Libanon-krigen eller Israel–Libanon-krigen 2006 (også kjent som «julikrigen» i Libanon og «den andre Libanon-krigen» i Israel) var en militær konflikt i Libanon og nordlige deler av Israel, som primært stod i mellom Hezbollah-militsen og Israel. Konflikten utspant seg sommeren 2006. FN forhandlet frem en våpenhvileavtale som trådte i kraft 14. august 2006. Konflikten startet med at Hizbollah skjøt raketter inn i det nordlige Israel og tok til fange to israelske soldater, sersjantene Ehud Goldwasser og Eldad Regev, som førte til et massivt luftangrep fra Israel mot mål i Libanon, luft- og marineblokade av landet[2] og en bakkeinvasjon av Libanon syd for Litani-elven, mens Hizbollah sendte raketter mot mål i nordlige deler av Israel og førte geriljakrig mot Israels forsvar.
 | Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. Mangler som er blitt anført: Ubekreftede påstander, inkonsekvent språk (preteritum kontra historisk presens), tendensiøst språk. |
| Libanon-krigen | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
 Røyk over Tyr etter et israelsk bombeangrep | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Israel |  Hizbollah Det libanesiske kommunistpartiet Amal-bevegelsen PFLP-GC SSNP | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Ehud Olmert Amir Peretz Dan Halutz Moshe Kaplinsky Udi AdamEliezer Shkedi David Ben Ba'ashat | Hassan Nasrallah Imad Mughniyeh Khaled Hadadi Ahmed Jibril | ||||||
| Tap | |||||||
| Israel DREPTE Sivile: 44 Soldater: 121 SÅREDE Soldater: 628 Sivile: 1489 (33 alvorlig) |  LibanonDREPTE Sivile: 1191 Stridende: 500-700 (inkludert 28 fra den libanesiske hær) Irans revolusjonsgarde: 9 SÅREDE Stridende: ukjent Sivile: 4409 | ||||||
| Militære operasjoner under Libanon-krigen 2006 |
|---|
| Zar’it-Shtula-raidet - Opération Baliste - Slaget om Marun ar-Ras - Slaget om Bint Jbeil - Angrepet mot Qana - Slaget om Ayta ash Shab - Baalbek-operasjonen - Tyr-raidet - Slaget om Marjayoun - Operasjon Endre kurs 11 - Slaget om Wadi Saluki |
Israel opphevet blokaden av Libanon 8. september 2006 og 1. oktober 2006 trakk de israelske styrkene seg ut av mesteparten av de okkuperte områdene, men fortsatte å okkupere byen Ghajar.
Det er ikke enighet om størrelsen av tapene blant partene. Mens Israel hevder at Hizbollah mistet rundt 600 soldater[3] hevder geriljaen selv at den bare mistet rundt 250.[4] FNs offisielle estimat for Hizbollahs menneskelige tap ligger på 500 eller mindre.[5] Flertallet av de libanesiske ofrene var sivile, mens flertallet av de israelske ofrene var soldater.[6]
Bakgrunn
Se andre artikler
Målet for offensiven
Fra starten av operasjonen understrekte Ehud Olmert at et av målene med offensiven var å gjenopprette Israels avskrekkende effekt. Etter at Israel trakk seg ensidig ut av Sør-Libanon i 2000, hadde Hizbollah vokst betydelig.
I en tale i Knesset den 17. juli presenterte Olmert de fem hovedmålene med offensiven.[trenger referanse]
- En fullstendig våpenhvile.
- Utplassering av libanesiske styrker i Sør-Libanon.
- Tvinge Hizbollah ut av Sør-Libanon.
- Få en slutt på de stadige rakettangrepene mot Nord-Israel.
- Få løslatt Eldad Regev og Ehud Goldwasser, som tidligere ble kidnappet av Hizbollah
Senere ble målene imidlertid endret litt;
- I stedet for å fjerne Hizbollah fra hele Sør-Libanon, skulle fokuset primært ligge på å tvinge Hizbollah nord for Litani-elva og ødelegge organisasjonens infrastruktur og utposter langs grensen. Å påføre organisasjonen menneskelige tap var også et mål.
- På initiativ fra Israels utenriksminister Tzipi Livni gikk Olmert med på å arbeide for utplassering av internasjonale styrker i Sør-Libanon, sidestilt med den libaneske hæren.
Hizbollah hadde derimot som mål å bytte de tilfangetatte israelske soldatene mot palestinske fanger i israelske fengsler. En regner også med at angrepene fra Hizbollah er ment å styrke organisasjonens stilling i Libanon, øke statusen blant antiisraelske grupper, og å sende et signal fra organisasjonens venner og allierte, Iran og Syria, til hovedmotstanderne Israel og USA.[7]
Kamphandlingene
12. juli
Hizbollah avfyrte Katyusha-raketter fra det sørlige Libanon over grensen og inn i Israel, rettet mot den israelske byen Shloi og områder i Shebaa.
Under Zar'it-Shtula-raidet klarte så geriljasoldater å fange to israelske soldater, før de trakk seg tilbake inn i Libanon. Hizbollah utførte deretter angrep mot israelske grenseutposter, hvor åtte israelske soldater ble drept og to andre ble skadet, og angrepet ble slått tilbake.[8] Den israelske statsministeren, Ehud Olmert, beskrev dette som en krigserklæring.
Israel svarte på fangetagelsen ved å bombe Hizbollah-posisjoner i det sørlige Libanon, samt sende styrker inn i det sørlige Libanon for første gang siden tilbaketrekningen derfra i 2000. Israel begynte å innkalle reservestyrker for å svare på angrepet.
