Georg Dehio

Georg Gottfried Julius Dehio (født 22. november 1850 i Reval i Russland i det som nå er Estland, død 19. mars 1932 i Tübingen i Tyskland) var en baltertysk historiker og kunsthistoriker.

Georg Dehio
Født		22. nov. 1850[1][2][3][4] Tallinn[5]
Død		19. mars 1932[1][2][3][4] (81 år) Tübingen[6]
Beskjeftigelse		Kunsthistoriker, universitetslærer
Akademisk grad		Doktorgrad[7]
Utdannet ved		Georg-August-Universität Göttingen Det keiserlige universitet i Dorpat
Far		Julius Woldemar Dehio
Barn		Ludwig Dehio
Nasjonalitet		Tyskland
Gravlagt		Stadtfriedhof Tübingen
Medlem av		Det prøyssiske vitenskapsakademiet Bayerische Akademie der Wissenschaften
Utmerkelser		7 oppføringer Pour le Mérite for vitenskap og kunst Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1927) Æresdoktor ved Eberhard Karls Universitet ved Tübingen Æresdoktor ved Goethe-Universität Frankfurt am Main Honorary doctor of the University of Göttingen Æresdoktor ved Universitetet i Jena Adlerschild des Deutschen Reiches (1930)
Georg Dehio på Commons

Kirchliche Baukunst des Abendlandes

Handbuch der deutschen Kunstdenkmäler

Liv og virke

Slekt

Georg Dehlio var nevø til legen Karl Gottfried Konstantin Dehio (1851, Reval – 1927, Dorpat), bror til Revals siste tyske borgermester Erhard Dehio (1855, Reval – 1940, Bad Oeynhausen), og far til historikeren Ludwig Dehio (1888, Königsberg – 1963, Marburg/Lahn).

Utdannelse og karriere

Dehio studerte i Dorpat, Göttingen (doktorgrad under Georg Waitz) og Bonn, og vendte seg først mot historiefaget. Han ble i 1877 privatdosent i historie i München, men viet seg etter en tid til kunshistorien, i særdeleshet middelalderens og bygningskunstens. Han ble på disse områder en av Tysklands fremste autoriteter.^{[trenger referanse]}

Han ble utnevnt til professor i kunsthistorie i Königsberg i 1883, overflyttet i 1892 til Strassburg, og ble der emeritert i 1914.

Dehio vendte seg omkring år 1900, på lignende vis som Alois Riegl, krasst mot den da utbredte purifiserende viderebygging på gamle bygningsminnesmerker (som på for eksempel domkirker i gotisk stil).^{[trenger referanse]} Han refset i denne forbindelse særlig de delvise ødeleggelser av gammelt materiale - han kalte dette som restauratorisk vandalisme.^{[trenger referanse]} Han sverget til prinsippet Konservieren, nicht Restaurieren! («konservere, ikke restaurere!»), og mente at man gammelt og nytt (i tilfelle tilbygg) skulle være klart erkjennbart som forskjellig.^{[trenger referanse]} Dehio bidro med dette sterkt til de nye og etterhvert dominerende oppfatninger om fortidsminnevern, slik som det skulle bli nedfelt for eksempel i Veneziacharteret.^{[trenger referanse]}

Dehio gikk mot slutten av sitt virke inn for et nasjonalistisk preget syn på kunsthistorien.^{[trenger referanse]}

Han døde i 1932 i en alder av 81 år i Tübingen og ble begravet bå byens kirkegård ved universitetet.

Produksjon

Dehio utgav Hartwich von Stade (1872), Geschichte des Erzbisthums Hamburg-Bremen (to bind, 1877), videre sammen med Gustav von Bezold det monumentalt anlagte Kirchliche Baukunst des Abendlandes (to bind tekstt og syv porteføljer plansjer, 1884-1901), hans fremste verk, samt Kunstgeschichte in Bildern (fem deler, 1898-1901), et illustrasjonsverk for den kunsthistoriske undervisningen. Han utarbeidet på oppdrag Handbuch der deutschen Kunstdenkmäler (fem bind, 1905-12; bind I og III i andre opplag 1914 og 1920). Han utgav også Geschichte der deutschen Kunst (to bind, 1919).