From Wikipedia, the free encyclopedia
Erik Zabel (født 7. juli 1970 i Øst-Berlin) er en tysk tidligere profesjonell sykkelrytter. Han ble regnet for å være en av verdens beste spurtere på slutten av 1990-tallet. Zabel har blant annet vunnet den grønne poengtrøya i Tour de France hele seks ganger på rad (1996–2001), poengkonkurransen i Vuelta a España (2002–2004), og klassikeren Milano–Sanremo fire ganger.
| Erik Zabel Mr. Milan-Sanremo og Ete | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 7. juli 1970[1][2][3] (54 år) Øst-Berlin, Øst-Tyskland | ||
| Beskjeftigelse | Banesyklist, sykkelrytter | ||
| Far | Detlef Zabel | ||
| Barn | Rick Zabel | ||
| Nasjonalitet | Tyskland (1990–) Øst-Tyskland (–1990) | ||
| Utmerkelser | Silbernes Lorbeerblatt Sportler des Jahres (2001) | ||
| Rytterinformasjon | |||
| Disiplin | Landeveissykling | ||
| Ryttertype | Spurter | ||
| Høyde | 178 cm | ||
| Profesjonelle lag | |||
| 1993–2005 2006–2008 |
Telekom/T-Mobile Team Milram |
||
| Meritter | |||
| VM | Sølv, landeveisritt (2004, 2006) Bronse, landeveisritt (2002) | ||
| Tour de France | Poengkonkurransen (1996–2001) 12 etappeseire | ||
| Vuelta a España | Poengkonkurransen (2002–2004) 8 etappeseire | ||
| Nasjonal mester | Landeveisritt (1998, 2003) | ||
| Andre | Verdenscupen (2000) Milano–Sanremo (1997, -98, -00, -01) Paris–Tours (1994, -03, -05) Amstel Gold Race (2000) HEW Cyclassics (2001) | ||
I mesteparten av sin karriere syklet Zabel for T-Mobile Team, hele tretten sesonger, før han avsluttet med tre sesonger i Team Milram. Han la opp som profesjonell syklist etter 2008-sesongen, og Paris–Tours 12. oktober ble hans siste landeveisritt. Før han la opp syklet han også noen seksdagersritt på bane. I perioden 2009 - 2011 var Zabel blant annet rådgiver for spurterne i Team HTC-Highroad. Da HTC-Highroad ble lagt ned etter 2011-sesongen, fikk han en tilsvarende rolle i sykkellaget Katusja fra 2012.[4] Etter dopinginnrømmelsen 28. juli 2013 ble Zabel suspendert fra sin rolle i Katjusja,[5] og 29.7.2013 trakk han seg fra alle sine verv innen syklingen.[6] I 2019-sesongen var Zabel "Performance Director" i Katjusja.[7]
Med over 200 seire er Zabel sannsynligvis den mestvinnende[trenger referanse] profesjonelle syklisten i perioden etter 1988, året da Francesco Moser la opp. Dessuten er han den mestvinnende tyske rytteren gjennom tidene.
Zabel ble født 7. juli 1970 i Øst-Berlin og vokste opp i Bezirk Marzahn, som i dag er en del av bydelen Marzahn-Hellersdorf. Hans foreldre er den tidligere DDR-syklisten Detlev Zabel og hans kone Marianne. Som liten prøvde Zabel seg på idretter som fotball og bryting[8] før han ti år gammel fant gleden i sykling[9]. Etter å ha drevet med sykling i noen år søkte Zabel seg i 1983 til TSC Berlin, en sportsskole for barn og ungdom. For å komme inn på skolen måtte Zabel sykle 100 meter flygende spurt under en viss tid. Den kommende spurtstjernen skulle imidlertid slite hardt for å bestå opptakskravet. Først i siste forsøk klarte han det, takket være en velvillig funksjonær som så hans talent og trykket litt for tidlig på stoppeklokken.[8]
Zabel traff sin store kjærlighet, Cordula, under et sykkelritt mens han syklet for RC Olympia Dortmund. De giftet seg 3. oktober 1992[10] og fikk sønnen Rick Zabel ett år senere. Rick er oppkalt etter den tidligere syklisten Rik Van Looy[8] og er proff i BMC Racing Team. Rick tok sin første seier som sykkelproff på Zabels bursdag 7. juli 2015[11] på tredje etappe i Østerrike rundt. Som person blir Zabel gjerne beskrevet[hvem?] som sympatisk og jordnær. I dag bor familien Zabel i Unna, en by i delstaten Nordrhein-Westfalen.
Zabels internasjonale gjennombrudd kom i junior-VM i 1987, hvor han tok bronsemedalje med DDRs firer i banesykling. Han var egentlig ikke tiltenkt en plass på DDRs lag, men kom inn som reserve kort tid før VM. Året etter fulgte han opp med en femteplass i poengrittet. Med klubblaget TSC Berlin ble han DDR-mester i 4000 meter forfølgelsesritt på bane for lag i 1989. I 1990 var han en av de beste østtyske rytterne og fikk i Ardennene rundt sin første seier i et flerdagsritt.
Etter den tyske gjenforeningen byttet Zabel lag til RC Olympia Dortmund. Mye takket være sin sølvmedalje i det tyske amatørmesterskapet i landeveisritt i 1991 ble han tatt ut til VM-laget samme år.[trenger referanse] I 1992 vant han spurten i gruppe to under landeveisrittet i OL i Barcelona og tok med det en fjerdeplass. Ledelsen i det tyske profflaget Team Telekom la etter hvert merke til unggutten og signerte ham til 1993-sesongen.
