From Wikipedia, the free encyclopedia
Frantz Omar Fanon (født 20. juli 1925, død 6. desember 1961) var fransk lege, filosof, revolusjonær og forfatter fra Martinique.
| Frantz Fanon | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 20. juli 1925[1][2][3][4] Fort-de-France, Martinique | ||
| Død | 6. des. 1961[1][2][3][4] (36 år) Bethesda, Maryland, USA | ||
| Beskjeftigelse | Lege, forfatter, revolusjonær | ||
| Utdannet ved | Université de Lyon Université Jean-Moulin-Lyon-III | ||
| Ektefelle | Josie Fanon | ||
| Barn | Mireille Fanon Mendès-France | ||
| Nasjonalitet |  Martinique Frankrike | ||
| Gravlagt | Aïn Kerma | ||
| Morsmål | Fransk | ||
| Språk | Fransk | ||
| Viktige verk | Jordens fordømte, A Dying Colonialism, Black Skin, White Masks | ||
| Påvirket av | Jean-Paul Sartre, Aimé Césaire | ||
Hans verker har hatt innflytelse på postkolonial forskning, kritisk teori - spesielt kritisk raseteori -, og marxisme.[5] Som intellektuell var Fanon en politisk radikal, pan-afrikanist og marxistisk humanist, som var opptatt av kolonialismens psykopatologi, og de menneskelige, sosiale, samfunnsmessige og kulturelle konsekvenser av avkolonialiseringen.[6][7] I løpet av sitt arbeid som lege og psykolog, støttet Fanon Algeries uavhengighetskrig fra Frankrike, og var medlem av Algeriske nasjonale frigjøringsfront. I mer enn fire tiår har livet og verkene til Frantz Fanon inspirert bevegelser i Palestina, Sri Lanka, USA og Sør-Afrika.[8][9]
Frantz Fanon ble født 20. juli 1925 på Martinique, som den gang var en fransk koloni i Vestindia, eller Antillene. Han vokste opp i en svart middelklassefamilie i hovedstaden Fort-de-France, og var en av de svært få svarte på øya som fikk gå på gymnaset. I boken Peau Noir, Masques blancs (Svart hud, hvite masker) beskriver han skolegangen som preget av tvetydighet. På ene siden opplevde Fanon og de andre svarte elevene en følelse av fransk og hvit overlegenhet. På den andre siden fikk de gjennom undervisningen en følelse av at de gjennom sin utdannelse ble del av denne veldige sivilisasjonen som brakte frihet og sannhet til verdens «underlegne» og «ville raser» - noe som førte til identifikasjon med det hvite mennesket og den franske kulturen. Preget av denne ambivalensen meldte han seg i 1944 inn i den franske hæren, nitten år gammel, for å bekjempe nazismen.[10]
Fanon ble stasjonert i Algerie, og herfra sendt over Middelhavet for å ta del i landgangen ved Saint Tropez og frigjøringen av Sør-Frankrike. Han ble såret og dekorert med det franske krigskorset (Croix de Guerre) for sitt mot. Det var først her, under felttogene i Frankrike, at Fanon virkelig møtte rasisme på nært hold. Han oppdaget at han for franskmennene først og fremst var «neger», uansett utdannelse, profesjon eller personlige egenskaper. «Når noen liker meg, sier de til meg at det er på tross av min hudfarge. Når de misliker meg, påpeker de at det ikke er på grunn av min hudfarge. Hvordan man enn betrakter det, er jeg fanget i en ond sirkel».[11] Etter krigens slutt i 1946 vendte han tilbake til Martinique, for ett å senere å reise til Frankrike igjen for å studere medisin i Lyon.