I løpet av 36 timer var flesteparten av Hizbollahs middeldistanse-raketter i Beeka-dalen ødelagt av israelske bombeangrep.[9]
13. juli
Etter en natt med israelske flyangrep mot mål i Sør-Libanon angrep israelske fly rullebanen på den internasjonale flyplassen i Beirut og sørget for at denne ble stengt. Rapporter indikerte et høyt antall sivile drepte i byer og landsbyer i det sørlige Libanon, med opptil 35 personer rapportert drept som følge av de israelske angrepene.
Israel annonserte en luft- og sjøblokade av Libanon, og insisterte på at Hizbollah ikke skulle være i stand til å returnere til sine tidligere stillinger langs de internasjonale grensene mellom Libanon og Israel.
Den amerikanske presidenten forsvarte Israel sin rett til å forsvare seg mot angrep, mens Frankrike, Russland og EU alle var kritiske til det de mente var en uforholdsmessig kraftig maktbruk fra israelsk side.
Om kvelden traff en rakett den israelske byen Haifa. Hizbollah nektet å ha avfyrt denne.
14. juli
Hizbollahs leder Hassan Nasrallah lovet en «åpen krig» mot Israel etter at hans kontorer i Beirut ble bombet av israelske fly. Dette angrepet var ett av flere israelske angrep over hele Libanon. Broer, veier, drivstoffdepoter og flyplasser ble angrepet. Antallet sivile drepte steg til over 50. FNs sikkerhetsråd ble innkalt til et krisemøte for å forsøke å stoppe det israelske angrepet.
En Hizbollah-rakett traff et israelsk krigsskip utenfor den libanesiske kysten.[10] Et egyptisk lasteskip i området skal også ha blitt truffet i dette angrepet.
Irans president, Ahmadinejad, advarte Israel mot at ethvert angrep på Syria (som mange vurderer å være blant Hizbollahs hovedsponsorer) vil provosere fram en «voldsom reaksjon».
15. juli
Israel utvidet sine angrep til å omfatte et stort antall mål, inkludert den nordlige havnebyen Tripoli. Atten libanesiske sivile som flyktet fra en landsby utenfor Tyr ble drept da israelske helikoptre avfyrte raketter mot kjøretøyene deres. Israelske krigsfly bombet også en grenseovergang mellom Libanon og Syria.
Hizbollahs hovedkvarter i Beirut ble ødelagt av bomber. Hizbollah svarte på angrepet med å avfyre raketter som traff den israelske byen Tiberias. Aldri før hadde Hizbollah stått bak et rakettangrep som hadde nådd lenger inn i Israel.
Den arabiske ligas generalsekretær Amr Moussa uttalte at fredsprosessen i Midtøsten var død, og forlangte at FNs sikkerhetsråd løste krisen. Libanons statsminister kalte landet sitt for et «katastrofeområde» og bad om internasjonal hjelp.
Europeiske og arabiske land og USA begynte å evakuere sine borgere fra Libanon.
16. juli
Hizbollah-raketter drepte minst ni israelere og såret dusinvis i den israelske byen Haifa i det verste angrepet mot Israel siden kampene startet. Senere på dagen ble også byene Afula, 50 km fra grensen, og utkantene av Nasaret rammet av raketter. Elleve barn og syv voksne ble drept i et israelsk flyangrep på en bilkortesje i Sør-Libanon, ifølge UNIFIL-styrkene der.[11]
Israelske fly angrep tv-stasjonen til Hizbollah og en stor kraftstasjon i forstedene til Beirut. I angrep mot Tyr skal minst 16 ha blitt drept[12], mens angrep nær grensen mot Syria førte til syv drepte, inkludert canadiske statsborgere. Bensindepoter ved flyplassen i Beirut ble satt i brann av angrep.
Iran kom med nok en advarsel til Israel om at et angrep mot Syria ville ende med «ubeskrivelige tap».
En FN-delegasjon, med blant andre Terje Rød-Larsen, begynte samtaler med Hizbollah – bl.a. om frisettelse av de to israelske soldatene.[13]
17. juli
Israelske angrep mot militærbaser ved Tripoli tok livet av minst ni libanesiske soldater. Byen Baalbek ble også angrepet, noe som førte til nye sivile tap.[14] Israel gjennomførte også harde angrep mot havnen i Beirut, igjen med sivile tap.[15] Libanesiske fabrikkbygninger skal også ha blitt rammet av israelske bomber, bl.a. i byen Saida.[16]
FNs generalsekretær Kofi Annan og Storbritannias statsminister Tony Blair tok til orde for en internasjonal fredsstyrke i Sør-Libanon.[17]
Raketter avfyrt av Hizbollah traff de israelske byene Haifa, Tiberias, Safed og Akko. I Haifa traff en rakett et bolighus som falt sammen. Ubekreftede meldinger fortalte at raketter skal ha slått ned på de sørlige delene av Golanhøyden. Israelske styrker skal også ha rykket inn i de sørlige delene av Libanon for å angripe Hizbollah-baser der.[18]
Libanesisk tv rapporterte at et israelsk fly ble skutt ned over Beirut.[19] Dette ble benektet av Israel, som sa at ingen av deres fly var savnet.