Allerede i sitt første proffår debuterte Zabel i det som raskt ble hans favorittritt: Milano–Sanremo. Sin første proffseier av betydning tok han da vant første etappe i Tirreno–Adriatico i 1993. Etter dette vant han noen mindre ritt, før han høsten 1994 tok sin første store seier som proff da han vant klassikeren Paris–Tours.
I 1994 debuterte Zabel i Tour de France, men han måtte bryte på grunn av et mage-tarmvirus[trenger referanse] og maktet heller ikke å ta en etappeseier. Året etter kom han tilbake og fikk sin første Tour-seier 7. juli på 6. etappe. Avgjørelsen falt i en massespurt der han først tok hjulet til Dzjamolidin Abduzjaparov og siden passerte ham like før mål.[12] Seieren kom for øvrig på Zabels 25-årsdag. Senere vant han også den 17. etappen til Bordeaux. Med de to seirene i Touren, samt blant annet to etappeseire i Sveits rundt, begynte Zabel å etablere seg som en spurter i verdenstoppen. Zabels sportslige resultat var bedre enn Telekoms aldrende toppspurter Olaf Ludwig,[13] [14] noe som styrket hans posisjon i laget. Samtidig sørget seirene for oppmerksomhet rundt laget, noe som var viktig for å holde lagsponsoren Deutsche Telekom fornøyd.
Under Touren i 1996 tok Zabel sin første seier på 3. etappe. En uke senere vant han 10. etappe, tok begge de innlagte spurtene, og kunne for første gang i karrieren ikle seg Tourens grønne poengtrøye. Zabel beholdt trøyen gjennom resten av rittet og tok med det sin første seier i Tourens poengkonkurranse.
Gjennom denne perioden befestet og senere styrket Zabel sin posisjon som en av verdens beste spurtere. Dette kom først og fremst til uttrykk gjennom ytterligere tre poengtrøyer og flere gode etappeplasseringer i Touren. Med to seire og en andreplass i Milan–Sanremo viste han seg dessuten frem som en rytter med klassikerferdigheter. (Mer om Zabels fem siste poengtrøyer og resultat i Milan–Sanremo finnes i egne avsnitt lenger nede i artikkelen). Selv om Zabel var svært hurtig på denne tiden, var kanskje hans virkelige konkurransefortrinn at han i tillegg var brukbar i korte bakker og fjell. Flere av hans konkurrenter måtte nemlig bryte eller bruke svært mye krefter på harde fjelletapper i for eksempel Touren, mens Zabel med sine relativt gode klatreegenskaper var i stand til å komme seg over fjellene uten å havne utenfor tillatt maksimaltid eller bruke for mye energi. Dessuten gav disse ferdighetene ham muligheten til å vinne mer kuperte etapper og klassikerritt enn en del andre spurtere.
Til tross for den sportslige fremgangen ble Zabels posisjon i laget noe svekket i disse årene. I sesongene 94 og 95 var det først og fremst Zabel som stod for de viktige seirene, dessuten var han tysker i et tysksponset lag lokalisert i Tyskland. Disse faktorene gav ham ekstra stor oppmerksomhet, høye forventninger til resultat og en sterk posisjon laget. Etter Bjarne Riis og tyske Jan Ullrich sine prestasjoner i Touren 1996 fikk Zabel svært hard konkurranse, og etter Ullrichs seier i Touren i 97 var det helt klart at Zabel ikke lenger var den største profilen.
I denne perioden hadde Zabel sine beste plasseringer på UCIs verdensranking for landeveisritt. Dette var en ranking som, basert på rittype og vanskelighetsgrad, gav poeng for resultater i alle UCI-kategoriserte ritt. I år 2000 ble han nummer 2 før han året etter for første gang avsluttet sesongen som nummer 1. Denne prestasjonen ble gjentatt i 2002, mens de to påfølgende årene endte med 2.- og 3.-plass.
I 2000 vant han også UCIs verdenscup, en konkurranse som var basert på prestasjonene i 10 endagsritt, hovedsakelig takket være seirene i Milano–Sanremo og Amstel Gold Race, tredjeplass i Paris–Roubaix og fjerdeplasser i HEW Cyclassics og Flandern rundt.[15] I 2001 endte han på andreplass i UCIs verdenscup. Dette året tok Zabel dessuten sine første etappeseire i Vuelta a España, da han vant 2., 3. og 4. etappe. Etter tusenårsskiftet er han den eneste[trenger referanse] som har vunnet tre strake etappeseire i det spanske treukersrittet. Det så også ut til at Zabel skulle vinne Vueltaens poengtrøye, men på nest siste etappe ble han passert av klatrespesialisten José María Jiménez.
I 2002 ble Zabel vippet ned fra Tour de Frances poengtrone av Robbie McEwen, men til gjengjeld tok han sin første seier i tilsvarende konkurranse i Vuelta a España. 2003 og 2004 endte også med seier i Vueltaens poengkonkurranse og Zabel tok dermed med seg poengtrøyen fra en Grand Tour i imponerende 9 strake år.
I denne perioden tok Zabel bronse- og sølvmedalje i VM i landeveissykling etter å ha tapt massespurtene mot Mario Cipollini og Robbie McEwen i 2002 og Óscar Freire i 2004.
I 2005 vant Zabel sin første landeveisseier for året i Rund um den Henninger-Turm og ble dermed den første syklisten til å vinne tre seire i dette rittet. Dette året deltok han i Giro d'Italia for første gang, men klarte verken å ta med seg en etappeseier eller poengtrøyen. Zabel ble ikke tatt ut til Touren fordi han ikke lenger var en garanti for seire, samtidig som T-Mobile Team ønsket å konsentrere seg om sammenlagtkonkurransen.[16]
31. juli offentliggjorde Zabel at han ville forlate T-Mobile etter sesongen[17] og under VM noen måneder senere fortalte han at Team Milram ville bli hans neste arbeidsgiver.
