European Framework for Research Careers (EFRC) er en standard som er anbefalt av Europakommisjonens generaldirektorat for forskning og innovasjon for å fremme harmonisering av forskningskarrierer i Europa. Den deler inn akademiske karrieretrinn i fire hovedgrupper og beskriver generelle egenskaper typiske for hvert av de fire trinnene. Forskning av høy kvalitet er hovedkriteriet for inndelingen.[1] EFRC er et verktøy for å fremme mobilitet og standardisering, men utgjør bare en grov inndeling; de fleste europeiske land har sine egne, mer finstemte karrieresystemer som i varierende grad kan innpasses i standarden.
De fire nivåene er:
- R4 ledende forsker (Leading Researcher) – «forskere som er ledende innen sitt forskningsområde eller fag»; den øverste kategorien og også definert i annekset som professorer og likeverdige stillinger, herunder ledere for forskningsgrupper og ledere for laboratorier innen industriell forskning[1]
- R3 etablert forsker (Established Researcher) – «forskere som har oppnådd en grad av selvstendighet»; også definert i annekset som universitetsforskere på nivået under professor og likeverdige stillinger; omfatter generelt stillinger på førsteamanuensisnivå
- R2 anerkjent forsker (Recognised Researcher) – «forskere på doktorgradsnivå som ennå ikke er fullt selvstendige»; også definert i annekset som postdoktorer; omfatter generelt også stillinger betegnet som assistant professor eller tilsvarende
- R1 førstetrinnsforsker (First Stage Researcher) – «opp til doktorgradsnivå»; også definert i annekset som doktorgradsstudenter. Omfatter også lavere stillinger engasjert i forskning, som vitenskapelig assistent og tilsvarende.
Ettersom standarden gjelder for forskningskarrierer og bygger på forskningskvalifikasjoner er det først og fremst forskerstigen og den kombinerte stigen i Norge som kan innplasseres i rammeverket. Visse norske akademiske stillinger er vanskelige å plassere nøyaktig i rammeverket. Inndelingen avviker på noen punkter fra den tradisjonelle inndelingen av akademiske karrieretrinn i Norge.
Norge har høy grad av formell mobilitet mellom forskerstigen og den kombinerte stigen, ettersom de har identiske kompetansekrav for hvert nivå, og har alle utdanningsstillingene (vit.ass., stipendiat og postdoktor) felles. Den primære forskjellen på forskerstigen og lektor–professor-stigen er at stillingene i hovedsak brukes ved forskjellige typer institusjoner, den kombinerte stigen ved universiteter og høgskoler, og forskerstigen i instituttsektoren og helseforetakene, noe som innebærer at man i regelen må søke en ny stilling ved en annen type institusjon for å skifte stige dersom man er ansatt i ordinær (fast) stilling og ikke utdanningsstilling. Stillingenes profil innebærer at forskere typisk har høyere grad av forskningsmerittering, mens kombinerte stillingsinnehavere har en noe større undervisningsvekt og tilsvarende mindre grad av forskningsmerittering.
Det er mulig å ha stillinger i både forskerstigen og den kombinerte stigen samtidig. Oftest skjer dette ved at forskere i toppstillinger (forsker I) ved forskningsinstitutter eller sykehus har bistillinger som professor II ved universiteter. Slike bistillinger brukes særlig til å fremme samarbeid mellom universiteter og forskningsinstitutter/sykehus, gjennom å gi universitetene tilgang på ledende forskere som undervisere og særlig som faglige veiledere i en mindre stillingsbrøk, og tilrettelegge for annet faglig samarbeid.