To libanesiske sivile skal ha blitt drept da en israelsk rakett traff kjøretøyet deres i det sørlige Libanon.[20] Tallet på drepte libanesere passerte dermed 200 og mer enn 500 sårede.[21]
18. juli
Israelske flyangrep drepte 10 sivile libanesere, mens Hizbollah skjøt raketter mot 15 byer i det nordlige Israel.[22]
Elleve libanesiske soldater ble drept i israelske flyangrep i det østlige Beirut, mens seks døde ble hentet ut fra ruiner etter israelske angrep mot byen Aitaroun. FN advarte mot en humanitær katastrofe.[23]
19. juli
Over 70 raketter traff det nordlige Israel i byene Haifa, Tiberias, Karmel og Akko.[24] Israelske flyangrep drepte 50 sivile og en Hizbollah-soldat i flyangrep.[25]
I kamper på den libanesiske siden av grensen ble to israelske soldater drept og to skadet i sammenstøt med Hizbollah-soldater.[26]
20. juli
Libanons forsvarsminister sa at den libanesiske hæren ville svare på en israelsk invasjon av landet.[27]
To britiske TV-journalister og deres lokale libanesiske assistenter ble bortført av Hizbollah-soldater i Beirut.[28]
I kamper inne i Libanon, i Aita Shaab-området, ble to israelske soldater drept og ni såret i harde kamper med Hizbollah-soldater. Hizbollah sendte flere raketter mot Haifa, Safad og Naharaya.[29] Israelske fly slapp i alt 23 tonn med bomber over en bunker i Beirut i et forsøk på å drepe Hizbollah-lederen Hassan Nasrallah.[30]
Amerikanske marinesoldater kom til Beirut. Dette var første gang på 23 år at amerikanske soldater var i Libanon. Sist var i 1983, da en bombe fra Hizbollah tok livet av 241 amerikanske soldater.[31]
21. juli
En israelsk soldat ble funnet død i Sør-Libanon.[32] Israel begynte å innkalle store forsterkinger, og sendte dem til grensen mot Libanon.[33]
Hizbollah traff Haifa med 10 raketter. 20 ble såret i dette angrepet.[34]
22. juli
Israelske styrker tok kontrollen over enkelte landsbyer i Sør-Libanon.[35]
23. juli
Israelske fly bombet mistenkte Hizbollah-baser i byen Sidon og flere forsteder til Beirut.[36] En FN-soldat ble hardt skadet av håndvåpenild.[37]
To sivile israelere ble drept etter at Hizbollah-raketter traff Haifa.[38]
24. juli
Flere sivile israelere ble såret etter at Hizbollah-raketter traff Nahariya, Tiberias, Haifa og Shlomi. En israelsk soldat ble drept i sammenstøt med Hizbollah-soldater i byen Maroun al-Ras.[39] I byen Bint Jbail sør i Libanon raste det harde kamper mellom israelske styrker og Hizbollah-militsen.[40] Et israelsk Apache-helikopter styrtet i det nordlige Israel, begge ombord omkom.[41]
Hizbollahs leder Hassan Nasrallah uttalte at han prioriterte en våpenhvile, og at han var åpen for å diskutere frem en avslutning på krigen. Israels forsvarsminister Amir Peretz sa at en omfattende invasjon av Sør-Libanon ikke var planen, men at flere mindre raid nær grensen var i vente. Han gjentok samtidig at Israels mål var å få Hizbollah bort fra grenseområdene, og at en internasjonal styrke skulle utplasseres som en buffer i området.[42]
25. juli – Israelsk angrep på FN-stilling
Israelske kampfly bombet en FN-stilling i Sør-Libanon. 4 FN-observatører, fra Østerrike, Canada, Kina og Finland samt seks libanesere, mistet livet i angrepet.[43] Israelske kampskip avfyrte også skudd mot en tyrkisk ferge utenfor Beirut.[44]
I kamper mellom israelske styrker og Hizbollah-militsen i den libanesiske byen Bint Jbail skal 20 Hizbollah-soldater ha blitt drept[45]
Hizbollah avfyrte 16 raketter mot Haifa. Fem israelere ble skadet i angrepet. Totalt 35 raketter slo ned i Nord-Israel i løpet av dagen, og 19 mennesker ble skadet i angrepene.[46]
Hendelsesforløp
En etterforskingsrapport gjengitt av BBC forteller om omstendighetene rundt angrepet på FN-stillingen[47]
Rapporten referert over sier at det var harde kamper i området for omtrent 6 timer før selve FN-stillingen ble truffet. I denne tiden kontaktet FN-personell Israels forsvar hele 10 ganger, og oppfordret dem til å stoppe å skyte mot FN-posten. FN hevder at etter hver samtale ble det forsikret at beskytingen skulle avsluttes. En foreløpig FN-rapport sier at 17 granater landet innen 1 km av posten, og 12 artilleri-runder landet nærmere enn 150m fra byggene, 4 av disse var direkte treff. Etter dette, ble FN-posten rammet av et laser-styrt-våpen avfyrt fra et Israelsk fly. Det irske utenriksdepartementet sier at en av dets offiserer i UNIFIL-styrken, ringte seks ganger til de israelske styrkene før angrepet. "On six separate occasions he was in contact with the Israelis to warn them that their bombardment was endangering the lives of UN staff in South Lebanon," jfr rapporter fra Reuters.[48]
Reaksjoner
Finlands president Tarja Halonen krevde at drapene på FN-observatørene ble etterforsket.[49] Også FNs generalsekretær Kofi Annan fordømte drapene. Jeg er sjokkert og dypt rystet over dette tilsynelatende overlagte angrepet mot en FN-observatørpost fra den israelske hærens side, sa han.[50]
Israelsk beklagelse
Den israelske statsministeren uttrykker ifølge AP «dyp beklagelse» over det han kaller «drap ved en feil» på FN-soldater i Sør-Libanon. Israel har satt igang en egen etterforsking av hendelsen.
27. juli
Minst en rakett skutt av Hizbollah slo ned i et kjemisk anlegg i den israelske byen Kiryat Shmone.[51]
29. juli
Israelske styrker tok kontroll over byen Maroun al-Ras.[52]
En familie med en libanesisk kvinne og hennes 6 barn ble alle drept da et israelsk F16-fly bombet et hus i byen Nabatiyeh.[53]
Israel trakk sine styrker ut av Bint Jbeil, for å returnere noen dager senere.
