From Wikipedia, the free encyclopedia
Ford Thunderbird (også kalt T-Bird) er en bilmodell produsert av Ford fra årene 1955 til 1997 og 2002 til 2005 med 11 forskjellige generasjoner.[1]
Thunderbird var Fords svar på GMs Chevrolet Corvette som var introduksjonen to år tidligere.
Totalt er det produsert 4,4 millioner Thunderbirds.[2]
Den ble introdusert som en ganske liten og lett to-seters kabriolet med større motorkraft enn konkurrenten, Corvette, men er senere produsert i en rekke konfigurasjoner. Disse inkluderte en fire-seters hardtop coupé, fire-seters kabriolet, fem-seters kabriolet og hardtop, fire-dørs hardtop sedan, seks-seter hardtop coupé og fem-seter coupe, men den siste generasjonen er igjen designet som en to -sete kabriolet.[3]
Ford startet med en Thunderbird som var en eksklusiv to-seters modell, men i 1958 ble det introdusert et design med baksete, noe som uten tvil utvidet markedssegment og gjorde den kjent som en luksuriøs personbil.[1]
En amerikansk grand tourer utgave ble også bygget, en luksusbil bygget med høyere vekt på kjørekomfort og bekvemmelighet fremfor kjøreegenskaper og høy hastighet.[4]
Fra 1968 til 1998 markedsførte Lincoln-Mercury varianter av Thunderbird som Continental Mark III, Mark IV, Mark V, Mercury Cougar, Lincoln Mark VII og Lincoln Mark VIII.[5]
Ford Thunderbird har i mange år konkurrert suksessfullt i NASCAR racing-serien.[1]
Thunderbird i 1955 var en mindre to-seter sportsbil, 1,145 kg, som ble kalt "Little Bird".
Den var kun tilgjengelig som en cabriolet med stofftak, men en særegen avtagbar glassfibertopp med et runde "kuøyer" var tilgjengelig og var et populært alternativ.[6][7]
.jpg)
.jpg)
Den store endringen i 1956 var et større V8-alternativ, en 5,1 liter V8 med 215 HK.[6]
.jpg)
.jpg)
.jpg)
Det siste året av første generasjon Thunderbird og var den siste med to-seteren på en stund.
Nye versjoner av 312 Y-block V8 ble tilbudt noe som ga seriøs økning av ytelse. Den største motoren hadde nå 300 HK, eller til 340 hk med det valgfrie NASCAR "racingsettet." Men disse ytelsesalternativene ville forsvinne etter februar 1957 da Automobile Manufacturers Association (AMA) bestemte seg for å avslutte Detroits hestekrefterkrig.
I tillegg til økningen i hestekrefter, fikk Ford Thunderbird fra 1957 en mindre ansiktsløftning som resulterte i det mange fans mener er tidenes stiligste Thunderbird.[6]
.jpg)
_(cropped).jpg)
.jpg)
.jpg)
Ford Thunderbird fra 1958 representerte det første året av andre generasjon og det første med fire-seters Thunderbird, som markerte slutten på toseteren (som ikke dukket opp igjen før i 2002). Den nye Thunderbird hadde en hardtop coupé versjon og en cabriolet.
Den nye Thunderbird var betydelig større enn forrige generasjon, med en lengre akselavstand på 2870 mm. Den økte størrelsen økte også bilens vekt med 363 kg. En nedfellbar hardtop var planlagt, men ble skrinlagt.
Den nye karakteristiske stilen inneholdt mer firkantede linjer, kantet rundt frontlyktene, mer fremtredende halefinner, en dristigere kromgrill og et tak med bred søyle, som ga andre generasjon Thunderbirds kallenavnet "Squarebird".
