From Wikipedia, the free encyclopedia
Dodekateisme (gresk: Δωδεκαθεϊσμός, fra δώδεκα, dodeka, «tolv» + θεϊσμός, theïsmós, «tro på gudene» = «tro på de tolv [olympisk] gudene)», eller Hellenisme (gresk: Ἑλληνισμός) eller hellenistisk etnisk religion (Ἑλληνικὴ Ἐθνικὴ Θρησκεία), eller også olympianisme er begrep som alle viser til ulike rekonstruktivistiske bevegelser som vil gjenoppvekke og fornye antikkens greske religion og praksis. Disse bevegelsene oppsto på 1990-tallet. Polyteistiske rekonstruktivisme er ikke en religion i seg selv, men en metodelære for å etablere på nytt en historiske polyteisme (tro på flere guder), eller før-kristen, religion i den moderne verden.
.jpg)
Gresk (hellenistisk) religion er en tradisjonell polyteistiske religion og et levevis som dreier om de greske gudene, hovedsakelig fokusert på de tolv olympiske guder, og en omfavnelse av antikkens greske verdier og dyder.
Dodekateisme eller hellenistisk rekonstruktivisme eksisterer i Hellas og i andre land. Ledere for bevegelsen hevdet at i 2005 var det så mange som rundt 2000 som tilsluttet den hellenistiske tradisjonen i Hellas, og med ytterligere rundt 100 000 som hadde vist «en form for interesse».[1] Det finnes ingen beregninger for tilslutning verden over.
Det er ingen offisiell navnpraksis for denne religionen, men det synes å være en uformell navnkonvensjon, basert på akademisk aksepterte beskrivende definisjoner, tilsluttet av grupper og de fleste enkeltindivider. I tillegg benytter undergrupper en rekke navn for å skille seg fra andre avgreninger i henhold til særskilte tankeretninger eller moderne tradisjoner som fokuserer på de offentlige praksiser i antikkens individuelle greske bystater. Disse undergrupper kan bli beskrevet som trosretninger. Hellenisme, hellenistisk tradisjon, hellenistisk religion og hellenistisk polyteisme har alle blitt benyttet omvekslende for å referere til religionen og er synonyme. Frasen hellenistisk polyteistisk rekonstruktivisme viser til metodologien som benyttet for å gjenoppleve religionen, men er ikke religionen i seg selv. Andre navn er olympianisme og dodekateisme.
Hellenisme benyttes i stor grad i den engelskspråklige verden, men er teknisk problematisk grunnet forveksling da begrepet også benyttes om hellenistiske sivilisasjon i tiden fra Aleksander den store og fram til Romerriket og latin ble dominerende rundt Middelhavet. Om ikke hellenismen ebbet ut som tidsepoke med kristendommen som statsreligion med Konstantin den store, kan man kan hevde at hellenismen varte ut senantikken i den østlige delen av Middelhavet hvor gresk språk og litteratur ble videreformidlet og beskyttet av Det bysantinske rike.
Den første greske organisasjon som åpent støttet religiøs fornyelse av antikken gresk religion var Ύπατο Συμβούλιο των Ελλήνων Εθνικών (Øverste råd for Ethnikoi Hellenes eller YSEE), etablert i 1997,[2] og offentlig aktiv. YSEE er et grunnleggende medlem av Verdenskongressen for etniske religioner, i dag kalt for Europeiske kongress for etniske religioner (WCER), og var vert for den sjuende årlige WCER-kongress i juni 2004.[3] YSEE er også medlem av EUs Handlingsprogram for bekjempelse av rasisme og diskriminering. Organisasjonen viser til religionen som hovedsakelig «etnisk polyteisme, hellenistisk tradisjon», eller som «ekte hellenismos»,[4] Denne artikkelen benytter begrepet dodekateisme grunnet de før nevnte hindringene.