30. juli
Angrepet mot Qana: 60 sivile libanesere ble drept i et luftangrep mot en bygning i den sørlibanesiske byen Qana. 27 av disse var barn, ifølge nyhetsbyrået Reuters.[54] 14 sivile israelere ble såret da Hizbollah avfyrte over 140 raketter mot byene Kiryat Shmona, Haifa, Nahariya og Acre.[55]
Libanesiske styrker skøt mot israelske helikoptre i Bekaadalen som forsøkte å landsette israelske bakkestyrker der. Ingen av helikoptrene ble ødelagt, og Israel svarte med å angripe området med bombefly[56]
Like før midnatt gikk Israels statsminister med på en pause i kamphandlingene på 48 timer. Dette skjedde etter et møte mellom USAs utenriksminister Condoleezza Rice og israelske ledere. Pausen ble begrunnet med et ønske om å etterforske omstendighetene rundt angrepet mot Qana.[57]
31. juli
Et israelsk angrep mot landsbyen Qasmiyeh nord for Tyr drepte en libanesisk soldat og såret tre andre.[58] Tre israelske soldater ble såret i kamper med Hizbollah-milits i Kafr Kila-området i Sør-Libanon. En antitankrakett traff et pansret kjøretøy.[59] Israel brøt senere sin selvpålagte "våpenhvile" og gjennomførte luftangrep mot mål i Sør-Libanon.[60]
1. august
Under kamper i de libanesiske landsbyene Taibe, Addaisseh og Rob Thalantheen, mellom israelske styrker og Hizbollah-milits, ble 20 Hizbollah-soldater drept. Kamper foregikk også i området Aita al-Shaab og landsbyen Kfar Kila.[61] Tre israelske soldater ble drept i kampene i Aita al-Shaab.[62]
2. august
Israelske kommandosoldater gjennomførte et raid mot et sykehus i den libanesiske byen Baalbek, som regnes som en av de viktigste byene for Hizbollah. I raidet ble fem mistenkte Hizbollah-medlemmer tatt til fange, samt 19 Hizbollahkrigere drept. Aksjonen skjedde på mistanke om at de to tilfangetatte israelske soldatene befant seg der. Hizbollah hevdet at 4 israelske soldater ble drept i kampene, noe Israel avviste.[63][64][65] Ifølge libanesiske kilder ble 15 sivile drept eller såret i luftangrep mot landsbyen Jammaliye.[66] Libanesiske kilder uttalte at aksjonen mot Baalbek skjedde i et forsøk på å fange sentrale Hizbollah-medlemmer.[67]
Tre libanesiske soldater ble drept i et israelsk luftangrep.[68]
20 000 israelske soldater gikk inn i Sør-Libanon i et forsøk på å ta et område 30 km innover i landet, nord til Litani-elven. Angrepet ble støttet av helikoptre, kampfly og stridsvogner.[69]
En rakett skutt av Hizbollah traff Vestbredden, mer enn 100 km fra grensen, det lengste Hizbollah har skutt en rakett. Raketten traff et område mellom byene Beit She'an og Jenin. Andre steder i det nordlige Israel ble 6 mennesker såret av minst 63 raketter.[70]
Irans president Mahmoud Ahmadinejad uttalte at «Selv om hovedløsningen er å eliminere det sionistiske regimet, må man i denne situasjonen få en våpenhvile på plass». Presidenten uttrykte også at «Utenlandske styrker er ikke akseptable om de ikke bygger på FNs regler og den territorielle integriteten til Libanon». Fra israelsk hold ble Iran beskyldt for å forsøke å samle hele regionen bak Hizbollah, og det ble uttalt at «Et nederlag for Hizbollah er et nederlag for iranske interesser».[71]
4. august
Israelsk raid mot Hizbollah i Tyr, hvor 27 Hizbollah-krigere ble drept.
6. august
Israelske styrker går inn i Bint Jbeil for andre gang, denne gang med langt mindre tap enn i juli. Innen krigens avslutning var byen sikret.
Hizbollahs antitank-missiler i landsbyen Markabe ble ødelagt av israelske styrker.[72]
9. august
10. august
Slaget om Marjayoun; Israelske styrker okkuperer landsbyen.
I etterkant av slaget oppstod det en kontrovers da en libanesisk general ble arrestert og anklaget for høyforræderi for å ha drukket te sammen med israelske offiserer.[74]
11. august
Israelske bakkestyrker avanserte mot landsbyene Ghanourieh og Froun like sør for Litani-elva. Intense bakkekamper ved Laboune ble rapportert.[73]
12. august
Israel satte igang Litani-offensiven i Sør-Libanon, og i løpet av helgen ble antallet israelske styrker i Libanon tredoblet.[75][76][77] 24 israelske tropper ble drept og over 100 skadet i løpet av dagen. Fem ble drept når Hizbollah for første gang lyktes i å skyte ned et israelsk helikopter. Israel hevdet at over 50 Hizbollah-krigere ble drept og én tatt til fange, mens Hizbollah benektet disse tallene. Israel bekreftet at to stridsvogner var blitt ødelagt. Under dekning av intens artilleri-ild nådde israelske styrker Litani-elva. Hizbollah skjøt 250 raketter inn i Israel, og én israelsk sivil ble drept.[78] Harde kamper ble rapportert fra Kounin.[73]
13. august
Israelske stridsvogner og infanteri tok kontroll over Wadi Saluki etter harde slag. Stridsvognene ble angrepet av anti-tank-missiler fra toppen av åsene, men israelske styrker kjempet seg til toppen og stormer Hizbollahs posisjoner. 12 israelske soldater og 80 Hizbollah-krigere ble drept i kampene som skulle bli et av krigens mest kontroversielle emner.[79]
14. august
.jpg)
Israels flyvåpen rapporterte at man hadde lyktes i å ta livet av lederen for Hizbollahs spesialstyrker, Sajed Dewayer. Hizbollah benektet dette.[80]
Fra Bint Jbeil ble det rapportert at det ikke var spor av Hizbollah.[81]
Senere på dagen trådte våpenhvilen i kraft.