Hans siste ritt i den karakteristiske rosa T-Mobile-trøyen var klassikeren Paris–Tours. Zabel hadde ikke mange toppresultat dette året,[18] noe som antydet at han i en alder av 35 år kanskje ikke var rask nok til å vinne viktige massespurter lenger. Da rittet skulle avgjøres kom knapt 100 mann samlet mot mål og det var klart at det ville bli en massespurt. Da det gjensto 4–5 kilometer, var Zabel isolert fra lagkameratene sine og måtte dermed manøvrere seg i feltet på egen hånd. Dette lyktes han svært godt med og klarte akkurat å passere Daniele Bennati før målstreken.[19] Med denne triumfen ble Zabel den fjerde (etter Gustave Danneels, Paul Maye og Guido Reybroeck), og den første i perioden etter 1968, som har vunnet tre seire i dette rittet.
Foran denne sesongen ble verken Zabel eller Milrams andre storspurter Alessandro Petacchi utropt til den klare spurtkapteinen i laget. Hvem av de to som skulle være kaptein skulle variere etter rittprofil og -betydning, samt interessene til de to rytterne. I praksis betydde dette at Petacchi for det meste var lagets kaptein, men i de tyske rittene Rund um Köln og Rund um den Henninger Turm var Zabel kapteinen til tross for at også Petacchi stilte til start. Grunnen til dette var at Zabel som tysker hadde størst interesse for disse rittene.
24. mai tok Zabel sin første landeveisseier for året da han vant en etappe i Bayern rundt. Sammenlignet med de fleste tidligere årene i hans karriere var dette svært sent på året. Foran Tour de France var det planlagt at Zabel skulle være en avgjørende brikke i Petacchis spurtopptrekk, men under Giro d’Italia ble italieneren skadet og Zabel ble forfremmet til kaptein i Touren. Til tross for en rekke gode plasseringer på Tourens spurtetapper ble hans beste plasseringer kun to tredjeplasser. I poengkonkurransen ble Zabel nummer to, men han var hele 89 poeng bak vinneren Robbie McEwen.
Under Tyskland rundt tok Zabel poengtrøyen og bar ledertrøyen etter 5. etappe. Dessuten viste han seg frem fra en annen side da han sammen med Sebastian Lang var i et langt brudd på et av rittets harde fjelletapper.
På den 4. etappen av Vuelta a España tok Zabel sin første ProTour-seier for året. Denne prestasjonen fulgte han opp ved å vinne rittets avsluttende etappe til Madrid. En knapp uke senere kom han til VM som kaptein for det tyske laget. Her ble han kun slått av Paolo Bettini og tok dermed sitt andre VM-sølv. Etter 1982 er det kun Óscar Freire og Alejandro Valverde som har tatt flere VM-medaljer i proffenes landeveisritt enn Zabels tre.
Dette årets første seier kom i seksdagersrittet i Bremer på bane. Noen måneder senere vant han to etappeseire og poengtrøyen i Bayern rundt. I Sveits rundt vant han den andre etappen.
Etter at Petacchi ble utestengt fordi han hadde brukt for mye astmamedisin,[20] ble Zabel igjen Milrams kaptein i Touren. Heller ikke dette året klarte Zabel å ta en ny etappeseier, men han klarte til gjengjeld to andreplasser og én tredjeplass. I tillegg fikk han ikle seg den grønne trøyen etter 6. etappe. Det var første gangen siden 13. etappe av Touren 2002 at Zabel ledet poengkonkurransen, og det skulle også vise seg å bli den siste gangen han fikk bære denne trøyen.
Under Tyskland rundt vant Zabel den tredje etappen og poengkonkurransen sammenlagt. Dette var syvende gang på ni år at han vant dette rittets poengtrøye, og han er også mestvinnende i denne konkurransen.
På den 7. etappen av Vuelta a España vant Zabel spurten mot Allan Davis og Paolo Bettini. Dette var hans 8. etappeseier i rittet og ble hans siste store seier.
I 2008 sesongdebuterte Zabel på landeveien i Algarve rundt. Hans første seier kom 27. februar i Valencia rundt. Etter å ha vært opptrekker for Alessandro Petacchi under hele 2007-utgaven av rittet, satset Milram på Zabel på andre etappe. Dette endte med seier i en massespurt foran italieneren Mirco Lorenzetto.[21] Denne triumfen ble Zabels siste på landeveien.
I begynnelsen av mai ble det klart at Petacchi ikke kunne starte i Giro d'Italia på grunn av bronkitt og Zabel ble Milrams kaptein under rittet.[22] Til tross for tidvis godt arbeid fra resten av laget klarte ikke Zabel å ta sin første etappeseier i Giroen. Hans beste resultat kom på 2. etappe, da han ble nr to bak Daniele Bennati i en massespurt. Dessuten spurtet han inn til tre fjerdeplasser og en niendeplass sammenlagt i poengkonkurransen.
I mai ble Petacchi ilagt en utestengelse på 1 år som følge av sterkt overdreven bruk av astmamedisin.[23] (Dette var den samme saken som gjorde at han ikke fikk starte Touren i 2007, men dommen ble anket og den endelige avgjørelsen ble først tatt mai 2008). På grunn av Petacchis fravær ble Zabel Milrams kaptein i Tour de France. Heller ikke her maktet Zabel å vinne, og det ble med to tredje- og fjerdeplasser. I poengkonkurransen endte han som nummer tre, kun tre poeng bak Thor Hushovd på andreplass, mens han ble nummer 43. sammenlagt. Touren 2008 var på mange måter en god illustrasjon på Zabels ferdigheter som syklist de siste årene av hans karriere. Han var fortsatt en svært god spurter, men i de fleste ritt var det stort sett minst en annen som var bedre enn ham. Dessuten var hans kapasitet i bakker og fjell kanskje enda bedre enn i begynnelsen av karrieren – en 43.-plass i Touren er et godt resultat for en spurter - men disse egenskapene var langt fra gode nok til å gi ham resultat av betydning. En måned senere startet Zabel i Vuelta a España, noe som betydde at han for første gang i karrieren startet i alle de tre Grand Tours i samme sesong. Han var, sammen med Marzio Bruseghin, den eneste som startet i alle Grand Tours dette året, og begge klarte å fullføre alle de tre rittene. Zabels beste plassering i Vueltaen var en 3.-plass på 3. etappe.