Mens han studerte i Lyon, skrev Fanon essayene som senere skulle utgjøre Peau Noir, Masques blancs (1952). Her beskriver han de mange metodene som kolonisatoren bevisst eller ubevisst utnytter for å få de innfødte til å føle og leve med sin medfødte rasemessige skyldfølelse. Med utgangspunkt i sin egen oppvekst beskriver han hvorledes det han på det tidspunkt kalte den typiske frankofile «neger», oppfattet sin rolle. I både Frankrike og på Martinique var skolebarna flasket opp på fortellinger hvor negrene representerer «onde krefter». I Fort-de-France kunne en gå på kino og le av spilloppene til «buskmennene og zulunegrene» og sympatisere med Tarzans kamp mot de onde innfødte. Noe annet var det å sitte på en fransk kino ansikt til ansikt med den samme typen vås. Blant de hvite tilskuerne fant han fort ut at han, enten han likte det eller ikke, ble identifisert med de «buskmennene og zulunegrene» som han selv en gang hadde ledd av. Han var en fordømt. Ifølge hans egen verdensanskuelse var han en assimilert europeer som tilfeldigvis var farget, noe som førte til en følelse av skam og forakt for egen identitet og hudfarge. De hvite holdt imidlertid hårdnakket fast på sine stereotypiske forestillinger om den fjollete svarte Sambo, som stotret på gebrokkent fransk - selv når de møtte en mann som Fanon som snakket deres eget språk perfekt. Europeeren lukket Fanon og andre svarte inn i deres mørke hud. Med inspirasjon i Jean Paul Sartres eksistensialisme og Maurice Merlau Pontys fenomenologi forsøker Fanon gjennom Peau Noir, Masques blancs å komme til klarhet over disse tingene, og hva det innebærer i sosiologisk, psykologisk og eksistensiell forstand å bli definert som «neger».[10]
Etter å ha spesialisert seg i psykiatri og jobbet ved det eksperimentelle psykiatriske sykehuset Hôpital de Saint-Alban i Sør-Frankrike, flyttet Fanon i 1955 til Algerie sammen med sin franske kone Josie Dublé, og fikk en sønn, Olivier. I Algerie praktiserte Fanon ved sykehuset Blida-joinville, som gikk under tilnavnet «galskapens hovedstad». Inspirert av Saint-Alban-sykehuset var Fanon pådriver for en rekke reformer ved Blida-Joinsville, og han skrev her en rekke artikler og notater om arbeidet ved sykehuset, og utarbeidet teorier om forbindelseslinjene mellom kolonialisme og psykiatriske lidelser. Det ble stadig klarere for Fanon at kolonialismen utgjorde et av de sentrale elementene i de psykiske lidelsene han behandlet ved Blida-Joinsville, noe som gjaldt både kolonisatorer og koloniserte. Notatene han gjorde seg fra Blida-Joinsville er utdypet i et eget kapittel i boken Les Damnés de la Terre (Jordens fordømte) fra 1961.
Under oppholdet i Algerie hadde den algeriske frigjøringskrigen økt betraktelig i styrke og omfang, og det ble umulig for Fanon å ikke ta stilling til de historiske hendelsene som pågikk rundt ham, og som han kom i direkte kontakt med som praktiserende lege. «Han behandlet så vel franske torturister som algeriske torturofre, franske kolonisatorer traumatisert av frigjøringshærens angrep, og algeriere som var knyttet til frigjøringshæren».[10] En situasjon som ble mer og mer umulig, og hvor det ikke var annen utvei enn å velge side. Fanon sa opp stillingen ved sykehuset og meldte seg inn i den algeriske frigjøringsbevegelsen Front de Libération Nationale (FNL). I januar 1957 ble han utvist fra Algerie, og flyttet derfor til Tunis hvor han arbeidet mer eller mindre på heltid for frigjøringsbevegelsen. Her jobbet han blant annet som psykiater ved FNLs helsesentre, og redigerte tidsskriftet El Mouhajid. Fanon ble kjent som en ledende figur innen FNL, og ble utsatt for flere attentatforsøk fra franskmennenes side. De siste fire årene av hans liv var han aktiv som FNLs ambassadør i Accra, Ghana.
I 1961 døde Frantz Fanon av leukemi, bare 36 år gammel. Hans innflytelse på senere frigjørings- og dekoloniseringsbevegelser har vært betydelig. Hovedverket Jordens fordømte har blitt lest av revolusjonære ledere og aktivister verden over, som Stokely Carmichael, Malcolm X, Steve Biko, Ali Shariati, Che Guevara og en rekke andre.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