Trefninger etter våpenhvileavtalen
15. august
Israelske styrker åpnet ild mot fire Hizbollah-krigere, hvorav tre av dem ble drept. Hizbollah skjøt 10 raketter mot Israel, men ingen av dem kom over grensen.[82]
18. august
Israelske tropper drepte seks Hizbollah-krigere i løpet av trefninger i Libanon. Det ble også rapportert at israelske fly hadde skutt missiler ved Baalbek.[83]
19. august
Israel utførte et kommandoraid i Beekadalen nær grensen til Syria for å forhindre våpenleveranser til Hizbollah. To israelske soldater og fire Hizbollah-krigere ble drept under operasjonen.[84]
Reaksjoner ifm krisen
Internasjonale reaksjoner
De amerikanske myndighetene var forsiktige i sin kritikk av Israel. De la skylden for krisen på Hizbollah, uttalte at Israel hadde rett til selvforsvar – men ba Israel om å være tilbakeholdne. På G8-møtet uttalte president Bush derimot for åpen mikrofon: "Det de må gjøre er å få Syria til å få Hizbollah til å slutte med denne dritten, og så er det over".[85] FNs generalsekretær Kofi Annan fordømte Hizbollah for angrepene ved grensen til Israel (også kalt den blå linje), som resulterte i tapte israelske liv og bortføringen av to israelske soldater. Dette er et brudd på fire av sikkerhetsrådets resolusjoner.[86]
Frankrike og Russland uttalte derimot at de israelske angrepene var "ute av proporsjoner". Norges statsminister Jens Stoltenberg kritiserte Israels angrep på Libanon og kalte bombing av sivile mål en "uforholdsmessig reaksjon".[87] Tidligere statsminister Bondevik stilte seg også bak Stoltenberg sin kritikk.[88]
Irans president advarte Israel om at ethvert angrep på Syria (av mange regnet blant Hizbollahs hovedsponsorer) ville provosere fram en "voldsom reaksjon".
På sitt møte i St. Petersburg kom lederne for G8-landene med en uttalelse der de ba Israel stanse sine militære operasjoner i Midtøsten. G8 ble også enige om en fordømmelse av Hizbollahs angrep på Israel. De ba videre om at fanger på begge sider ble satt fri.
Syria uttalte at "all aggresjon mot Syria vil bli møtt med et kraftig og direkte svar som ikke begrenses av verken tidsramme eller midler".
I Stockholm gikk en demonstrasjon mot krigen over i voldeligheter.[89]
Israels krigføring ble møtt med massiv kritikk i Latin-Amerika. Land som Chile, Mexico, Argentina og Brasil fordømte Israel.[90]
USAs president George W. Bush uttalte at Hizbollah startet konflikten, og at Israel gikk seirende ut av krigen. Presidenten anklagde også Syria og Iran for å støtte Hizbollah:
Ansvaret for det libanesiske folkets lidelser hviler [også] på Hizbollah's støttespillere, Iran og Syria. Styresmaktene i Iran støtter Hizbollah via finansiell hjelp, våpen og trening av soldater. Iran har gjort det klart at de ønsker en utslettelse av staten Israel. Vi kan bare forestille oss hvor mye farligere denne konflikten ville vært dersom Iran hadde atomvåpnene det ønsker seg.
Syria er også blant Hizbollah's støttespillere. Syria tillater iranske våpen å passere fritt gjennom dets territorium og inn i Libanon. Syrias ledere tillater Hizbollahs ledere å operere fra Damaskus og gir Hizbollahs sak politisk støtte. Syria støtter Hizbollah på bakgrunn av et ønske om å undergrave Libanons demokratisk valgte regjering og om å gjenskaffe sin posisjon som den dominerende makten i landet.
"President Discusses Foreign Policy During Visit to State Department". White House. August 14, 2006. http://georgewbush-whitehouse.archives.gov/news/releases/2006/08/20060814-3.html. Retrieved 2008-07-13.
Interne reaksjoner i Israel
Et tusentalls israelere marsjerte 16. juli gjennom Tel Avivs gater i protest mot Israels krigføring mot Libanon. Demonstrasjonen var arrangert av flere israelske pasifist-grupper.[91] Samtidig viste en meningsmåling utført av avisa Maariv at hele 95 prosent av de spurte mener Israels militæroffensiv mot Hizbollah er «rettferdiggjort og korrekt.»[92]
Et mulig brudd på Folkeretten
Enkelte hevdet at Israel brøt med folkeretten under kamphandlingene. «Israel bryter folkeretten ved å bombe sivile bygg, og volden må stoppes», uttalte FNs nødhjelpssjef Jan Egeland[93] «Det israelske angrepet på Qana i Sør-Libanon er et klart brudd på folkeretten», uttalte Norges utenriksminister Jonas Gahr Støre.[94] Stoltenberg fulgte opp Støre og kalte angrepet for «Meningsløst, tragisk og uakseptabelt», og fordømte også det han mente var Israels brudd på folkeretten[95] og kalte det senere for en krigsforbrytelse.