I klassikerne kom hans beste plassering i Gent–Wevelgem, hvor han endte som nummer 4 etter en massespurt. I VM ble han som nest beste tysker nummer 29.
26. september 2008 kunngjorde Zabel at han ville legge opp etter sesongen. I en pressemelding sa han at han hadde hatt mye moro dette året og at han fortsatt var på et sportslig høyt nivå, men at han ikke var sikker på om han ville klare dette en sesong til og at tiden derfor var inne for å legge opp.[24] Hans siste landeveisritt var Paris–Tours 12. oktober, hvor han endte på syvendeplass etter å ha blitt nummer tre i spurten i hovedfeltet.
Til tross for at Zabel hadde fokus på landeveisritt fra begynnelsen av 90-tallet, var han en habil banerytter gjennom hele karrieren. Dette skyldtes at hurtighet, en av Zabels styrker som landeveisrytter, er viktig i mange typer baneritt. Spesielt på 2000-tallet stilte Zabel opp i seksdagersritt på vinterstid. Dette er ulike varianter av baneritt som sykles over en periode på seks dager, og alle resultatene de ulike dagene legges sammen slik at en sammenlagtvinner, som som oftest består av et lag på to ryttere, kåres. Sammen med Rolf Aldag, en lagkamerat fra Telekom, vant Zabel seksdagersrittet i Dortmund i 1996. Denne prestasjonen gjentok de i 2000, 2001 og 2005. Andre seksdagerspartnere Zabel har hatt inkluderer Robert Bartko og Bruno Risi. Zabel besluttet at han ville avslutte karrieren ved å delta i slike ritt senhøsten 2008 / tidlig vinter 2009. Dette betød at han ville sykle sine siste proffritt på samme underlag som hans internasjonale gjennombrudd kom omtrent 21 år tidligere.
Det første seksdagersrittet Zabel deltok i på senhøsten 2008 var i Amsterdam. Etter å ha ledet før siste dag ble Zabel og lagkameraten Leif Lampater såvidt passert mot slutten og de endte dermed på andreplass.[25] Dette var en plassering opp i forhold til 2007-utgaven av rittet. Zabel og Lampater vant senere seksdagersrittene i Dortmund og Bremen.
Zabels siste dag som profesjonell syklist var 28. januar 2009, da han og lagkameraten Robert Bartko, som Zabel blant annet vant seksdagersrittet i München 2005 med, vant seksdagersrittet i Berlin.[26][27] Med denne triumfen kom Zabel opp i 13 seire i seksdagersritt, noe som i 2009 gjorde ham til en av de 60 mestvinnende seksdagersrytterne gjennom tidene.
På grunn av sine to etappeseire og femteplass i poengkonkurransen i Touren i 1995, var Zabel en av utfordrerne til å vinne poengtrøyen i 1996. Etter seire på 3. og 10. etappe tok Zabel ledelsen i poengkonkurransen. Gjennom blant annet 9. og 10.-plass på de to neste etappene økte Zabel avstanden til sin hardeste utfordrer i poengkonkurransen, Frédéric Moncassin. Moncassin avsluttet Touren sterkt med seier på 19. og andreplass på 21. etappe, men Zabel fulgte få plasseringer bak, og takket være forspranget han hadde skaffet seg i midten av Touren tok han en komfortabel sammenlagtseier. Noe som gjør Zabels seier mer imponerende, er at hans hovedmål gjennom store deler av Touren var å hjelpe lagkapteinen Bjarne Riis.[28]
Foran 1997-utgaven av Tour de France var Zabel en av de største kandidatene til å ta den grønne trøyen. Etter 4. og 2.-plass på de to første etappene var han i god posisjon til å ta trøyen på 3. etappe. Avslutningen på denne etappen hadde en kort og bratt bakke, noe som var en ulempe for Zabels hardeste konkurrent Mario Cipollini. Telekom utnyttet dette og gav Jan Ullrich oppgaven å lede Zabel mot spurten.[29] Zabel takket for tilliten og tok både etappen og poengtrøyen. På 6. etappe krysset Zabel nok en gang mållinjen først, men ble fratatt seieren fordi han hadde dyttet Damien Nazon i sprinten.[30] Både Zabel og Telekoms lagleder Rudy Pevenage var uenige i deplasseringen og avgjørelsen ble anket[31] uten å bli tatt til følge. Zabel fikk raskt revansje, da han først vant 7. og deretter 8. etappe. Av flere årsaker var 97-utgaven sannsynligvis Zabels beste Tour noensinne. Dette var eneste gangen han klarte to strake etappeseire i Touren, han vant 3 etapper totalt, han syklet med poengtrøyen i hele 19 dager på rad, og han vant poengtrøyen med en seiersmargin på hele 127 poeng. Denne avstanden ned til nummer to er den største i perioden fra og med 1994 til og med 2011, og dermed også Zabels største seiersmargin. I perioden fra og med 2012 er avstanden mellom nummer én og nummer to generelt høyere enn tidligere, blant annet grunnet omlegging i poengsystemet.