Sammen med en ny mer stiv ramme-konstruksjon var motorvalget også nytt, med en 5,8 liter V8 på 300 hk tilgjengelig og med tre-trinns manuell eller automatisk girkasse.[6][8]
.jpg)
.jpg)
.jpg)
Den største endringen for 1959 modellen var tillegget av en Lincoln 430 cid V8 vurdert til 350 hk. Salget økte voldsomt.[6]
.jpg)
.jpg)
_(cropped).jpg)
Det siste året for andre generasjon Thunderbirds. I tillegg til at modellen fikk tre baklykter kunne man også få et glidende stålsoltak.[6]
.jpg)
.jpg)
Tredje generasjon Thunderbirds inneholdt ny utvendig styling som ga den kallenavnet "Bullet Bird". Chassisdesign ble beholdt, men var litt omarbeidet.
Stilen på karosseriet var preget av en kraftig spiss foran, beskjedne finner over enorme utgaver av Fords tradisjonelle runde baklykter, og mykere takkonturer.
De fire frontlyktene var inntrukket i avlange hus. Interiørdesignet inneholdt en dashbord som buet i ytterenden for å passe inn i dørpanelene, og det første "Swing Away"-rattet, som svingte til siden når bilen sto i park og døren ble åpnet for å hjelpe til med å lette adkomsten.[6][7]
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
Det ble produsert en Sports Roadster hvor det var et tonneau i glassfiber som dekket baksetet på bilen og skapte et utseende som en to-seters. Den hadde også 48-eikers Kelsey-Hayes designede hjul, spesielle merker på forskjermene og en håndtak på dashbordet på passasjersiden.
For de som ønsket flere hestekrefter tilbød Ford en spesiell "M-code" 6,4 liter FE V8 med 340 hk. Kun 145 Thunderbirds ble bygget med M-motor alternativet, av disse var 120 Sports Roadsters.[6][7]
.jpg)
Thunderbird hadde fortsatt Sports Roadster og M-code motoren tilgjengelig. Et nytt alternativ var en ny Landau hardtop.
I tillegg ble en Limited Edition, kun 2000 eksemplarer, "Principality of Monaco" Landau modell introdusert. Denne bilen med Corinthian White farge og med et hvitt skinninteriør, hadde en plakett som viser eierens navn og bilens produksjonsnummer.
Bare 55 M-kode Thunderbirds ble solgt i 1963, inkludert 37 Sports Roadsters.[6]
.jpg)
.jpg)
.jpg)
Der tredje generasjon var mer avrundet, var neste generasjons "Jet Birds" (eller "Sculpted Birds") mer firkantet og skarpe. Proporsjonene var imidlertid like i silhuetten med både lang panser og lang bagasjerom over en relativt kort akselavstand på 288 cm. Doble frontlykter, et lavt plassert grill og oppreist frontrute lignet alle tredje generasjon, men sidene var nye, og det samme var de store firkantede baklyktene.
Den ble tilbudt som en hardtop, en kabriolet eller Landau med vinyltak. En Sports Roadster med tonneau og eikehjul var også et alternativ, men det ble kun solgt 50 eksemplarer av denne varianten.[7]
En hvit Thunderbird-kabriolet fra 1964 ble brukt av Felix Leiter i en bilscene i James Bond filmen Goldfinger, med Sean Connery i hovedrollen.[9]
.jpg)
.jpg)
.jpg)
Både coupé-, kabriolet og den spesielle Landau-modellen ble videreført. Sports Roadster var imidlertid borte.
Flere funksjoner beregnet på den nye generasjonen kom ikke før i 1965, da skivebremser foran ble standard og sekvensielle blinklys som blinket med tre pærer i de brede, de nye baklysene hadde blitt forsinket av forskrifter i USA.[9]
Bilen hadde ikke lenger navnet fremst på panseret, men et Thunderbird-emblem.
Også i 1965 James Bond filmen Thunderball hadde en Thunderbird en mindre rolle.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
En ny Town Hardtop modell ble tilbudt, Landau ble erstattet av Town Landau som beholdt den forrige modellens polstrede tak og Landau S-barer modellen.
Baklysene ble igjen revidert, nå en 3-delt enhet som går i hele bredden bak. Thunderbird-emblem ble flyttet fra panseret til grillen.