Andre aktive organisasjoner siden opprettelsen i 2008 er Labrys religiøse samfunn. Labrys har fokusert hovedsakelig på de religiøse aspekter til dodekateisme som gresk polyteisme, og unngår antikristen retorikk og politikk, etablerer ukentlig offentlige ritualer[5] og er opptatt i andre aspekter av praktisk fremme av polyteisme som teater og musikk.[6] Labrys har også fremmet dodekateisme hos likesinnede utenfor Hellas om behovet for aktivt å praktisere husholdningsdyrkelse og ideen om at familien og samfunnet må være de første punktene i den religiøse praksis.[7] Samfunnet har siden 2008 organisert den største festival i Athen og har aktivt deltatt og støttet religiøse aspekter i den eldste tilsvarende festival i Hellas, Promitheia,[8] som holdes hvert eneste år på fjellet Olympos.
Andre greske organisasjoner, slik som Dodekatheon (Δωδεκάθεον, Dōdekátheon, «Av de tolv guder»),[9] Helliniki Hetaireia Archaiophilon (Societas Hellenica Antiquariorum), Thyrsos benytter en kombinasjon av begreper omvekslende, inkludert ἑλληνικὴ θρησκεία (hellēnikē thrēskeîa, oversatt som «Gresk religion»).[10][11]
Utenfor Hellas begynte dodekateistiske organisasjoner å dannes i tiden rundt 1998 da enkeltindivider hevdet å være engasjert i former for rekonstruktert praksis siden 1970-tallet. Boken Old Stones, New Temples (2000), skrevet av den amerikanske forfatteren Drew Campbell, var den første engelskspråklige boken om moderne gresk polyteisme, og den identifisert «hedensk rekonstruktivisme» som oppstått fra en misnøye med nivået av kulturell ekthet i wicca og andre former for moderne nyhedendom.[12]
I USA har den dodekateistiske organisasjonen Hellenion[13] framhevet historisk nøyaktighet i sitt idégrunnlag.[14] Hellenion oppgir ikke medlemstall, men uoffisiell beregning på rundt 40 medlemmer kan bli bestemt for 2007,[15] Hellenion tilbyr juridisk prestetrening,[16] grunnleggende religiøs voksenopplæring,[17] og annen undervisning.[18]
En annen amerikansk gruppe er Elaion, men det er ikke oppgitt noe antall medlemmer.[19]
I Brasil er det et portugisisk nettsted til Reconstrucionismo Helênico no Brasil (RHB),[20] bygget siden 2003 av brasilianske medlemmer av Hellenion og andre internasjonale grupper som blant annet amerikanske Neokoroi[21] og greske Thyrsos.[22]
.png)
Religionen i antikkens Hellas var polyteistisk, praktisert i området rundt Egeerhavet, og var vedvarende tradisjoner fra sen bronsealderens mykenske periode, og fra 300-tallet f.Kr. utviklet seg til en gresk religion dominert av mysteriereligioner. Keiser Theodosius den store utsendte lover som forbød mange former for tradisjonell gresk gudsdyrkelse ved slutten av 300-tallet e.Kr.
Kultpraksisen til antikkens grekere strakte seg utover det greske fastlandet, og innbefattet også øyene i Egeerhavet, kysten av Anatolia, greske kolonier ved Svartehavet så langt unna som Krimhalvøya, til Magna Graecia (Sicilia og sørlige Italia), og til spredte greske kolonier i Middelhavet som enkelte byer i Egypt og Massilia (Marseille) i dagens Frankrike. Antikkens greske konsept om guddommelighet var generelt polyteistisk (troen på flere guder). Religiøs praksis varierte fra sted til sted, men alle grekere anerkjente de tolv olympiske guder: Zevs, Hera, Poseidon, Apollon, Artemis, Afrodite, Ares, Hefaistos, Athene, Hermes, Demeter, og Hestia eller Dionysos). Andre guder, halvguder og helter var også framtredende i gresk mytologi.
Den mest utstrakte offentlige gudsdyrkelse i antikkens Hellas var ofring, enten det var av korn eller blodofring med dyr. Tilhengere av ulike guddommer ofret dyr særskilt den gud eller gudinne som ble dyrket. Ofringer hadde flere funksjoner: ofring kunne bli utført som kulminasjonen av en offentlig religiøs festival for å søke gudens gunst før en viktig hendelse, eller som del av et innvielserituale. Templene for gresk religion var generelt ikke offentlige samlingsplasser, isteden var de fleste templene guddommens eget hus og hvor guddommens eget statue eller avbildning sto, og hvor votivgaver ble samlet, hvilket kunne utgjøre store kostbarheter.