Etter en brukbar prolog i 1998-Touren og en 2.-plass på 1. etappe var Zabel kun åtte sekunder bak ledende Chris Boardman. På 2. etappe tok Zabel 12 bonussekunder på innlagte spurter[32] og til tross at han kun ble nummer 17 på etappen, kunne han før første gang ikle seg den gule trøyen. Neste dag fikk et brudd gå helt til mål og Zabel mistet ledelsen. Imidlertid fikk Zabel kun sykle i sin rosa Telekom-trøye i 2 dager, for etter 2.-plassen på 5. etappe tok han over føringen i poengkonkurransen. Selv om Zabel ikke vant en eneste etappe i denne Touren, beholdt han poengtrøyen til målgang på Champs-Élysées i Paris.
I 1999 var Telekoms sammenlagtstjerne Jan Ullrich skadet, og som følge av dette var det Zabel det ble stilt størst forventninger til. Sett i lys av dette var 1999-Touren skuffende. Mario Cipollini og Tom Steels dominerte den første uken med henholdsvis 4 og 2 etappeseire og det var først på 12. etappe Zabel kom seg i grønt. Zabel endte uten etappeseire i Touren for andre år på rad, men hans fire andre- og to tredjeplasser holdt til en solid seier i poengkonkurransen.
Det neste året tok Zabel over poengtrøyen på 9. etappe, etter at den tidligere lederen Marcel Wüst bommet totalt i spurten. Zabel beholdt trøyen, men det så lenge ut til at han ville stå uten etappeseier for tredje år på rad. Først på 20. etappe, tre år og ni dager etter forrige gang, lyktes det Zabel å krysse mållinjen i Touren først. Med sin femte strake poengtrøye ble Zabel den rytteren som har tatt flest poengtrøyer på rad i et og samme Grand Tour-ritt. Hans seiersmargin på 118 poeng er den nest største i perioden fra og med 1994 til og med 2011.
I 2001 fikk Zabel en svært god start på Touren da han vant første etappe og tok poengtrøyen. Imidlertid mistet han trøyen allerede neste dag, noe som betydde at han første gang i karrieren ikke klarte å forsvare en ledelse i Tourens poengkonkurranse. Zabel vant 3. etappe og tok tilbake trøyen, men mistet den til Stuart O'Grady på 8. etappe. O'Grady så lenge ut til å ta trøyen, og Zabel lå 11 poeng bak etter 18. etappe.[33] På 19. etappe satset Telekom alt på å erobre trøyen og Zabel ble nr to og en på de innlagte spurtene. Etappen ble kronet med Zabels tredje Tour-seier for året, men O'Grady endte på plassen bak Zabel både på de innlagte spurtene og etappen. Som følge av dette ledet O'Grady med kun to poeng før den avsluttende etappen.[34] På den siste dagen vant Zabel den første innlagte spurten foran O'Grady og de to rivalene hadde dermed like mange poeng. Zabel tok også den andre innlagte spurten, dessuten klarte Zabels lagkamerat Aleksandr Vinokurov å slå australieren. I massespurten på Champs-Élysées ble Zabel nr to og O'Grady nr tre. Med dette tok Zabel sin siste poengtrøye i Touren med kun 8 poengs margin.[35]
Totalt har Zabel båret Tourens poengtrøye i 88 dager og vunnet 12 etappeseire. Begge deler er tysk rekord. I en periode hadde Zabel også den tyske rekorden for flest Tour-deltakelser, men i 2012 ble han passert av Jens Voigt.
I tiden før Milano–Sanremo 1997 ble Zabel regnet som en av de farligste outsiderne til tross for at rittet ikke hadde endt med massespurt siden 1980. Året før hadde Zabel blitt hektet av mot slutten av rittet og kom inn til 39.-plass. I 1997 hadde Zabel tatt 42 av sine 44 tidligere seire i massespurter, og det syntes klart at han var avhengig av en slik avslutning for å kunne vinne. Opp Poggio, som er den siste bakken mot slutten av rittet, skjønte Zabel at det var gode muligheter for at det ville ende med en massespurt og for at han ville ha gode nok ben til å henge med feltet. Da de nærmet seg mål var det knappe 40 mann igjen i teten. Alberto Elli startet en langspurt 400m fra mål og så ut til å kunne vinne da det gjenstod 50 meter, men Zabel hadde lagt opp spurten perfekt og passerte den italienske veteranen før målstreken. Zabel tok dermed sin andre verdenscupseier og sin første triumf i Milano–Sanremo. Etter målpassering sa han "I'm above all a sprinter. And in this domain there's already quite enough competition to make it unrealistic [for me] to think of becoming a classics specialist,"[36] en uttalelse som står i kontrast med de resultatene han senere oppnådde. Med denne seieren ble han også den andre tyskeren (etter Rudi Altig i 1968) til å vinne vårens første klassiker.
Foran 1998 utgaven av Milano–Sanremo ble Zabel utpekt som en av de største favorittene til å vinne. Som en følge av dette jobbet de syv lagkameratene hans knallhardt i fronten av feltet for å sørge for at rittet skulle ende i en massespurt. Imidlertid kostet dette mye krefter – kun to av hjelperne hans fullførte rittet – og etter Poggio var Zabel alene i feltet. Allikevel klarte han å posisjonere seg godt foran spurten, og i selve spurten var han overlegen.[37] I 1999 ble Zabel straffet for at han ikke hadde med seg lagkamerater inn mot oppløpet. Andrei Tchmil stakk fra feltet 600m fra mål og Zabel endte som nummer to.