Andre kommentatorer mente at Israels krigføring i Libanon var i tråd med folkeretten.[96]
Krigsforbrytelser
FNs høykommissær for menneskerettigheter, Louise Arbour, uttalte at: det blir begått krigsforbrytelser i Libanon, Gaza og Israel.[97]
23. juli angrep israelske kampfly to Røde Kors-ambulanser med raketter. Ambulansene var tydelig merket, var kraftig opplyst, og hadde Røde Kors-merke på taket.[98]
Flere norske bistandsorganisasjoner og Den norske kirke fordømte angrepet på Qana. Hans Morten Haugen fra Kirkens Nødhjelp beskrev angrepet mot Qana som "en klar krigsforbrytelse".[99] Human Rights Watch la det hele og fulle ansvaret for hendelsen i Qana på Israel[100] og kalte det senere for en krigsforbrytelse.[101]
Amnesty anklagde Hizbollah for målrettede angrep mot sivile med raketter, noe som regnes som krigsforbrytelse.[102] Louise Arbour antydet at det kunne komme anklager mot både Israel og Hizbollah for krigsforbrytelser i ettertid.[103]
Fosforbomber
Unser krigen kom det flere rapporter om at Israel trolig benyttet fosforbomber. Øyenvitner fortalte om sårede etter israelske bombeangrep med en type brannskader som kjennetegner fosforbomber. Den 22. oktober innrømte Israel at de hadde brukt fosforbomber mot militære bakkemål i Libanon.[104] Landet har ikke undertegnet den delen av Genèvekonvensjonene som inneholder forbud mot bruk av slike våpen.
Propagandakrigen
Krisen utløste massiv propaganda fra begge sider om overgrep, samt gjensidig vilje til å fortsette krigen. En FN-post ble rammet 21. juli, og partene anklaget hverandre for angrepet.[105] 22. juli bombet Israel fjernsynsmaster i Libanon, og sendemaster for Hizbollahs fjernsynskanal Al-Manar ble ødelagt. Angrepet mot Qana 30. juli skapte også massive reaksjoner, noen er gjengitt her hos BBC
Hizbollah
Hizbollah sin leder, Hassan Nasrallah, proklamerte at Israel ikke vet hva de står ovenfor og at Hizbollah kommer til å bruke alle tilgjengelige midler for å forsvare sitt hjemland og sitt folk.[106]
Israel
Israel lovet å fortsette angrepene så lenge de ser det nødvendig for å la angriperne betale en høy pris for sine angrep mot den israelske staten. Israel anklaget også Syria og Iran for å ha utstyrt Hizbollah med mer avanserte raketter.[107]
Israel proklamerte at de kjempet om "terror-hovedstaden" når israelske styrker slåss med soldater fra Hizbollah i den libanesiske landsbyen Bint Jbail[40]. 1. august uttalte Ehud Olmert at "Midtøstens utseende er endret".[108] I en annen uttalelse, samme dag, sa Olmert at "Israel vinner krigen mot Hizbollah"[109]
1. august ble Hizbollahs tv-kanal Al Manar hacket av israelere. Bilder med påstander om at Hizbollah-leder Hassan Nasrallah er en løgner ble vist frem, samt bilder av angivelige lik av medlemmer i Hizbollahs spesialstyrker.[110] Radiosendinger i Libanon ble også overtatt på tilsvarende måte, for å sende ut følgende budskap: «Hassan sendte uforberedte menn til å slåss mot den israelske hæren – en hær av stål. Ikke hør på hans propaganda, tenk et øyeblikk, reflekter og kom ned på jorden».[111]
USA
Den amerikanske presidenten George W. Bush uttalte at Syria er "roten til alt ondt".[112]
Syria
Syriske myndigheter uttalte at en israelsk invasjon av Libanon vil medføre storkrig.[113]
Resultater av krisen
Militært utfall
En israelsk rapport (Winograd-komiteen) konkluderte i 2008 med at den israelske ledelsen gjorde flere alvorlige feil i løpet av krigen.[114] Rapporten konkluderte med at Israels regjering og militære begikk alvorlige feil i beslutningsprosessen under krigen, og at den israelske hæren var ikke forberedt på den siste offensiven som ble iverksatt rett før våpenhvilen trådte i kraft.[114] Israels daværende utenriksminister Tzipi Livni uttalte til undersøkelseskommisjonen at hun trodde krigen bare skulle vare i noen timer.[115] Israels statsminister Ehud Olmert gav landets fagmilitære sjefer skylden for at mye gikk galt under krigen.[116] Likudpolitikeren Yuval Steinetz omtalte den som «den mest hjelpeløse krigen i Israels historie».[117] To israelske generaler måtte forlate sine stillinger som følge av krigen.[118]
I juli 2007 avviste Ehud Olmert anklagene, og hevder at Israel oppnådde alle de forhåndsbestemte politiske målene.[119] Det ble blant annet hevdet at den siste offensiven i krigen, som nådde elva Litani, påvirket FNs resolusjon 1701 til å inkludere avvæpning av Hizbollah[120], et syn støttet av en amerikansk talsmann.[121] Resolusjonen kalte blant annet for gjenetablering av UNIFIL-styrken, utplassering av libanesiske tropper i Sør-Libanon, israelsk tilbaketrekning i takt med denne utplasseringen, at ingen militante grupper skulle oppholde seg i Sør-Libanon, opprettelse av en embargo av våpen på vei til libanesiske militante grupper, og forbud for Hizbollah i å gjenetablere seg sør for Litani-elva.[122] Hizbollah ble ikke avvæpnet, men organisasjonen trakk seg ut av områdene sør for Litani-elva. Israel trakk seg ut gradvis etterhvert som UNIFIL og den libanesiske hæren overtok kontrollen over området[123], og i september oppgav Israel blokaden av Libanon. Den 1. oktober hadde Israel trukket seg ut av de okkuperte områdene i Sør-Libanon, bortsett fra den nordlige halvdelen av grensebyen Ghajar. Begge parter erklærte seg som seirende, og spørsmålet om hvem som vant krigen er fortsatt kontroversielt og gjenstand for debatt.