Det norske stillingshierarkiet har endret seg betydelig siden 1980-årene, både gjennom utfasingen av den norske stillingen dosent som lå på R3-nivået i 1985, skjerpede krav til førsteamanuensisstillingen, innføringen av en ny postdoktorstilling og endring av utdanningssystemet i retning av kortere grader og formell forskerutdanning. Som resultat av dette er det tradisjonelt laveste av de tre ordinære faste akademiske karrieretrinnene, kalt mellomstillinger, i dag vanskelig å plassere direkte i rammeverket, men var tradisjonelt andre nivå (R2) i Norge.[lower-alpha 1]
Hierarki faset inn fra 1995
| Formalnivå (European Framework for Research Careers)[2] | Forskerstigen (hovedsakelig i instituttsektoren) | Forsknings- og undervisningsstigen (Lektor–professor-stigen) (hovedsakelig ved universiteter) |
|---|---|---|
| Professornivå R4 Leading Researcher |
Forsker I / forsker med professorkompetanse / sjefsforsker (SKO 1183) (Research Professor, Chief Scientist) | Professor (SKO 1013/1404) (SKO 8013/9301 – II-stillinger) (Professor) |
| Felles kompetansekrav: Professorkompetanse ← mobilitet på tvers → | ||
| Førsteamanuensisnivå R3 Established Researcher |
Forsker II / seniorforsker (SKO 1109) (Senior Researcher, Senior Scientist) | Førsteamanuensis (SKO 1011) (Associate Professor) |
| Felles kompetansekrav: Doktorgrad normalt krav utover dette ← mobilitet på tvers → | ||
| Utdanningsstilling med doktorgrad R2 Recognised Researcher |
Postdoktor (SKO 1352) (Postdoctoral Fellow) | |
| Amanuensisnivå[lower-alpha 1] | Forsker III / forsker (SKO 1108) (Researcher, Scientist) | Amanuensis (SKO 1010)´ Universitetslektor (SKO 1009) Høgskolelektor (SKO 1008) (Assistant Professor) |
| Felles kompetansekrav: Høyere grad ← mobilitet på tvers → | ||
| Utdanningsstillinger uten doktorgrad R1 First Stage Researcher |
Stipendiat (SKO 1017/1378) (Research Fellow) | |
| Vitenskapelig assistent (SKO 1020/1019/1018) (Research Assistant) | ||
Utvikling fra andre halvdel av 1900-tallet
Ikke alle universiteter brukte samme hierarki. Ved noen universiteter ble f.eks. ikke førsteamanuensisstillingen brukt i 1970-årene. Det fantes en rekke spesialiserte titler (av typen prosektor, geolog, sjefpsykolog og lignende). Den første figuren gir dermed et bilde av den relative plasseringen av de mest typiske stillingene i andre halvdel av 1900-tallet, før 1985. Dosentstillingen fylte før 1985 den funksjonen som er definert som R3 i rammeverket, mens førsteamanuensis tradisjonelt ble forstått som opprykksstilling innen amanuensisgruppen med krav til en viss forskningserfaring, men ikke nødvendigvis doktorgrad og klart under dosentnivået som gjerne ble regnet som forskningsarbeid tilsvarende to doktorgrader. Etter 1985 hadde ikke Norge noen egentlig stilling på R3-nivået, men førsteamanuensisstillingen har i praksis overtatt denne funksjonen i hierarkiet i tråd med at kravene til og konkurransen om disse stillingene ble skjerpet fra 1990-årene, og at stillingen da ble definert som den nest høyeste stillingen i stedet for den tredje høyeste stillingen. Formalkravet til førsteamanuensis (vitenskapelig kompetanse på doktorgradsnivå) er likevel lavere enn kravene til R3-stillinger i andre land. Generelt rommer førsteamanuensis i dag et sprik fra relativt nyutdannede forskere til forskere som nesten er på professornivå.
| European Framework for Research Careers | Stillinger før 1985 |
|---|---|
| R4 | Professor |
| R3 | Dosent |
| R2 | Førsteamanuensis |
| Amanuensis, universitetslektor | |
| R1 | Vitenskapelig assistent, stipendiat |
| European Framework for Research Careers | Utvikling fra 1980- og 1990-årene |
|---|---|
| R4 | Professor |
| R2–R3 (utvikling mot R3) | Førsteamanuensis |
| R2 (fases gradvis inn) | Postdoktor (ny) |
| R2 (fases gradvis ut ved universiteter) | Amanuensis, universitetslektor |
| R1 | Stipendiat |
| Vitenskapelig assistent |
Type nummerering
- Stillingsgruppen amanuensis/universitetslektor/høgskolelektor, også kalt mellomstillinger, som i Norge formelt er det laveste av de tre ordinære faste stillingsnivåene og som offisielt oversettes til engelsk som assistant professor, er vanskelig å plassere direkte i rammeverket; amanuensisstillingen er under utfasing, mens forskningsintensive institusjoner sjelden foretar nye faste ansettelser på universitetslektor- og høgskolelektornivå. Stillingsgruppen er derfor mest typisk for et eldre stillingshierarki ved forskningsintensive universiteter, selv om enkelte høgskoler og nye universiteter fortsatt ansetter på lektornivået; den likeverdige stillingen forsker III er hovedsakelig i instituttsektoren også tradisjonelt den laveste av tre ordinære faste forskerstillinger med en selvstendig forskerrolle, og nyansettelser har blitt mer sjeldne etter årtusenskiftet. De fleste ansatt på amanuensis/forsker III-nivå er utdannet før Kvalitetsreformen og har en minste utdannelse på 6–8 år og som regel kvalifikasjoner utover dette, et krav som er høyere enn kravet for R1-stillinger i andre land (som kan være bare en bachelorgrad). Historisk var mellomstillingene andre akademiske karrieretrinn i Norge, tilsvarende R2, mens postdoktorstillingen og organisert forskerutdanning ikke fantes og doktorgraden hadde et noe annet innhold; en stipendiatstilling var ment å kvalifisere for ansettelse som amanuensis. Stillingsgruppens status som ordinære faste stillinger med en selvstendig faglig rolle, oversettelsen av amanuensisstillingene som assistant professor (som generelt er plassert på R2-nivå i rammeverket) og kravene om en 6–8-årig akademisk grad og en viss forskningserfaring gjør det lite naturlig å plassere dem i R1-gruppen, og stillingene er i Norge regnet som høyere stillinger enn utdanningsstillingene plassert i R1-gruppen.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