Året etter hadde Telekom lært av sine feil i 1999-utgaven, og sparte Gian Matteo Fagnini til siste delen av rittet. Selv om de brukte mye krefter på å kontrollere feltet fikk Zabel dermed med seg en hjelper i spurten. Det var nok en gang flere rykk inn mot avslutningen, men Fagnini gjorde et fantastisk spurtopptrekk for Zabel, som kunne ta sin tredje La Primavera-seier.[38]
2001 ble en ren kopi av 2000. Telekom kontrollerte feltet og fra 800 - 500m før mål gjorde Fagnini et perfekt opptrekk for Zabel som tok sin fjerde seier i rittet.[39]
I 2004 var Zabel tilbake i toppen av Milano–Sanremo. Han hadde muligheten til å bli den tredje med fem seire i den italienske klassikeren etter en svært god spurt, men dessverre løftet han armene for å juble litt for tidlig og Óscar Freire passerte ham like før målstreken.[40] Bilder av hendelsen kan bl.a. sees hos Cyclingnews.[41][42] På grunn av dette må han nøye seg med å dele tredjeplassen over dem med flest seire i Milan-Sanremo med Gino Bartali. Etter 1950 er det kun Zabel og Eddy Merckx som har flere enn tre seire, mens Bartali og Costante Girardengo klarte dette før 1951.
Milano–Sanremo var et av Zabels favorittritt, og etter hans tredje seier i 2000 fikk han tilnavnet «Signore Sanremo», eller «Hr. Milan–Sanremo», av Gazzetta dello Sport.[43] Navnet ble snart fulgt opp av andre media, og ble etterhvert et etablert kallenavn på Zabel. Hans siste deltakelse i rittet endte med en 17.-plass som hjelperytter for Alessandro Petacchi i 2008.
Våren 1994 testet Zabel positivt for kortison. Zabel forklarte at han hadde brukt en salve mot sittesår og det viste seg at denne inneholdt kortison, selv om det ikke var opplyst på pakken. Som følge av dette ble han ikke utestengt og han ble heller ikke offisielt regnet som dopet. Imidlertid gikk han ikke helt ustraffet fra hendelsen, da han ble han ilagt en bot på 3000 sveitserfranc og mistet 50 UCI-poeng.[44]
Zabel innrømmet 24. mai 2007 bruk av dopingmiddelet EPO i den første uken av Tour de France 1996.[45] Innrømmelsen fra Zabel kom i forbindelse med at flere ryttere fra hans tidligere lag Team Telekom innrømmet å ha dopet seg i kortere eller lengre perioder på nittitallet. Zabel kom med tilståelsen på en pressekonferanse sammen med den tidligere lagkameraten og daværende sportsdirektøren i Team Columbia, Rolf Aldag. Med dette ble Zabel den første fortsatt aktive syklisten som innrømmet å ha brukt EPO under Touren i 1996.[46]
Zabels innrømmelse kom, i motsetning til Aldag, på det tidspunktet som en stor overraskelse på de fleste og han var tydelig preget under pressekonferansen. Med tårer i øynene beklaget han det han hadde gjort, og forklarte at han hadde sluttet etter en uke på grunn av bivirkninger og redsel for «å ikke våkne opp neste morgen»[46]. Zabel fikk ingen dopingdom etter dette fordi foreldelsesfristen for slike saker er åtte år.[47] På grunn av dopingtilståelsen var det lenge usikkert om Zabel ville bli tatt ut til VM, men det endte med at han fikk delta og han spurtet inn til en 17.-plass. I juli 2007 ble han fratatt seieren i spurtkonkurransen i 1996 av ledelsen i Tour de France på grunn av doping.[48] Denne trøyen fikk han imidlertid tilbake et knapt år senere fordi innrømmelsen kom etter foreldelsesfristen.[49] Disse innrømmelsene var medvirkende til at også Bjarne Riis stod frem med sitt bruk av EPO bare dager senere.
24. juli 2013 offentliggjorde det franske senatet en rapport som hevdet at en rekke av deltakerne i Tour de France 1998 hadde brukt EPO.[50] I 1998 eksisterte det ingen dopingtest som kunne avsløre EPO-bruk, men det franske antidopingbyrået utførte i 2004 tester for EPO på gamle prøver fra 1998. Denne testingen ble utført av forskningsmessige årsaker og oppfylte ikke de formelle kravene, blant annet i forhold til B-prøve, for å kunne brukes som bevis i en dopingsak. Dermed ble heller ikke resultatene offentliggjort, før de ble inkludert i en rapport om doping bestilt av det franske senatet i 2013. Det ble her kjent at Zabel hadde avgitt flere prøver som hadde resultert i positive tester for EPO. Zabel uttalte at han ville se på rapporten og gjennomgå en selvransakelse før han ville uttale seg.[51]
28. juli 2013 offentliggjorde den tyske avisen Süddeutsche Zeitung utdrag av et intervju med Zabel der han innrømmer omfattende dopingbruk i perioden 1996 til 2003.[52] Zabel forteller her at han i 1996 tok et bevisst og selvstendig valg om å begynne med doping. I de første årene brukte han mye EPO, men etterhvert som det ble lettere å avsløre EPO-bruk begynte han også med bloddoping. I perioden han dopet seg bruke han også kortison, men han hadde aldri en strukturert dopingplan og så derfor ikke på seg selv som en "superdoper".[53] Denne omfattende dopingbruken står i strid med det Zabel sa i 2007. Som begrunnelse for løgnen i 2007 forteller Zabel: "Fremfor alt ville jeg beholde livet mitt, mitt drømmeliv som sykkelproff. Dette elsket jeg så høyt, denne sporten, reisene. Denne egoismen var ganske enkelt sterkere." En innrømmelse av omfattende dopingbuk i 2007 ville gjort det svært vanskelig for Zabel å fortsette sin aktive karriere, men han innså allerede samme dag at det var et feiltrinn å fotelle at han kun hadde dopet seg i én uke. Nå når alle kortene er på bordet håper Zabel å igjen kunne finne sin indre ro og se seg selv i speilet.[54]
I desember 2008 ble det klart at Zabel ville bli tilknyttet Team Columbia fra og med 2009.[55] Tilknytningen medførte verken en plass i ledelsen eller fulltidskontrakt, men kun en posisjon som rådgiver for lagets spurtere.
