Remove ads
Londons undergrunnsbane (London Underground, ofte kalt bare the Underground eller the Tube) er et kollektivtransporttilbud bestående av elektriske tog som kjører i tunneler under det sentrale London hele døgnet og om dagen gjennom byens forsteder. Foruten mesteparten av Stor-London, dekker nettverket også deler av Buckinghamshire, Hertfordshire og Essex. Banen er betraktet som det eldste metrosystemet ved at den første strekningen ble åpnet i 1863 ved Metropolitan Railway, og nå er en del av linjene Circle, Hammersmith & City og Metropolitan. Den var også det første jernbanesystemet som benyttet elektriske lokomotiv ved City & South London Railway i 1890, nå en del av Northern-linjen.[1]
| London Underground | |||
|---|---|---|---|
 | |||
 | |||
| Basisdata | |||
| Transporttype | Metro | ||
| Sted | Stor-London m.m | ||
| Åpnet | 1863 | ||
| Drift | |||
| Eier | Transport for London, 3 underoperatører | ||
| Operatør | Transport for London (3. juli 2000), London Underground Limited (1. april 1985), London Regional Transport (29. juni 1984–2. juli 2000), London Transport Executive (1. januar 1970–28. juni 1984), London Transport Board (1. januar 1963–31. desember 1969), London Transport Executive (1. januar 1948–31. desember 1962), London Passenger Transport Board (1. juli 1933–31. desember 1947), Underground Electric Railways Company of London (8. juni 1902–30. juni 1933), Metropolitan Railway (10. januar 1863–30. juni 1933), District Railway (24. desember 1868–8. juni 1902) | ||
| Sporlengde | 408 km | ||
| Antall linjer | 11 | ||
| Antall stasjoner | 270 | ||
| Antall passasjerer | 1,305 milliarder i 2014. | ||
Siden 2003 har undergrunnsbanen vært en del av Transport for London (TfL). Tidligere ble undergrunnsbanen drevet av London Regional Transport, som var direkte underlagt de nasjonale myndighetene. Nettverket har ekspandert til 11 linjer, og 2014-2015 ble det fraktet 1,305 milliarder passasjerer,[2] noe som gjør det til det 11. mest travle metrosystem i verden.
De underjordiske strekningene er anlagt på to nivåer, noen rett under overflaten («subsurface lines»), og noen dypt nede i bakken (de opprinnelige «tube lines»). De øverste har skinnegangen bare omkring 5 meter under overflaten, mens de dype ligger på 20 meter eller mer (opptil 69 m). De øvre tunnelene har samme standard som vanlige tog, mens de dype er svært smale og setter begrensninger på hva slags togmateriell som kan brukes. Begge typer har også trafikk i dagen, unntatt Victoria-linjen og Waterloo & City-linjen; førstnevnte har kun depotplass over bakken, mens sistnevnte er svært kort og bare kjører under bakken. Til tross for dets navn, er kun 45 prosent av systemet faktisk under grunnen i tunneler, men det meste av systemet er i de ytre områdene i London på overflaten.[3] Banen har 270 stasjoner og en rute på 400 km.[3]
Remove ads
En enkel undergrunnslinje følger ikke nødvendigvis en statisk rute – den kan avgrenes i forskjellige retninger. Et eksempel er Metropolitan-linjen, som deler seg flere ganger etterhvert som den nærmer seg de ytre bydelene. Noen av avgangene på denne linjen kjører i tillegg forbi et antall stasjoner uten å stoppe. Ulikt f.eks. T-banen i Oslo, kan det derfor være verdt å merke seg at en undergrunnslinje i London på mange måter kan være et t-banenettverk i seg selv.
Tabellen under beskriver hver enkelt linje, med fargen som brukes for å symbolisere linjen på kart over undergrunnen, datoen den først ble åpnet, type tunnel og lengde.