Den 27. august uttalte Hizbollahs leder Hassan Nasrallah at dersom han på forhånd hadde vært klar over at Zar'it-Shtula-raidet ville lede til krig, ville han latt være å beordre det. «Hadde vi visst at kidnappingen av soldatene ville føre til dette, ville vi definitivt ikke ha gjort det», sa han i forbindelse med et intervju med libanesisk TV. Da han fikk spørsmål om han hadde satt igang raidet dersom det bare var 1 prosent sjanse for krigsutbrudd, uttalte han følgende: «Nei, definitivt ikke, av humanitære, moralske, sosiale, sikkerhetsmessige, militære og politiske årsaker.» [124] Samtidig gjorde Israels statsminister Ehud Olmert det klart at han hadde planlagt krigen så tidlig som mars.[125]
Con Coughlin fra Daily Telegraph rapporterte under krigen at det var vanskelig å fastslå Hizbollahs egentlige tapstall, ettersom organisasjonen angivelig forsøkte å underdrive de menneskelige tapene: «Hizbollah er desperat etter å skjule sine havarier fordi at de ønsker å gi et inntrykk av at de vinner krigen. Folk kan komme til en annen konklusjon dersom de visste at det virkelige omfanget av Hizbollahs tapstall.»[126] Patrick Bishop fra the Telegraph rapporterte at Hizbollahs «kultur av hemmelighold har forkledd den sanne antall av sine tap – begravelser av 'martyrer' blir forskjøvet å dempe virkningen av tap.»[127]
Libanon
Krigen førte til massive skader på infrastrukturen i landet. Broer, veier, radarstasjoner, flyplasser ble skadet eller ødelagt i stort omfang. Pr 2. august var 750 000 mennesker fordrevet eller hadde flyktet fra sine hjem, hvilket er nesten en firedel av Libanons befolkning.[128] Turister fra mange europeiske og arabiske land forlot landet, og ble evakuerte gjennom massive redningsaksjoner blant annet ved bruk av vestlige krigsskip (se Opération Baliste for den franske evakueringsoperasjonen).
Libanons ulike religiøse retninger og folkegrupper forente krefter under krisen, og gikk sammen om å hjelpe de shiamuslimske flyktningene fra Sør-Libanon.[129]
En undersøkelse utført av den libanesiske dagsavisen L'Orient-Le Jour den 28. august, to uker etter undertegnelsen av våpenhvilen, viste at en tredjedel av libaneserne var overbevist om at krigen hadde styrket Hizbollah, mens de resterende to tredelene var uenige. 51 prosent ønsket at Hizbollah skulle avvæpnes, i denne gruppen var drusere og kristne sterkest representert.[130]
Det oppstod kontroversiell stemning i Libanon da Wikileaks avslørte at landets forsvarsminister hadde gitt USA råd om hvordan Israel kunne slå Hizbollah, og hvordan han på forhånd hadde planlagt å holde den libanesiske hæren utenfor kamphandlingene.[131]
Israel
121 israelske soldater ble drept under krigen (inkludert Ehud Goldwasser og Eldad Regev, som ble kidnappet under Zar'it-Shtula-raidet), og 628 ble skadet. I tillegg ble 44 israelske sivile drept og 1489 skadet, 33 av dem alvorlig.
Krigsskipet INS «Hanit» ble truffet av et iransk C-802 sjømilsmissil den 14. juli. Fire israelske sjøfolk ble drept i eksplosjonen.
Fysiske skader fra rakett-angrep ble estimert til å være over en milliard kroner (pr 17. juli). Kostnadene til de militære operasjonene koster det samme etter. Børsen i Tel Aviv falt med 12% etter tre dagers krise. Turistene forsvant også fra Israel, som en følge av krisen. Dette rammet hele landet, ikke bare de områdene under trussel fra Hizbollah-raketter.[132]
Internasjonalt
Flere børser reagerte på krisen i form av at prisen på råolje steg.[133] Turister fra mange europeiske og arabiske land forlot landet.