I 2009 har han også vært testrytter for sykkelrammeprodusenten Canyon, samt bidratt med teknisk knowhow og vært mentor for unge ryttere som støttes av Canyon.[56] Som følge av dette produserte Canyon i 2009 et begrenset antall sykler oppkalt etter, og utviklet i nært samarbeid med, Zabel.
11. august 2009 offentliggjorde Zabel at han hadde forlenget kontrakten med Columbia med to år.[57] Zabel uttalte at jobben er gøy, men også mer tidskrevende enn han hadde trodd. Rådgivningen hans foregår hovedsakelig via DVD og video. Dessuten sykler han gjennom spurten i blant annet Tour de France, for å kunne gi et detaljert bilde av avslutningen og gi råd om hvordan den bør kjøres. Cavendish har tidligere sagt at han ikke kunne ha vunnet Milano–Sanremo 2009 uten Zabels hjelp. Fra tid til annen deltar Zabel også på treningsleirer sammen med Columbia-laget, for å pleie den personlig kontakten og best mulig være i stand til å gi gode råd.
I oktober 2009 overtok Zabel plassen til Rudolf Scharping i Pro Tour-rådet,[58] og fikk dermed innflytelse over et av landeveissyklingens viktigste arrangement. Som følge av UCI-endringer i sykkelkalenderen og rankingsystemet, skiftet Pro Tour-rådet navn til "Professional Cycling Council" i 2011. I 2011 påtok Zabel seg rollene som sportsdirektør for endagsrittet Vattenfall Cyclassics[59] og sportslig leder for seksdagersrittet i Köln 2012.[60]
Som følge av at Team HTC-Highroad ble lagt ned etter 2011-sesongen opphørte Zabels rolle som rådgiver for laget. I oktober 2011 ble det imidlertid klart at han hadde takket ja til en jobb i Team Katusha.[4] Zabels rolle var her den samme som hos HTC, noe som blant annet innebar rådgivning for Katushas spurtere.
I forbindelse med at Zabel innrømmet omfattende dopingbruk i sin aktive karriere, ble det 29. juli 2013 kjent at han ville fratre alle sine posisjoner innen syklingen.[6] Dette inkluderte rollene som sportsdirektør for Vattenfall Cyclassics,[61] medlem av Professional Cycling Council,[62] ambassadør for sykkelprodusenten Canyon,[63] og rådgiver for Team Katusha.[64]
I desember 2018 offentliggjorde Team Katusha at Zabel var ansatt som "Performance Director". Dette er lederstillingen for lagets nye performance-avdeling, som skal støtte rytterne og bidra til deres utvikling.[65] I starten av 2019-sesongen var Zabels arbeid en medvirkende årsak til Marcel Kittels seier i Trofeo Palma de Mallorca, som er en del av Vuelta a Mallorca.[66] Imidlertid skulle dette vise seg å bli Kittels eneste seier for sesongen. Zabels sønn, Rick Zabel, syklet for øvrig for Katusha i 2019-sesongen.
Til tross for at han har lagt opp er Zabel fortsatt en svært aktiv syklist. Da han la opp ble han anbefalt å sykle halvparten så mange kilometer pr år som han hadde gjort som proff, det vil si 10 000 km, men dette tallet hadde han bak seg allerede da han forlenget kontrakten med Columbia i august 2009.[67]
Zabel har hatt en helt unik karriere og blir sett på som en av de største syklistene på 1990- og w000-tallet. Om man ser på sykkelhistorien under ett vil Zabels navn fortsatt peke seg ut. Men fordi han i 2013 innrømmet omfattende bruk av dopingmidler i den perioden han tok de aller fleste av sine mange seire, blir hans ettermæle i sykkelhistorien ikke hva man trodde den ville bli.
Med over 200 seire er Zabel en av de mestvinnende profesjonelle syklistene gjennom tidene og etter all sannsynlighet den mestvinnende siden Francesco Moser avsluttet sin karriere i 1988. Til sammenligning klarer de fleste syklister aldri å få et tosifret antall seire gjennom en hel karriere, mens det er rundt 300 seire opp til tidenes mestvinnende profesjonelle syklist, Eddy Merckx. I Zabels samtid er det nok Mario Cipollini som med rundt 190 seire er nærmest. Det nøyaktige antallet seirer for Zabel varierer i ulike kilder. Et av de høyeste tallene er 222[68], mens 211[69] er et av de lavere tallene. De fleste nøyer seg derfor med å si «over 200 seire».
Med seire i poengkonkurransen i en Grand Tour i ni strake år, fra 1996 til 2004 (Touren 96–01, Vueltaen 02–04), er Zabel den rytteren som har tatt flest poengtrøtyer i Grand Tours gjennom tidene. Nummer to på listen er Seán Kelly med åtte. Dermed er det naturligvis heller ingen som har vunnet Grand Tour-poengtrøyer i flere år på rad enn Zabel.
Frem til 2014, da Peter Sagan vant sin tredje strake poengtrøye, var Zabel er den eneste som hadde vunnet mer enn to poengtrøyer på rad i Tour de France. Etter 1994 er det kun Zabel og Sagan som har klart å forsvare den grønne trøyen, mens det totalt er fem andre ryttere som har klart dette: Dzjamolidin Abduzjaparov, Seán Kelly, Merckx, Jan Janssen og Stan Ockers. Zabels seks seire i Tourens poengkonkurranse var rekord frem til den ble slått av Sagan i 2019. Zabel uttalte at han, grunnet Sagans imponerende resultat over de foregående ti årene, var beæret over at Sagan var den som slo rekorden.[70]
I Vuelta a España er det kun Zabel og Laurent Jalabert som har tatt poengtrøyen mer enn to år på rad. Zabel klarte tre strake seire, mens Jalabert klarte fire fra 1994 til 1997.
