From Wikipedia, the free encyclopedia
Docklands Light Railway (DLR) er et lettbanesystem beliggende i det østlige London. Systemet ble åpnet i 1987 og var et av Storbritannias første lettbanesystem. Etter en rekke utvidelser omfatter systemet i dag linjer til Stratford i nord, London City Airport i øst, Lewisham i sør og sentrum i vest. På en del stasjoner er det overgang til undergrunnsstasjoner, og billettsystemet er det samme.[1] I april 2013 meldte Transport for London (TfL) at antall reisende pr år var kommet opp i 100 millioner passasjerer.[2]
| Docklands Light Railway | |||
|---|---|---|---|
 | |||
 | |||
| Basisdata | |||
| Transporttype | Lettbane, lett-tog | ||
| Sted | østlige London | ||
| Åpnet | 1987 | ||
| Drift | |||
| Eier | Docklands Light Railway Limited og Serco | ||
| Operatør | Serco Group (1997–6. desember 2014), Keolis Amey Docklands (7. desember 2014) | ||
| Sporlengde | 46 km | ||
| Antall linjer | 6 | ||
| Antall stasjoner | 45 | ||
Tidlig på 1980-tallet ønsket britiske myndigheter å tilrettelegge for næringsutvikling på Isle of Dogs øst i London. Organisasjonen The London Docklands Development Corporation (LDDC) ble etablert for å koordinere utviklingen av Docklands-området. Da LDDC ble etablert var tidligere planer fra 1960- og 1970-tallet om forlengelser av undergrunnen til det østlige London forlatt. Det var behov for et nytt transporttilbud i området. London Regional Transport (LRT), LDDC og Greater London Council (GLC) gikk sammen for å vurdere alternativer til offentlig transport. Det var enighet om at en lettbane var det beste alternativet, men det var uenighet om hvilket system som var det beste. Også rutevalg og mengde linjer på bakkenivå var det uenighet om. Flere ulike rutevalg ble vurdert. Praktiske forhold tilsa et valg mellom en rute mellom the City til Isle of Dogs (øst til vest) og en rute fra Mile End til the Island (nord til sør). Rutene var utfyllende snarere enn alternative, og det ble enighet om å bygge begge. Byggingen startet i 1984, og i 1987 ble DLR offisielt åpnet.[3][4] Det første passasjertoget forlot Tower Gateway retning Island Gardens den 31. august 1987.[5]
Det opprinnelige systemet var 13 kilometer langt og hadde 15 stasjoner,[6] hvorav tre var endestasjoner: Tower Gateway i vest, Stratford i nord og Island Gardens i sør. Poplar stasjon fungerte som knutepunkt.[7] 11 tog var i drift, og det første året hadde DLR 6,7 millioner passasjerer.[8] Senere utvidelser omfatter linjene Bank i vest (åpnet i 1991), Beckton i øst (åpnet i 1994), Lewisham i sør (åpnet i 1999), London City Airport i øst (åpnet i 2005), Woolwich Arsenal i øst (åpnet i 2009) og Stratford International i nord (åpnet i 2011).[9][10] I dag har systemet 45 stasjoner, 46 kilometer med spor og 149 tog.[11] Sett fra Poplar og Canning Town stasjoner kan systemet deles inn i seks linjer:
Fra stasjonene er det overgang til øvrig offentlig transport, blant annet til mer enn 100 bussruter, fem jernbanelinjer og åtte undergrunnslinjer. Det finnes også en DLR-stasjon ved London City airport.[12] Alle stasjonene har heis eller rampe og trinnløs adgang til togene.[13] Det finnes et program for å utsmykke DLR med kunst.[14]
De 45 stasjonene er som følger:
Abbey Road, All Saints, Bank, Beckton, Beckton Park, Blackwall, Bow Church, Canary Wharf, Canning Town, Crossharbour, Custom House, Cutty Sark, Cyprus, Deptford Bridge, Devons Road, East India, Elverson Road, Gallions Reach, Greenwich, Heron Quays, Island Gardens, King George V, Langdon Park, Lewisham, Limehouse, London City Airport, Mudchute, Poonton Dock, Poplar, Prince Regent, Pudding Mill Lane, Royal Albert, Royal Victoria, Shadwell, South Quay, Star Lane, Stratford, Stratford High Street, Stratford International, Tower Gateway, West Ham, West India Quay, West Silverton, Westferry, Woolwich Arsenal.
Et standard lett-tog kan ta opptil 250 passasjerer, nærmere tre ganger så mye som kapasiteten til en typisk buss. Lett-togene er miljøvennlige, uten utslipp og med lavt støynivå. Akselerasjonen er jevn og rask, og bremsingen skjer raskt, slik at skarpe svinger og bakker ikke volder noe problem.[15] Togene er førerløse.[16] DLR bruker et helautomatisk kontrollsystem (ATC) som kontinuerlig overvåkes av personale på kontrollsenteret på Poplar. Alle tog er utstyrt med automatisk togbeskyttelse (ATP). ATP betyr at alle tog er omgitt av en sikkerhetssone som ingen andre tog kan komme inn i. Den høyeste farten som kan oppnås er 80 kilometer i timen.[17] I 2007 meldte TfL at alle tog skulle bestå av tre vogner i 2010.[18][19][20] Oppgradering til trevogners tog ble fullført i tide. Hele nettverket er nå i stand til å håndtere trevogners tog.[21]
Opprinnelig var DLR eid av London Regional Transport. I 1991 bestemte den britiske regjeringen at fra mars 1992 skulle ansvaret for DLR overføres til London Docklands Development Corporation.[22] I 1997 overtok Docklands Railway Management Limited (DRML) driften av DLR. To år senere kjøpte Serco aksjene til Docklands Light Railway Ltd (DLRL). I 2000 var den driftsansvarlige kjent som Serco Docklands Limited (SDL). I 2006 fikk Serco Docklands fornyet avtalen for å drifte og vedlikeholde DLR. I 2007 hadde Serco Docklands 10-årsjubileum som driftsansvarlig for DLR.[23] Formell eier av DLR er Docklands Light Railway Limited (DLRL). DLRL eier infrastrukturen, bortsett fra Lewisham-linjen. Denne eies for tiden av City Greenwich Lewisham Rail Link plc (CGLR), som også er ansvarlig for å vedlikeholde linjen. I 2021 skal eierskapet til Lewisham-linjen tilbakeføres til DLRL.[24]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