En grønn Thunderbird kabriolet fra 1966 hadde en fremtredende rolle i Ridley Scott filmen Thelma and Louise fra 1991.[9]
.jpg)
.jpg)
Den femte Thunderbird generasjonen hadde store forandringer og alle dimensjoner hadde vokst. Frontlyktene var dekket av klaffer. Kabriolet var ikke lenger tilgjengelig, og i stedet var en firedørs sedan kalt "Landau Sedan" med dører som slo mot hverandre tilgjengelig for første gang. Motorene til forrige generasjon ble overført uendret.[10][7]
1970-modellåret gjennomgikk store endringer. Frontlyktene hadde ikke lenger klaffer, grillen fikk en annen form og stakk nå tydelig ut forfra. Totalt tre karosserityper ble solgt fra 1970 (kombi, notchback, firedørs). Den ble levert i fem- og seks-seter. Modellen var teknisk relatert til Continental Mark III, som Lincoln tilbød fra april 1968. Et elektronisk blokkeringsfritt bremsesystem (ABS) for bakhjulene ble også tilbudt.[10]
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
Den sjette generasjonen av Thunderbird kom høsten 1971 som en 1972-modell. En to-dørs kupe med en akselavstand på 3,06 m, en total lengde på 5,4 m (den vokser til 5,7 m innen 1974), og en vekt på 2.005 kg (senere 2.177 kg) når den var utstyrt med en 7,5 liter V8 var den den største Thunderbird som noen gang er produsert av Ford, og den delte samlebåndet med Lincoln Continental Mark IV.
Som alternativ til den store 7,5 liter V8 (som ble standard etter 1973) kunne man få en mindre V8 motor som kun var på 7 liter.[7]
De store Thunderbirds var populære, med en topp på over 87 000 enheter i 1973 til tross for oljekrisen i 1973, men salget hadde sunket til mindre enn 43 000 innen 1975.
Som man også kunne forvente ved å installere en V8 med stor slagvolum i en tung bil, var drivstofforbruket høyt.[11][12][13]
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
Etter de økende drivstoffpriser og strengere føderale utslippsstandarder dukket en mindre Thunderbird opp i 1977. Thunderbird fikk et mindre chassiset med akselavstand på 2,9 m, chassiset ble også benyttet på 1972–76 Ford Torino og LTD II. Selv om chassiset var kortet ned var den fremdeles en stor bil med en lengde på 5,09 m. Høyde og bredde var uendret fra forrige generasjon.
I hovedsak var denne generasjonen en etterfølger av Ford Elite fra 1974 til 1976, som var Fords første forsøk på å konkurrere i markedet med biler som Pontiac Grand Prix og Chevrolet Monte Carlo.
Denne generasjonen var 408 kg lettere enn forrige generasjon og en betydelig del av vektreduksjonen var i drivverket, der en small-block V8 erstattet de tyngre big-block V8-ene fra tidligere år, og motorene viste seg å ha bra ytelse.
Standardmotoren var en 4,9 liter Windsor V8, mens den større 5,8 liter 351W eller 351M og 6,6 liter Cleveland også var tilgjengelig.[14][15]
I 1978 tilbød Ford "Diamond Jubilee Edition" Thunderbird for å feire selskapets 75. år som bilprodusent. Denne tilleggspakken økte prisen på bilen til nesten 12 000 USD, nesten en dobling av standardprisen. Naturligvis inkluderte den alle tilgjengelige alternativer bortsett fra et moonroof og en motorvarmer.
Alle Thunderbirds fikk en ny grill og reviderte baklykter i 1979. Dette året var ikke lenger 6,6 liter motor tilgjengelig.[7]
En lignende tilleggspakke som i 1978, kalt "Heritage", var tilgjengelig i 1979.