Om man ser på Grand Tour-rittene hver for seg, er det kun Zabel, nevnte Jalabert, Giuseppe Saronni, Peter Sagan og Francesco Moser, som har mer enn to seire på rad i poengkonkurransen i et Grand Tour-ritt.
I tillegg til sine seks seire i Tourens poengkonkurranse, har Zabel ytterligere seks plasseringer blant de tre beste i denne konkurransen i årene 2002 til 2008. Dessuten ble han nummer 5 i samme konkurranse i 1995 og har dermed endt blant de fem beste alle de 13 årene han har fullført Touren.
Med sine 14 Tour-deltakelser er Zabel på delt tolvteplass over dem med flest Tour-starter. Dette antallet deltakelser var en periode tysk rekord[71], men i 2012 ble Zabel passert av Jens Voigt. Når det gjelder etappeseire i Grand Tours har Zabel med sine 20 seire (12 i Touren og 8 i Vueltaen) vært relativt beskjeden i forhold til syklister som Mario Cipollini og Alessandro Petacchi. Imidlertid tok begge disse flesteparten av sine Grand Tour-seire i Giroen, så om man kun ser på Touren blir bildet helt annerledes. Blant Zabels hardeste spurtkonkurrenter har Robbie McEwen og Mario Cipollini 12 og Tom Steels og Abduzjaparov 9. Andre spurtere i Zaberls samtid som tok mange etappeseire i Touren er Jean-Paul van Poppel (9 seire) og Mark Cavendish (30), som var aktive i henholdsvis begynnelsen og slutten av Zabels karriere. Fra sin siste Tour-seier i 2002 og frem til Touren 2010 var Zabel, først sammen med Cipollini og senere også McEwen, den spurteren med flest etappeseire i Touren siden Freddy Maertens. Om man legger antall etappeseire til grunn, er Zabel blant de åtte beste spurterne i Tourens historie.
Med sine fire seire i Milano–Sanremo er Zabel den nest mestvinnende i dette rittet etter 1950. Zabels tre triumfer i Paris–Tours gir delt førsteplass på listen over mestvinnende ryttere i dette rittet. Etter 1968 har ingen flere seire enn Zabel. Zabel er, sammen med Michele Bartoli, den som har nest flest seire i de 13 klassikerne (Milano–Sanremo, Flandern rundt, Gent–Wevelgem, Paris–Roubaix, Amstel Gold Race, La Flèche Wallonne, Liège–Bastogne–Liège, Vattenfall Cyclassics, Clásica de San Sebastián, GP Ouest-France, Paris–Tours, Züri-Metzgete og Lombardia rundt) etter 1989. De står med ni mens Johan Museeuw har 11.
I OL har han plasseringene 4 – 20 – 14 – 4 i landeveisrittet i perioden 1992 til 2004. De to fjerdeplassene var til sammen kun 47 sekunder fra to gullmedaljer. Fra VM tok han med seg totalt tre medaljer.
Det finnes flere websider som rangerer syklister basert de samlede resultatene fra hele deres karriere. På Cycling Hall of Fame er Zabel ranket som den 25. beste syklisten gjennom tidene.[72] Denne siden gir poeng for topp tre plasseringer sammenlagt i Grand Tours, poeng- og klatretrøyer i Grand Tours og seire i de største endagsrittene, noe som betyr at listen i praksis er en rangering over de rytterne som har vunnet mest i de største rittene. Etappeseire i Grand Tours og andreplass i klassikerne, med unntak av Paris–Roubaix, gir ingen poeng. For å få et mer komplett inntrykk av Zabels karriere kan man se på CyclingRankings lister. Denne websiden har som mål å inkludere flest mulig resultater fra landeveisritt fra og med 1869, og har Zabel på 11.-plass.[73] Grunnen til at Zabel er 14 plasser høyere på CyclingRankings liste er at han der får betalt for sine mange topp 10-plasseringer i store ritt og seire i mindre ritt.
| Tour de France | Vuelta a España | Giro d'Italia | |
|---|---|---|---|
| 1994 | 1994 : Brøt på 14. etappe | ||
| 1995 | 1995 : 90.-plass, to etappeseire | 1995 : Brøt | |
| 1996 | 1996 : 82.-plass, poengtrøyen, to etappeseire | ||
| 1997 | 1997 : 66.-plass, poengtrøyen, tre etappeseire | ||
| 1998 | 1998 : 62.-plass, poengtrøyen, sammenlagtledelse etter 2. etappe | ||
| 1999 | 1999 : 89.-plass, poengtrøyen | ||
| 2000 | 2000 : 61.-plass, poengtrøyen, en etappeseier | ||
| 2001 | 2001 : 96.-plass, poengtrøyen, tre etappeseire | 2001 : 86.-plass, tre etappeseire | |
| 2002 | 2002 : 82.-plass, en etappeseier, sammenlagtledelse etter 3. etappe | 2002 : 69.-plass, poengtrøyen | |
| 2003 | 2003 : 107.-plass | 2003 : 72.-plass, poengtrøyen, to etappeseire | |
| 2004 | 2004 : 59.-plass | 2004 : 43.-plass, poengtrøyen | |
| 2005 | 2005 : 63.-plass | 2005 : 63.-plass | |
| 2006 | 2006 : 86.-plass | 2006 : 62.-plass, to etappeseire | |
| 2007 | 2007 : 79.-plass | 2007 : 73.-plass, en etappeseier | |
| 2008 | 2008 : 43.-plass | 2008 : 49.-plass | 2008 : 80.-plass |
|
|
|
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