Den arabiske verden så en voldsom økning i støtten til Hizbollah som en direkte følge av krisen, og som en reaksjon på amerikanske kommentarer om "et nytt Midtøsten".[134] Kampene mellom Hizbollah og Israel gjorde lederen av Hizbollah, Hassan Nasrallah, til en av de viktigste personene i Mistøsten".[135]
Utfall
I kjølvannet av FN-våpenhvilen, kom det frem ulike syn på hvem som hadde vunnet eller tapt krigen. Iran og Syria hevdet at Hizbollah var den seirende part,[137] mens regjeringene i USA og Israel mente at Hizbollah hadde tapt krigen. George W. Bush hevdet at krigen ikke var noen seier for Hizbollah, og uttalte i den forbindelse at: Hvordan kan dere (Hizbollah) hevde å ha seiret, når dere tidligere var en stat i staten, trygt plassert i Sør-Libanon, og nå skal bli erstattet av den libanesiske hæren og en internasjonal styrke?[138]
Syrias president Bashar al-Assad uttalte at den arabiske motstanden mot Israel ville øke i styrke, og uttalte: Våpnene deres, krigsfly, raketter eller til og med atomvåpnene deres vil ikke beskytte dere i fremtiden.[139]
The Economist skrev at ved å overleve en sådan asymmetrisk militær konflikt med Israel, vant Hizbollah en militær og politisk seier. Magasinet hevdet videre at Hizbollah lyktes i å sende raketter inn i Israel, til tross for at Israel bombet dem kontinuerlig.[140]
Congressional Research Service konkluderte selv om Hizbollah's militære kapasitet hadde blitt vesentlig redusert, var organisasjonen fortsatt intakt som en potensiell geriljabevegelse: Observatører har notert seg at Hizbollahs ledere har hatt muligheten til å hevde en viss grad av 'seier', enkelt og greit fordi at de ikke hadde lidd et avgjørende tap.[141]
Historikeren John Keegan uttalte av krigens utkom ble "feilrapportert som et israelsk nederlag" på grunn av anti-israelsk skjevhet i internasjonal media. Han konkluderte at Hizbollah hadde lidd store tap, og at våpenhvilen gikk i effekt like før Israel hadde vippet Hizbollah helt ut av posisjonene sine.[142]
Charles Krauthammer, en politisk kommentator, siterte et intervju hvor Nasrallah innrømte at han ikke ville ha beordret kidnappingen av de israelske soldatene om han hadde visst at det ville føre til krig. Videre skrev han: "Nasrallahs innrømmelse, som har blitt sterkt underfokusert på i Vesten, klargjør det libaneserne allerede vet. Hizbollah kan ha vunnet propagandakrigen, men på bakken har de tapt. Kraftig". Han vektla også at Hizbollahs infrastruktur langs grensen til Israel var knust, at hundrevis av Hizbollahs beste krigere ble drept, og at mange libanesere var opprørt over at Hizbollah hadde fremprovosert en krig som i stor grad ødela landet.[143]
Michael Young, redaktør i den libanesiske avisen Daily Star, uttalte at Hizbollah hadde snudd "stanken av nederlag til duften av seier gjennom en effektiv propagandamaskin. Han hevdet at Hizbollah hadde ført såkalte forståsegpåere som trodde at Hizbollah vant, bak lyset. Han stilte også spørsmålstegn rundt hvor mye som skulle til før Hizbollah ville anerkjenne et militært nederlag.[144]
Den amerikanske militærstrategen og historikeren Edward Luttwak sammenlignet krigen i Libanon med Jom kippur-krigen, som hadde begynt med et israelsk tilbakeslag, men utviklet seg i løpet av konflikten til å bli en seier for Israels forsvar og et arabisk nederlag. Han hevdet at selv om noen israelske stridsvogner var blitt ødelagt av missiler, hadde Israel likevel begrensede militære tap, og at Hizbollah hadde mislykkes i å påføre Israels forsvar massive tap eller å ta livet av et nevneverdig antall israelske sivile gjennom rakettangrep.[145]
Cambridge-professor Brendan Simms oppsummerte krigen på denne måten: "Hizbollah har lidd et tilbakeslag (men er for dyktig til å innrømme det), og israelerne har scoret en langsiktig suksess (men er for snever til å innse det)."[146]
Det amerikanske talkshowet The Young Turks omtalte krigen som en israelsk militær seier, og en propagandaseier for Hizbollah. Cenk Uygur påpekte at Israel hadde greid å drive Hizbollah nordover og opprette en bred buffersone i Sør-Libanon, mens Hizbollah hadde lyktes i å vinne propagandakrigen fordi at de hadde mulighet til å fortsette kampen på bakken og fortsette å skyte raketter inn i Israel helt til krigen tok slutt.[147]
Den kjente britiske journalisten og Midtøsten-korrespondenten Robert Fisk uttalte like etter våpenhvilen at: «Seieren som både israelske og amerikanske politikere og militære var klare til å innkassere, ser mer ut som et nederlag. Det inngikk ikke i Israels planer at Hizbollah skulle være en fortsatt militær trussel idet en våpenhvile trer i kraft».[148]
Den saudiarabiske journalisten Muhammad Al-Seif kom med følgende vurdering i avisen Al-Iqtisadiyya: «Krigen som for tiden bli utkjempet i Libanon har vist at mange av våre arabiske intellektuelle har et alvorlig problem med å definere kriteriene for seier og nederlag. Noen av dem er fremdeles overbevist om at Hizbollah, til tross for sine tap, har brakt ydmykelse og nederlag over Israel og knust myten om Israel som en uovervinnelig stat. Problemet gjentar seg selv, på nøyaktig den samme måten, og i nøyaktig den samme skikkelsen, i enhver krig som har blitt utkjempet av araberne. Nemlig at kriteriet for seier er dette: Så lenge som emblemet, den heltemodige lederen fremdeles lever, vil utfallet bli proklamert som en seier – uansett konsekvensene av krigen for befolkningen i henhold til tap av liv og eiendom.. Men jeg tror ikke at Hizbollah vant noen seier i det hele tatt.»[149]
De israelske soldatene
De to israelske soldatene som ble kidnappet som innledningen på krigen var Ehud (Udi) Goldwasser (født 18. juli) og Eldad Regev (født 16. august 1980). Goldwasser bodde i Nahariya i forkant av kidnappingen ved den libanesiske grensen. Han studerte til mastergrad ved Technion,[150] Israeli Institute of Technology ved Universitetet i Haifa. Det var samme sted som han tidligere tok bachelor innen miljøingeniørfaget.[151] Sammen med sine to yngre brødre og foreldrene bodde han i Sør-Afrika noen år som tenåring. Han giftet seg i 2005 med sin kone Karnit. Hun ble aktiv i en internasjonal kampanje for å få Goldwasser løslatt.[152][153]
Den 16. juli 2008 ble likene av Goldwasser og Regev utvekslet etter en overenskomst mellom Israel og Hizbollah, og de ble begravet dagen etter.[154]
Se også
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