| Linjens navn | Kartfarge | Åpnet | Type tunnel | Lengde |
|---|---|---|---|---|
| Bakerloo-linjen | Brun | 1906 | Dyp tunnel | 23 km |
| Central-linjen | Rød | 1900 | Dyp tunnel | 74 km |
| Circle-linjen1 | Gul | 1884 | Grunn tunnel | 27 km |
| District-linjen2 | Grønn | 1868 | Grunn tunnel | 64 km |
| Hammersmith & City-linjen3 | Rosa | 1864 | Grunn tunnel | 14 km |
| Jubilee-linjen | Sølv | 1979 | Dyp tunnel | 36 km |
| Metropolitan-linjen | Lilla | 1863 | Grunn tunnel | 67 km |
| Northern-linjen4 | Svart | 1890 | Dyp tunnel | 58 km |
| Piccadilly-linjen | Mørk blå | 1906 | Dyp tunnel | 71 km |
| Victoria-linjen | Lys blå | 1969 | Dyp tunnel | 21 km |
| Waterloo & City-linjen5 | Turkis | 1898 | Dyp tunnel | 2 km |
| ||||
Piccadilly-linjen går til Heathrow flyplass. Den går betraktelig saktere enn Heathrow Express, men har langt flere avganger, og er samtidig betraktelig billigere. Derfor er dette et populært[trenger referanse] framkomstmiddel til og fra flyplassen.
Undergrunnsbanen har overgang til Docklands Light Railway og London Overground ved flere stasjoner, og med Tramlink ved Wimbledon stasjon. Den er også knyttet til de store jernbaneterminalene i London. Den eneste jernbaneterminalen som ikke har en direkte forbindelse med undergrunnsbanen er Fenchurch Street; nærmeste undergrunnsstasjon er i dette tilfellet Tower Hill, som ligger i underkant av 500 meter unna.
Mangelen på linjer sør for det sentrale London har blitt sagt å skyldes geologiske forhold, som gjør det svært dyrt å bygge ut banen i den retningen. Det skal også være meget vanskelig å anlegge tunneler under Themsen, men flere linjer krysser likevel elven. En nyere forklaring på mangelen er at da man gjorde de største arbeidene med banen var det sørlige London allerede godt forsynt med kollektivtransport av andre slag, og man valgte å ikke prioritere dette området.
Remove ads
Undergrunnsbanen er inndelt i de samme kollektivsoner som Transport for Londons bussnett. Sone 1 er den indre bykjerne. Det meste av det indre London omfattes av sone 1 og 2, men noen deler ligger i sone 3. Sone 1 til 6 dekker hele Stor-London. Noen stasjoner ligger utenfor dette området, som Amersham og Chesham i Chiltern Hills. Disse er delt inn i sonene 7, 8 og 9.
Generelt gjelder at reisen er dyrere jo flere soner man reiser gjennom, men det er også slik at reiser gjennom sone 1 er dyrere enn reiser i ytre soner. De fleste av stasjonene hvor man kan skifte linje ligger i sone 1, og dette betyr at de fleste reiser av lik lengde koster det samme.
Det kan brukes enkeltbilletter, dagskort, tredagerskort, ukeskort, månedskort og årskort. I 2003 ble Oyster Card innført (med navn etter Jack Kerouac-sitatet «the world is your oyster», «verden er din østers»). Det er et smartkort hvor man kan fylle på kreditt, og som sveipes over en leser ved portene.
Billetter selges først og fremst i automater. De fleste automater tar internasjonale kredittkort, sedler og mynter. Nordirske og skotske penger kan ikke brukes. De fleste av automatene gir tilbake vekslepenger, men noen er merket exact change only, «kun nøyaktig beløp». Det er bemanning på de fleste stasjoner deler av dagen. Periodekort fra undergrunnen kan også brukes på buss og tog innenfor de soner de dekker. Etter kl. 09.30 selges off-peak-dagskort, som gjelder til 04.30 neste dag. Disse er billigere enn kortene som gjelder i 24 timer og også dekker den verste rushtiden (peak) om morgenen.
For å minske antallet snikere er det automatiske porter ved de fleste innganger og utganger til og fra plattformområdet. For at disse skal åpne seg må man sette inn en gyldig billett, eller bevege Oyster-kortet over en sensor. Ukes-, måneds- og årskort kommer i to deler, med et identitetskort og et kort som brukes i portene. For turister skaper det til stadighet problemer at man ikke er klar over at billetten må brukes også for å komme ut. Personalet kan låse opp for en, men dersom man ikke har gyldig billett på seg inntil man har forlatt stasjonen, risikerer man å bli ilagt bot, som kan innkreves på stedet. Billetten må også gjelde i den sonen man befinner seg i for at portene skal åpne seg.
Remove ads
Undergrunnsbanens symbol, her ved Westminster stasjon
Automatiske billettporter
Charing Cross stasjon; ved en av Londons jernbaneterminaler
Gangvei mellom stasjonene Bank og Monument
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
Remove ads