Votivgaver ble tilbudt gudene av deres tilhengere. De ble ofte gitt i takknemlighet grunnet fordeler meddelt eller bekreftet av gudene, eller i påvente av framtidige begunstiginger, eller for å motta orakelråd fra guden eller gudinnen.[23] De kunne også ofret for å formilde gudene for ulike forbrytelser som blodskyld (mord), ugudelighet eller å ha forbrutt seg overfor de religiøse skikkene. Votivgavene ble satt opp til skue i gudens helligdom og ble vanligvis rituelt fjernet etter en viss tid.
Moderne gresk polyteisme utfører vanligvis blodløse ofringer eller kjøtt/bein fra et dyr som ikke har blitt drept på stedet.[24] Gjenstander som kan bli fortært, slikt som frukt, grønnsaker, korn og søtsaker, er isteden ofret. De religiøse gir votivofringer i henhold til skikker som er kjent fra antikken.
I moderne begreper hadde ikke antikkens grekere noe som kan bli karakterisert som en systematisk teologi. Tidens kunst, litteratur og selv arkitektur vrimlet med bilder og redegjørelser av guder og helter, og uttrykte en generell forståelse for symbolikken. Hesiods Theogonien (om gudenes tilblivelse) ga en polyteistisk skapelsesmyte og et omfattende slektstre for de greske gudene.
Svært sent i historien til den klassiske religionen, første nyplatonikerne, inkludert den romerske keiser Julian, å organisere de klassiske religionene til en systematisk trossystem og som de ga navnet hellênismos, "det som grekerne tror på". Julian forsøkte også å organisere de greske og hellenistiske kultene i et hierarki som minnet om det som kristendommen allerede besto av. Ingen av disse anstrengelsene lyktes i den begrensede tiden som de hadde til rådighet. Til sist ble offentlig tilbedelse av gresk religion gjort forbudt av keiser Theodosius den store og det ble tvunget igjennom av hans etterfølgere. Gresk religion, stigmatisert som pagani («hedendom»), det som (primitive) folk på landet trodde på.
Moderne teologi er syntetisert fra en rekke av antikke tekster, inkludert, men ikke begrenset til Sallustius' Om gudene og kosmos[25] og Hesiods Arbeid og dager. Platon, Aristoteles, og andre antikke filosofer har også bidratt til den moderne bevegelsen teologiske fundament, i tillegg til forskningen på mysterieskoler som orfisme og pytagorisme.
Moderne gresk polyteisme dyrker de antikke greske gudene, inkludert de tolv olympiske guder, naturguddommer, guddommer for underverden (ktoniske guder)[26] og helter/halvguder. Både fysiske og åndelige forfedre er æret. Det er hovedsakelig en fromhet- eller votivreligion, basert på utveksling av gaver (ofringer) for gudenes velsignelser. De etiske overbevisningene i gresk polyteisme er ofte inspirert av antikkens greske dyder som gjensidighet, gjestefrihet, selvkontrol og moderasjon. De delfiske maksimer, Solons læresetninger, Pythagoras' gylne vers, eller selv Aristoteles' etikk fungerer hver som en fullstendig moralsk kodeks som en gresk polyteist kan observere. Nøkkelen til de fleste etiske systemer er ideen om karis, nåde eller ynde, eller gjensidigheten mellom menneskeheten og gudene, mellom de enkelte og blant samfunnets medlemmer.[27] En annen nøkkelverdi er eusebeia, ofte forstått som fromhet, og innbefatter en forpliktelse om dyrkelse av de greske gudene og handlinger som støtter opp om dette.
Det er ingen sentral ecclesia (kirke/menighet) eller hierarkisk presteskap, skjønt en del grupper (som Hellenion) tilbyr prestetrening. Individuell dyrkelse er generelt forventet å utføre deres egne ritualer og lære om religionen og gudene ved referanse til primære og sekundære kilder om antikkens greske religion og gjennom personlig erfaring med gudene.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
