Dorothe Engelbretsdatter

Dorothe Engelbretsdatter (1634–1716) fra Bergen var den første kjente kvinnelige forfatteren i Norge. Hun skrev salmer, leilighetsdikt og rimbrev. I Norsk Salmebok (1985) var to av hennes salmer tatt med: «Dagen viker og går bort» fra 1678 og «Når verden med sin glede sviker» fra 1681. Bare den første av disse to er med i Norsk salmebok 2013.

Dorothe Engelbretsdatter
Født		16. jan. 1634[1] Bergen
Død		19. feb. 1716[1][2] (82 år) Bergen
Beskjeftigelse		Lyriker, skribent
Ektefelle		Ambrosius Hardenbeck (1652–)[3]
Søsken		Ananias Engelbrechtsøn Wrangel
Nasjonalitet		Norge
Språk		Norsk[4]
Sjanger		Salme
Dorothe Engelbretsdatter på Commons

Dorothe Engelbretsdatter regnes som den første norske forfatter som fikk «diktergasje»,^[5] og blant de første som hadde forfatterskapet som yrke. Det hjalp at hun i 1682 fikk kongelig privilegium («copyright») i ti år med enerett til å å utgi sin egen diktning, forlenget med nye ti år fra 1692.^[6] I tillegg hadde kongen innvilget henne livsvarig skattefritak da hun ble enke i 1684.^[7] Forfatterskapet ble verdsatt både i Danmark og Norge,^[8] og Dorothe ble omtalt som «den ellevte muse» (Sapfo var den tiende).^[9]

Liv

Fil:Dorothe Engelbretsdatter frontispis portrett fra Dorothe Engelbrets-Daatters Siælens Sang-Offer utgave 1724 opprinnelig fra 1680-årene Norwegian author Hymnal Fra Nasjonalbibliotekets nettbibliotek.jpg

Tittelkobberet til Siælens Sang-Offer, trolig gravert 1685.^[10] Kobberstikket viser en ærverdig matrone ved skrivebordet, med hodeskalle og timeglass som memento mori.

Faren, Engelbret Jørgenssøn, var rektor og sogneprest ved Bergen domkirke. I 1647 reiste Dorothe til København, der hun skal ha oppholdt seg i tre år. I København giftet hun seg atten år gammel med sin fars kapellan, Ambrosius Hardenbeck (1621–1683), sønn av en tysk organist i Bergen.^[7]

Dorothe fikk ni barn sammen med Ambrosius. Sju av disse barna var allerede døde da Dorothe i 1678 gav ut sin første bok. Etter at ektemannen døde, mistet hun kontakten med de to siste av barna. Det yngste av dem døde under krigen i Tyrkia. Også den eldste reiste til utlandet. I Bergen billedgalleri fantes et portrett av hennes sønn Engelbrecht Ambrosius Hardenbeck, malt av Hendrik Krock, og påført opplysningen at Engelbrecht var «berømmelig for sine mange Aaars udenlands langvarige Reiser» – i 1717 hadde han vært borte fra Norge i 26 år.

Som tenåring var Ludvig Holberg i et par år Dorothes nærmeste nabo. Han bodde da hos sin morbror og pleiefar Peder Lem, like overfor Domkirken i huset ved siden av Dorothe. Beundringen Holberg viser henne i sin Bergens beskrivelse, kan nok spores tilbake til den tiden da han kjente henne personlig, og hun kan ha vakt hans reiselyst med sine beretninger om sønnen Engelbrechts utenlandsreiser.^[11]

Huset hennes brant ned i storbrannen i Bergen 19. mai 1702. To år senere kom kong Frederik IV til Bergen, og Dorothe ga ham et dikt der hun bad om hjelp til å få et nytt hus. Da dette ikke hjalp, sendte hun et brev til Bergens øvrighet og fortalte om sin situasjon.

I 1712 ble hun eier av et hus ved bispebrønnen, på hjørnet av Kong Oscars gate og Heggebakken. Dette Dorothe Engelbretsdatters hus ble i 1962 flyttet til friluftsmuseet Gamle Bergen museum,^[12] der skuespilleren Rolf Berntzen som enkemann bodde i huset.^[13] Dorothe døde i 1716, 82 år gammel, og ble gravlagt i koret i domkirken.

Forfatterskap

Førsteutgaven av Dorothe Engelbretsdatters salmebok Siælens Sang-Offer fra 1678 er tapt, men Nasjonalbiblioteket i Oslo har en utgave trykt i København 1685.^[14]

Tittelsiden av Taare-Offer (1685).^[15]

Dorothe beskrives som den første store kvinnelige salmedikteren i Danmark-Norge som påtar seg en representativ og forkynnende dikterstemme.^[16] Sentrale tema er det moralske her og nå, og det forestående møtet med Gud. I hennes diktning er ikke melankolien tilbakeskuende, men en lengsel etter å møte Gud.^[17]

Den første samlingen av åndelige sanger, Siælens Sang-Offer, regnes som hennes hovedverk. Den utkom i sju utgaver i hennes egen levetid, og i hver ny utgave reviderte hun tekstene og tilføyde nye tekster.^[16] En sammenligning av versjonene viser at hun utviklet en strammere og mer presis metaforbruk over tid.^[18]

Mens hun sørget over mannens død i 1683, skrev hun den store diktsyklusen Taare-Offer med motiv fra Lukas-evangeliet, kapittel 7,36-50 («synderinnen i fariseernes hus»), med forbilder i en tysk andaktsbok av Heinrich Müller. Thomas Kingo møtte hun, da hun etter sørgeåret etter mannens død besøkte København i 1684–1685.^[19] Brevvekslingen hennes med Petter Dass er bevart.^[20]

I selskapet der hun møtte Thomas Kingo, moret man seg med å rime. Kingo åpnet med linjene:

Jeg havde rimet selv, men vidste ikke hvad

for digterinden mig saa nær på armen sad.

Dorothe svarte:

O mageløs poet! Du kald mig ikke saa.

At du min mester er, al verden skjønner paa.^[21]

Ettermæle

Da Landstad utgav sin kirkesalmebok i 1869, inkluderte han Dorothes salmer. I Landstads reviderte finner vi fremdeles fire av dem. Mest kjent er trolig Aftensang, som i moderne versjon heter Dagen viker og går bort.^[22]

Ettertiden har vurdert henne ulikt. Hun ble nedvurdert en periode,^[23] men salmene levde og ble brukt som «folke-eie».^[24] Det er kjent nærmere femti folkemelodier til hennes salmetekster.^[24]

Hennes verk

• Siælens Sang-Offer (1678)
• Taare-Offer (1685)
• Om det evige liv
• Gravskrift
• Aftensalme

Hennes samlede skrifter ble utgitt i to bind i 1955–56,^[25][26] og gjenutgitt i 1999.