.jpg)
.jpg)
Thunderbird redesignet for 1980 på den kompakte Ford Fox-plattformen, som først dukket opp bare to år tidligere som grunnlaget for Ford Fairmont. Sammenlignet med den forrige Torino-baserte Thunderbirden var denne bygget på en Ford Fairmont ramme, så akselavstand var nok en gang blitt mindre, nå nede i 2,6 m .
Dørene på Thunderbirdene hadde i foregående generasjoner hatt vinduer uten ramme, men nå hadde de kromrammer.
Med en mindre 4,2 liter Windsor V8 som standard motor, og en C5 tre-trinns girkasse, ble ikke denne Thunderbird-generasjonen godt mottatt av publikum. En 4,9 liter V8, 131 hk (98 kW), med AOD automatisk overdrive girkasse var et alternativ, men heller ikke denne var noen muskelbil.
For første gang i Thunderbirdens historie fikk den en sekssylindret motor i 1981, en 3,3 liter Thriftpower Six. Den ble byttet ut med en V6 3,8 liter Essex i 1982. Den var utstyrt med en Motorcraft 2150 2V-forgasser.[16][17][7]
Etter en dårlig mottakelsen av åttende generasjon Thunderbird, utførte Ford en betydelig redesign for 1983.
Selv om den fremdeles var basert på Fox-plassformenn, var den nye Thunderbird radikalt slankere, mer aerodynamisk og et litt kortere karosseri.
Motoren i den nye Thunderbird ble 3,8 liter Essex V6 eller en 4,9 liter V8 som på forrige generasjon med V8-motoren som hadde fått elektronisk innsprøytning i 1983, og V6 motoren fikk også dette i 1984. Helt ny i 1983 var en turboladet 2,3 liter OHC firesylindret motor i Thunderbird Turbo Coupe. Motoren var opprinnelig på 142 hk (106 kW), men i 1985 ble effekten økt til 155 hk (116 kW).
En ny fem-trinns manuell girkasse kom også i 1983.[18]
I 1983 var den mest påkostede modellen Heritage, denne ble omdøpt til Elan i 1984. Også en Fila-merket modell ble introdusert.
I 1985 var en spesiell 30-årsjubileumsutgave tilgjengelig, med spesiell Medium Regatta Blue Metallic-lakk, spesielle detaljer.[19]
I 1987 fikk Thunderbird en betydelig oppfriskning med blant annet nye front med aerodynamiske lykter. Mekanisk var bilen stort sett uendret.[7]
.jpg)
En fullstendig redesignet Thunderbird kom som 1989-modell sammen med den lignende Mercury Cougar.
Den nye Thunderbird ble utviklet på Fords MN12 (mellomstore North American Project 12) plattform. Med en større akselavstand på 2,8 m og uavhengig fjæring, fikk bilen bedre kjøreegenskaper.
Tiende generasjon var første gang i bilens historie hvor det ikke ble tilbudt en V8-motor, i stedet hadde den to forskjellige versjoner av Fords 3,8 liter Essex V6. Standardversjoner av V6 produserte 140 hk (104 kW), mens Super Coupe -modellen fikk en superladet og intercooler versjon av motoren på 210 hk (157 kW). Den kom med en fire-trinns automatgirkasse som standardutstyr. Super Coupe hadde en fem-trinns, Mazda-basert, manuell girkasse. For 1991-modellen ble det nok en gang tilbudt en V8 til Thunderbirden, V8 5.0 liter motor produsert på Cleveland Engine Plant #1, nå med mer kraft og dreiemoment i forhold til forrige gang motoren ble brukt i Thunderbird, i 1988.[20]
For 1992 hadde Thunderbird Sport-modellen kun ett år med 5.0 L V8-motor, Super Coupe frontpanel med tåkelys og fargekoordinerte striper på nedre karosseri. I 1993 fikk Thunderbird-modellen fra 1994 en betydelig oppfriskning, inkludert stilistiske endringer innvendig og utvendig og mekaniske forbedringer. Spesielt ble Windsor 5.0 erstattet med Fords nye Modular 4.6 L OHC V8, mens Super Coupes superladede V6 ble forbedret for å produsere mer kraft og dreiemoment. Ytelsesøkningen tilskrives i stor grad den tettere gaptoleransen til kompressorrotorene som er tillatt ved bruk av harpiksbelegg og en ny kompressorkasse med høy flyt. Samtidig ble AOD-automatgiret erstattet av den også nye elektronisk kontrollerte 4R70W fire-trinns automaten i alle tilfeller der AOD tidligere ble brukt i Thunderbird.[21][7]
I 1995 ble Super Coupe modellen ble avviklet. Mindre endringer for 1996 inkluderte å redusere antall tilgjengelige alternativer.
