From Wikipedia, the free encyclopedia
Georg Gottfried Julius Dehio (født 22. november 1850 i Reval i Russland i det som nå er Estland, død 19. mars 1932 i Tübingen i Tyskland) var en baltertysk historiker og kunsthistoriker.
| Georg Dehio | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 22. nov. 1850[1][2][3][4] Tallinn[5] | ||
| Død | 19. mars 1932[1][2][3][4] (81 år) Tübingen[6] | ||
| Beskjeftigelse | Kunsthistoriker, universitetslærer | ||
| Akademisk grad | Doktorgrad[7] | ||
| Utdannet ved | Georg-August-Universität Göttingen Det keiserlige universitet i Dorpat | ||
| Far | Julius Woldemar Dehio | ||
| Barn | Ludwig Dehio | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Stadtfriedhof Tübingen | ||
| Medlem av | Det prøyssiske vitenskapsakademiet Bayerische Akademie der Wissenschaften | ||
| Utmerkelser | 7 oppføringer
Pour le Mérite for vitenskap og kunst
Bayerischer Maximiliansorden für Wissenschaft und Kunst (1927) Æresdoktor ved Eberhard Karls Universitet ved Tübingen Æresdoktor ved Goethe-Universität Frankfurt am Main Honorary doctor of the University of Göttingen Æresdoktor ved Universitetet i Jena Adlerschild des Deutschen Reiches (1930) | ||
Georg Dehlio var nevø til legen Karl Gottfried Konstantin Dehio (1851, Reval – 1927, Dorpat), bror til Revals siste tyske borgermester Erhard Dehio (1855, Reval – 1940, Bad Oeynhausen), og far til historikeren Ludwig Dehio (1888, Königsberg – 1963, Marburg/Lahn).
Dehio studerte i Dorpat, Göttingen (doktorgrad under Georg Waitz) og Bonn, og vendte seg først mot historiefaget. Han ble i 1877 privatdosent i historie i München, men viet seg etter en tid til kunshistorien, i særdeleshet middelalderens og bygningskunstens. Han ble på disse områder en av Tysklands fremste autoriteter.[trenger referanse]
Han ble utnevnt til professor i kunsthistorie i Königsberg i 1883, overflyttet i 1892 til Strassburg, og ble der emeritert i 1914.
Dehio vendte seg omkring år 1900, på lignende vis som Alois Riegl, krasst mot den da utbredte purifiserende viderebygging på gamle bygningsminnesmerker (som på for eksempel domkirker i gotisk stil).[trenger referanse] Han refset i denne forbindelse særlig de delvise ødeleggelser av gammelt materiale - han kalte dette som restauratorisk vandalisme.[trenger referanse] Han sverget til prinsippet Konservieren, nicht Restaurieren! («konservere, ikke restaurere!»), og mente at man gammelt og nytt (i tilfelle tilbygg) skulle være klart erkjennbart som forskjellig.[trenger referanse] Dehio bidro med dette sterkt til de nye og etterhvert dominerende oppfatninger om fortidsminnevern, slik som det skulle bli nedfelt for eksempel i Veneziacharteret.[trenger referanse]
Dehio gikk mot slutten av sitt virke inn for et nasjonalistisk preget syn på kunsthistorien.[trenger referanse]
Han døde i 1932 i en alder av 81 år i Tübingen og ble begravet bå byens kirkegård ved universitetet.
Dehio utgav Hartwich von Stade (1872), Geschichte des Erzbisthums Hamburg-Bremen (to bind, 1877), videre sammen med Gustav von Bezold det monumentalt anlagte Kirchliche Baukunst des Abendlandes (to bind tekstt og syv porteføljer plansjer, 1884-1901), hans fremste verk, samt Kunstgeschichte in Bildern (fem deler, 1898-1901), et illustrasjonsverk for den kunsthistoriske undervisningen. Han utarbeidet på oppdrag Handbuch der deutschen Kunstdenkmäler (fem bind, 1905-12; bind I og III i andre opplag 1914 og 1920). Han utgav også Geschichte der deutschen Kunst (to bind, 1919).
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
