdannelse.
Astronomi
Riccioli ble presteviet, og bad sine foresatte i jesuittordenen om å bli sendt ut som misjonær. Dette ble avslått. Han virket så om lærer i filosofi, teologi og astronomi. Han foretok flere eksperimenter sammen med sin medbror jesuitten Francesco Maria Grimaldi.
Han er kjent for å ha arbeidet med kart over Månen, og gav flere av overflatetrekkene de navnene som brukes den dag i dag. En omfattende beskrivelse av Månen gav han i verket Almagestum Novum i 1651. Blant annet fikk Mare Tranquillitatis (der Apollo 11 landet i 1969) sitt navn av Riccioli. Riccioli brukte værrelaterte navn for større formasjoner. Kratrene fikk navn etter betydelige astronomer, gruppert i henhold til filosofier og tidsperioder.[12] Selv om Riccioli forkastet den kopernikanske teori, navngav han et fremtredende månekrater Copernicus, andre viktigere kratre oppkalte han etter Kepler, Galileo og Lansbergius. Grimaldi og Riccioli oppkalte også to kratre etter seg selv i samme område, mens noen andre jesuittastronomer fikk krateroppkallinger i et annet område, nær krateret Tycho. Noen har lest navnene og deres plassering som en implisitt anerkjennelse av det kopernikansae system,[13] og ikke kun av fremtredende astronomer, Riccioli sa at han hadde plassert samtlige av kopernikanerne i de stormfulle vannene (han kalte et område for Oceanus Procellarum).[14] Riccioli hevdet direkte i Almagestum Novum at månen ikke var bebodd. Dette stred mot spekulasjoner om en bebodd måne som var å finne både hos Nikolaus av Cusa, Giordano Bruno, og hos Kepler, spekulasjoner som skulle videreføres også i ettertid av forfattere som Bernard de Fontenelle og William Herschel.[15][16]
Riccioli oppdaget skyggene av Jupiters måner på planeten Jupiter.
Han observerte også Saturn og dens ringer.[17] Han var en av de første europeere som anførte at Mizar var en dobbelstjerne.[trenger referanse] Før ham hadde Castelli og Galileo observert det samme. Han arbeidet videre på en metode for målingen av solens tverrsnitt, og var en ivrig forkjemper for den gregorianske kalender.[18]
Campbell, Thomas Joseph 1921, The Jesuits, 1534-1921: a history of the Society of Jesus from its foundation to the present time (New York: Encyclopedia Press)
Dialogue Concerning the Two Chief World Systems 2001, by Galileo Galilei [1632], translated and with revised notes by Stillman Drake and Foreword by Albert Einstein (New York: Random House/The Modern Library)
Dinis, Alfredo 2002, "Was Riccioli a Secret Copernican?" in Giambattista Riccioli e il Merito Scientifico dei Gesuiti nell'età Barocca, a cura di Maria Teresa Borgato (Firenze: Leo S. Olschki), 49-77
Dinis, Alfredo 2003, "Giovanni Battista Riccioli and the Science of His Time" in Jesuit Science and the Republic of Letters fra Google Books, edited by Mordechai Feingold (Cambridge, Massachusetts: MIT Press), 195-224 (Significant excerpts)
Graney, C. M. 2012, "Anatomy of a fall: Giovanni Battista Riccioli and the story of g", Physics Today, Volume 65, 69-40, doi:10.1063/PT.3.1716
Grant, Edward 1984, "In Defense of the Earth's Centrality and Immobility: Scholastic Reaction to Copernicanism in the Seventeenth Century", Transactions of the American Philosophical Society, New Series, Volume 74, 1-69
Grant, Edward 1996, Planets, Stars, and Orbs: The Medieval Cosmos, 1200-1687 (Cambridge: Cambridge University Press)
Heilbron, J. L. 1999, The Sun in the Church: Cathedrals as Solar Observatories (Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press)
Hoefer, Ferdinand 1873, Histoire de l'astronomie (Paris)
Raphael, Renee 2011, "A non-astronomical image in an astronomical text: Visualizing motion in Riccioli's Almagestum Novum", Journal for the History of Astronomy, Volume 42, 73-90
Van Helden, Albert 1984, "Galileo, Telescopic Astronomy, and the Copernican System", in The General History of Astronomy, edited by M. A. Hoskin, volume 2A, (Cambridge: Cambridge University Press)