Den siste modellen av tiende generasjons Thunderbird rullet av samlebåndet i Lorain, Ohio, 4. september 1997.[22][23]
.jpg)
.jpg)
_front-left_National_Motor_Museum,_Beaulieu.jpg)
Etter en fem års pause introduserte Ford Thunderbirden igjen i 2002. Tilbake til den opprinnelige formelen for Thunderbird, den siste versjonen hadde plass til to-passasjer konvertibel/avtakbar hardtop-konfigurasjon og stilen kunne også minner om originalen, noe som ga dem kallenavnet "Retro-Birds".
11. generasjons Thunderbird ble produsert på Fords Wixom Assembly Plant, og deler Ford DEW-plattformen med Lincoln LS, Jaguar S-Type og Jaguar XF.
Selv om Thunderbirds eksteriørstyling var unik i forhold til de andre, ble instrumentpanelet, rattet og andre deler lånt fra Lincoln LS. Den eneste motoren til Thunderbird tilbød var en Jaguar-designet AJ-30 3,9 L DOHC V8 på 252 hk (188 kW) og 362 Nm dreiemoment, kombinert med Fords 5R55N femtrinns automatgir. AJ-30 V8 motoren ble erstattet av AJ-35 for 2003 og senere Thunderbirder, den hadde 280 hk (209 kW) og 388 Nm dreiemoment. Den ble da også tilbudt med manuell girfunksjon på den femtrinns automaten kalt SelectShift.[24][25][26][27]
Da salget falt betydelig etter det første årsmodellen, avsluttet Ford Thunderbird-produksjonen med 2005-modellen. Den siste Thunderbird ble produsert 1. juli 2005.
Også den ellevte generasjons Thunderbirden har dukket opp i noen filmer som i 2003 i James Bond filmen Die Another Day, kjørt av Halle Berrys karakter. Også i The Cat in the Hat var en Thunderbird med. Filmen Thunderbirds fra 2004 inneholdt en sterkt modifisert utgave av en 11. generasjon Ford Thunderbird, en fullt funksjonell sekshjuls prototype i full størrelse kalt FAB 1. Adriana La Cerva i serien Sopranos kjørte en 2002 Ford Thunderbird i sesong 4 og 5.[28]
.jpg)
.jpg)
.jpg)
Thunderbirds gjorde først inntog i NASCAR-racing i 1959-sesongen. Med andregenerasjons karosseristilen og den nylig tilgjengelige 430 CID V8 tok sjåførene Curtis Turner, Johnny Beauchamp, "Tiger" Tom Pistone og Cotton Owens flere seire. I 1960-sesongen gikk de fleste lagene tilbake til å bruke den konvensjonelle Ford-karosseristilen, og T-Bird gjorde bare sporadiske opptredener gjennom resten av 1960-tallet.
Fra og med 1977 ble Torino-chassiset erstattet av Thunderbird som Fords primære karosseristil i NASCAR, Bobby Allison vant 13 løp med denne biltypen for eier Bud Moore i sesongene 1977 til 1980, selv om bilene så firkantet og lite aerodynamisk ut. I løpet av 1981–1997 var de mer aerodynamiske Thunderbirds vellykkede i NASCAR-bilracing, før de ble erstattet av Taurus-baserte karosserier i 1998. [29][30][31]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
