Ewald von Kleist

Må ikke forveksles med Ewald-Heinrich von Kleist-Schmenzin.

Paul Ludwig Ewald von Kleist (født 8. august 1881 i Braunfels i Tyskland, død 13. november 1954 i Sovjetunionen) var en tysk offiser i hæren som ble utnevnt generalfeltmarskalk under andre verdenskrig. Han deltok også i første verdenskrig.

Ewald von Kleist
Født		8. aug. 1881[1][2][3][4] Braunfels (Provinsen Rhinland, Kongeriket Preussen)
Død		13. nov. 1954[4][5][6] (73 år) Vladimir Central Prison
Beskjeftigelse		Militært personell, offiser
Far		Hugo von Kleist
Nasjonalitet		Tyskland Det russiske keiserdømmet
Gravlagt		Prins Vladimir Kirkegård
Utmerkelser		12 oppføringer 3. klasse av Militærfortjenstkorset Jernkorsets Ridderkors med ekeløv og sverd Mikael den tapres orden Den militære fortjenstorden Hansakorset Tilleggsspenne til jernkorset Æreskorset Wehrmacht tjenestemedalje Østfrontmedaljen Militærfortjenstkorset Italias militærorden Ungarns fortjenstorden
Troskap		Nazi-Tyskland
Våpenart		Den tyske keiserlige hær, kavaleri, pansertropper
Militær grad		Generalfeltmarskalk
Kommandoer		1. Panzerarmee, Armégruppe A
Dømt for		Krigsforbrytelse
Deltok i		Første verdenskrig, andre verdenskrig, Slaget ved Brody, Slaget ved Tannenberg, felttoget i Polen i 1939, Slaget om Frankrike, Slaget om Uman, Slaget om Kyiv (1941), Det andre slaget ved Kharkov, Slaget om Kaukasus, German invasion of Poland
Signatur
Ewald von Kleist på Commons

Kleist ble etter andre verdenskrig dømt til 25 års fengsel for krigsforbrytelser. Han døde i fangenskap.

Bakgrunn og tidlig karriere

Ewald von Kleist tilhørte adelsslekten Kleist, faren var Christof Hugo von Kleist, en høyere tjenestemann.

9. mars 1900 ble han fanejunker i feltartilleriregimentet Generalfeldzeugmeister nr. 3 og ble etterhvert rittmester og senere løytnant.

Etter utbruddet av første verdenskrig deltok Kleist under slaget ved Tannenberg og ble brukt som stabs- og troppeoffiser ved Vestfronten.

I 1919 ledet han en angrepsgruppe i den paramilitære jerndivisionen mot opprørerne i den latviske uavhengighetskrigen. Under Weimarrepublikken var han kavallerilærer i Hannover og ble i 1931 forfremmet til oberst og året etter til generalmajor.

1. desember 1933 ble Kleist forfremmet til generalløytnant og steg videre i gradene, men ble avskjediget etter Blomberg-Fritsch-affæren og skaffet seg et gods ved Wrocław for å sikre pensjonisttilværelsen.

Andre verdenskrig

Kleist inspiserer et smelteverk i Ukraina 1941.

Kleist ble tatt inn igjen i aktiv tjeneste ved begynnelsen av andre verdenskrig og deltok som befalshaver av det XXII. motoriserte armekorps under felttoget i Polen i 1939. I mai 1940 dannet Panzergruppe Kleist spydspissen under slaget om Frankrike. I april 1941 deltok Kleist under Balkanfelttoget som ble ledet av generalfeltmarskalk Wilhelm List. Under Russlandfelttoget i juni samme år ledet han pansergruppe 1, som blant annet var ansvarlige for å bryte gjennom Stalinlinjen. I samarbeid med generaloberst Heinz Guderians Pansergruppe 2 erobret Kleists Pansergruppe 1 over 800 sovjetiske panservogner og tok omtrent 1 500 krigsfanger under slagene ved Uman og Kyiv. Som påskjønnelse ble Kleist og Guderians pansergrupper gjort om til panserarmeer, slik at offiserene ble overbefalshavere på linje med andre befalshavere i hæren.

Kleist ble overbefalshaver av Heeresgruppe A, den 22. november 1942 og 1. februar 1943 generalfeltmarskalk. Etter flere tilfeller av uenighet med Hitler om krigføringen i øst, ble Kleist i mars 1944 avskjediget og erstattet av Ferdinand Schörner. I kjølvannet av 20. juli-attentatet ble Kleist arrestert, men til forskjell fra sin slektning Ewald von Kleist-Schmenzin, som var involvert i den tidligere septembersammensvergelsen og hadde nær kontakt med Goerdeler-kretsen, ble Kleist senere satt fri.

Etter krigen

I 1945 ble Kleist arrestert av amerikanske styrker og utlevert til Jugoslavia der han ble dømt til 15 års fengsel for krigsforbrytelser.

I 1948 ble han utlevert til Sovjetunionen der han ble dømt til 25 års fengsel for krigsforbrytelsene. Kleist satt i fangeleiren Vladimirovka sammen med blant andre generalfeltmarskalk Friedrich Paulus, artillerigeneral Helmut Weidling, Ferdinand Schörner og sjefen for Hitlers livvakt, SS-Gruppenführer Johann Rattenhuber. Kleist var den høyest rangerte tyske offiseren som døde i sovjetisk fangenskap.

Se også

• Myten om det rene Wehrmacht